Lite engasjerte venninner

Carrie96

Andre møte med forumet
Har hatt en venninnegjeng siden VGs.. Vært venner i 11-12 år nå.. Vi har møttes så ofte vi har mulighet, da noen av dem bor langt unna. Jeg har ofte vist initiativ til å møtes.

Sendte dem nyheten om graviditeten og en av dem svarte ikke engang og hun andre skrev bare oi, gratulerer :oops: Ikke fått noen spørsmål om hvordan formen er eller hvordan det går. Kjenner jeg blir veldig skuffet over lite engasjement da dem har visst at vi har prøvd en liten stund og at jeg har ønsket meg barn siden VGS. Føler meg liksom litt alene nå. En av dem har jeg møtt ofte og hun virker mer glad på mine vegne.

I en nyere venninnegjeng har to av venninnene mine begynt å strikke babytøy til meg og vært mer engasjerte. Spurt hvordan formen er o.l. Selv om hun ene hverken har barn eller kjæreste.

Har jo vist til dem at jeg har blitt glad for deres forlovelser, huskjøp o.l. Så synes det er ganske sårt..

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Kanskje jeg må få meg noen venner i lignende situasjon som meg. Vurderer å bli med på gravidyoga og fødselsforberedende kurs. Kanskje jeg møter noen nye der..

Noen som har vært i lignende situasjon?
 
Har hatt en venninnegjeng siden VGs.. Vært venner i 11-12 år nå.. Vi har møttes så ofte vi har mulighet, da noen av dem bor langt unna. Jeg har ofte vist initiativ til å møtes.

Sendte dem nyheten om graviditeten og en av dem svarte ikke engang og hun andre skrev bare oi, gratulerer :oops: Ikke fått noen spørsmål om hvordan formen er eller hvordan det går. Kjenner jeg blir veldig skuffet over lite engasjement da dem har visst at vi har prøvd en liten stund og at jeg har ønsket meg barn siden VGS. Føler meg liksom litt alene nå. En av dem har jeg møtt ofte og hun virker mer glad på mine vegne.

I en nyere venninnegjeng har to av venninnene mine begynt å strikke babytøy til meg og vært mer engasjerte. Spurt hvordan formen er o.l. Selv om hun ene hverken har barn eller kjæreste.

Har jo vist til dem at jeg har blitt glad for deres forlovelser, huskjøp o.l. Så synes det er ganske sårt..

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Kanskje jeg må få meg noen venner i lignende situasjon som meg. Vurderer å bli med på gravidyoga og fødselsforberedende kurs. Kanskje jeg møter noen nye der..

Noen som har vært i lignende situasjon?
Off, dette høres ikke lett ut :Heartred Jeg har vært i lignende situasjon, men også på den andre siden. Litt langt svar, håper dere overlever.

Jeg er i en liten venninnegjeng med meg og to andre jenter. De er et år eldre enn meg. Jeg har følt meg litt på "sidelinjen" mens de har blitt forlovet, giftet seg, kjøpt hus, pusset opp og jeg oppdaget at jeg kunne være med dem i timesvis uten at jeg fikk inn et ord/ble stadig avbrutt...

Når de prøvde å få barn, ble samtalen utelukkende om eggløsningstester, sykluser, amming, og navn, og igjen følte jeg meg skikkelig alene. Jeg innså etterhvert at jeg følte meg utafor og at jeg ikke kunne ta del i samtalen, og at jeg likesågodt ikke kunne vært der for samtalen ville jo vært den samme. Dersom jeg prøvde å snakke om noe annet, tok samtalen en u-sving tilbake til hva enn de ville prate om. Når hun ene fortalte at hun var gravid i fjor, måtte jeg unnskylde meg til badet for å gråte - for nå var jeg jo den eneste uten barn, hus eller ekteskap. Det var ikke plass til meg i samtalen eller i vennskapet - slik føltes det ut som ihvertfall.
Jeg forstår godt skuffelsen over at venninner ikke ser deg eller sjekker opp på hvordan du har det. Dette er jo fantastisk stort og, som du skriver, har du jo sett fram til dette siden vgs. Jeg forstår godt at du blir skuffet og jeg ser hvor du kommer fra.
Jeg har selv opplevd din side, og en versjon av å være på den andre siden.

For å snu dette til noe positivt. Jeg endte med å åpne meg til en av venninnene mine og fortalte henne alt sammen. At jeg er oppriktig glad på deres vegne og at jeg ønsker å være der for dem og barna, men at jeg føler meg oftere utenfor og bortglemt. At jeg kunne sitte i stillhet i timesvis, utenom et "ja" og "aha" innimellom. Venninna mi sa at hun hadde begynt å legge merke til det og lovet å være mer obs på å inkludere meg i fremtiden. Dette hjalp skikkelig, og nå føler jeg faktisk en genuin tilknytning. Samtidig er det verdt å nevne at jeg selv er gravid nå, og vil innimellom spør om å snakke om annet for symptomer, babyklær og amming. Poenget er jo at alle skal føle seg sett.

Mine råd/tanker er:
- Fokuser på de venninnene som fyller deg med positive følelser og energi. Hun ene som er engasjert fra vgs-gjengen og de jentene som strikker babytøy, høres utrolig herlige ut! Dersom det plager deg at enkelte ikke er mer innvolvert, vurder å ha en åpen samtale og si at du ønsker å fortsette å ha dem i livet ditt. Velg de samtalene med omhu - hvem er spesielt viktige for deg?
- Innimellom er det ganske kompliserte grunner til at folk ikke virker "engasjerte". Kanskje de føler seg utenfor, slik jeg gjorde. Kanskje de selv kjemper en hemmelig fertilitets/IVF kamp. Eller kanskje det er andre ting i livet som stjeler oppmerksomheten deres. (Ei venninne av meg ble frustrert over hvor uengasjert en annen venninne var, og det viste seg at hun nylig hadde fått beskjed om at hun hadde brystkreft...)
- Store hendelser i livet gjør at man både får og mister venner, og det er helt naturlig. Dyrk de relasjonene som er viktig for deg. Vit at du ikke er alene :Heartred
 
Skjønner du kan oppleve det slik.

Mine tanker om akkurat dette er at vi som gravid går inn i «gravid-bobla», tenker konstant. Mens mange av de rundt oss fort kan glemme litt at vi er gravide, uten å mene noe vondt med det. Det er også stor forskjell på de rundt som har barn og ikke har barn, og engasjement kan også komme litt deretter.

Viktigst av alt er å være ærlig og fortelle hvordan du opplever det til dine venner. For alt du vet glemmer de ikke graviditeten din bevisst eller ikke viser at de bryr seg. Spesielt nå som det trolig ennå ikke er så synlig i form av en gravidplager, er det ennå mer vanlig at spørsmål/engasjement rundt graviditet ikke eksisterer. Men, det har for min del endret seg når det blir synlig ☺️ da har det tidvis blitt for mye spørsmål når jeg har villet snakke om andre ting en bare graviditet til en hver tid.

Selv så har jeg ofte glemt å ta en «innsjekk» på mine gravide venner, men det er fordi hverdagen går så fort, plutselig har det gått en uke eller to ☀️
 
Selv om jeg 100% forstår hvorfor du føler det som dette, tror jeg kanskje du forventer litt for mye av venninne dine - særlig dersom du er først ute i gjengen med å få barn. Ingen av de andre har kanskje opplevd svangerksap på kroppen pg de har ingen forutsetning for å skjønne hvor altoppslukende det er. Også er det vel såpass tidlig at magen ikke er stor og du vet kanskje ikke kjønn enda heller? Min erfaring er at folk engasjerer seg mer når de ser sånn skikkelig at du er gravid. Og selvfølgelig, noen klarer å engasjere seg lenge før det :) men hvis du ifølge nicket ditt er født i 96 så er du typ 26/27 år? Da er nok du modenhetsmessig kanskje litt tidligere ute enn venninnene dine som ikke er igang med å få barn enda. Også er det sånn at du nå er i en fase hvor man kanskje bestemmer seg for å holde på gamle vennskap fra ungdommen, eller lar ting skli litt ut og finner nye venner i forbindelse med jobb/studier i voksenlivet. Alle relasjoner kan ikke gi like mye hele tiden, og da er det kanskje rett å bruke tid et annet sted. Men såklart skjønner jeg at det kjennes sårt.

Jeg har venninner både med og uten barn nå, og er veldig bevisst ikke bare å snakke om barn og graviditet når vi treffes med folk som har og ikke har barn. Det er kjempeinteressant for meg å høre om andres unger og snakke om mine egne - men det er ikke så innmari interessant når man ikke har barn selv. Så hvis ingen i den gjengen har barn selv, så tror jeg ikke engang de tenker over at du ønsker å snakke om svangerskapet ditt :) akkurat som at jeg synes det var rimelig snork å høre om hva folk har gjort av oppussing når vi selv leide og egebtlig ikke kunne pusse opp selv. Men ikke for det, vi har kjøpt og pussa opp en leilighet nå men det er ikke SÅ himla interessant å snakke om i en time lell :hilarious:

For ikke å spore av. Man trenger venninner som er genuint interessert i deg også når dere ikke har masse til felles, men så er det samtidig ikke så uvanlig for mange som er først eller sist ute med å få barn å oppleve at de faller litt på utsida. Du har helt lov til å være lei deg og hormonene gjør at man reagerer ganske mye sterkere på ting enn om man ikke var gravid. Også er jeg ganske sikker på at venninnene dine vil bli mer engasjert når du er mer synlig gravid og de kan se/kjenne babyen bevege seg og sånn. Vis genuin interesse i dine venninners liv og får du ikke det samme tilbake, er de ikke verdt tiden din. Og som nevnt over, dersom noen av venninnene dine sliter med å bli gravide, nylig har mistet eller slik kan man nesten ikke forvente at de klarer å glede seg/interessere seg for din graviditet. Men mtp på det jeg tror er alderen din, ser jeg for meg at de kanskje ikke tenker på barn enda.
Selv var jeg 25 da jeg fikk min første og hadde som deg ventet på å bli mamma siden jeg var typ 18 :hilarious: så jeg har fortsatt flere venner uten barn enn med, og kanskje derfor litt ekstra obs på at folk uten barn (og som kanskje ønsker seg barn men ikke har møtt den rette, eller sliter med å bli gravide) ikke alltid spør like mye. Men litt interesse for hverandres liv bør venner alltid ha da. Men det er ikke de vennene jeg sitter og klager aller mest til om småbarnslivet liksom :p
 
Last edited:
Takk for mange fine og lange svar :Heartred Jeg har kun fortalt dem at vi prøver å bli gravide og nå fortalte jeg at jeg var blitt gravid(Bortsett fra hun jeg møter ofte som bor i samme område).Så har ikke snakket mye med dem om dette. Så kan på en måte ikke skylde det på at jeg kun har snakket om prøving og graviditet når vi har møttes heller. Er ei av dem som ønsker å få barn i nærmere fremtid, men ellers så er dem vel ikke helt klare enda for det og ingen av dem har startet med prøving. Så kanskje det er som dere sier at dem bare ikke tenker på graviditet og barn o.l siden de ikke ønsker det selv enda.

Men skulle i det minste ønske jeg fikk en ordentlig gratulasjon fra dem og at dem spurte hvordan det gikk. Er jo en ganske stor endring i livet å få barn. Så synes ikke det er så hyggelig, spesielt med hun som ikke en gang svarte på meldingen min. Håper det blir som dere sier at dem spør litt mer når magen begynner å vises :Heartpink Hvis ikke får jeg prøve å bli kjent med andre i lignende situasjon som meg.
 
:HeartpinkOff, dette høres ikke lett ut :Heartred Jeg har vært i lignende situasjon, men også på den andre siden. Litt langt svar, håper dere overlever.

Jeg er i en liten venninnegjeng med meg og to andre jenter. De er et år eldre enn meg. Jeg har følt meg litt på "sidelinjen" mens de har blitt forlovet, giftet seg, kjøpt hus, pusset opp og jeg oppdaget at jeg kunne være med dem i timesvis uten at jeg fikk inn et ord/ble stadig avbrutt...

Når de prøvde å få barn, ble samtalen utelukkende om eggløsningstester, sykluser, amming, og navn, og igjen følte jeg meg skikkelig alene. Jeg innså etterhvert at jeg følte meg utafor og at jeg ikke kunne ta del i samtalen, og at jeg likesågodt ikke kunne vært der for samtalen ville jo vært den samme. Dersom jeg prøvde å snakke om noe annet, tok samtalen en u-sving tilbake til hva enn de ville prate om. Når hun ene fortalte at hun var gravid i fjor, måtte jeg unnskylde meg til badet for å gråte - for nå var jeg jo den eneste uten barn, hus eller ekteskap. Det var ikke plass til meg i samtalen eller i vennskapet - slik føltes det ut som ihvertfall.
Jeg forstår godt skuffelsen over at venninner ikke ser deg eller sjekker opp på hvordan du har det. Dette er jo fantastisk stort og, som du skriver, har du jo sett fram til dette siden vgs. Jeg forstår godt at du blir skuffet og jeg ser hvor du kommer fra.
Jeg har selv opplevd din side, og en versjon av å være på den andre siden.

For å snu dette til noe positivt. Jeg endte med å åpne meg til en av venninnene mine og fortalte henne alt sammen. At jeg er oppriktig glad på deres vegne og at jeg ønsker å være der for dem og barna, men at jeg føler meg oftere utenfor og bortglemt. At jeg kunne sitte i stillhet i timesvis, utenom et "ja" og "aha" innimellom. Venninna mi sa at hun hadde begynt å legge merke til det og lovet å være mer obs på å inkludere meg i fremtiden. Dette hjalp skikkelig, og nå føler jeg faktisk en genuin tilknytning. Samtidig er det verdt å nevne at jeg selv er gravid nå, og vil innimellom spør om å snakke om annet for symptomer, babyklær og amming. Poenget er jo at alle skal føle seg sett.

Mine råd/tanker er:
- Fokuser på de venninnene som fyller deg med positive følelser og energi. Hun ene som er engasjert fra vgs-gjengen og de jentene som strikker babytøy, høres utrolig herlige ut! Dersom det plager deg at enkelte ikke er mer innvolvert, vurder å ha en åpen samtale og si at du ønsker å fortsette å ha dem i livet ditt. Velg de samtalene med omhu - hvem er spesielt viktige for deg?
- Innimellom er det ganske kompliserte grunner til at folk ikke virker "engasjerte". Kanskje de føler seg utenfor, slik jeg gjorde. Kanskje de selv kjemper en hemmelig fertilitets/IVF kamp. Eller kanskje det er andre ting i livet som stjeler oppmerksomheten deres. (Ei venninne av meg ble frustrert over hvor uengasjert en annen venninne var, og det viste seg at hun nylig hadde fått beskjed om at hun hadde brystkreft...)
- Store hendelser i livet gjør at man både får og mister venner, og det er helt naturlig. Dyrk de relasjonene som er viktig for deg. Vit at du ikke er alene :Heartred
Det må ha vært utrolig vanskelig å bli avbrutt hele tiden under samtaler og oppleve at man ikke får komme til :HeartbigredBra at du klarte å si ifra til venninnen din om dette og at det ordnet seg til slutt :Heartred:Heartred Ja, jeg får forsøke å fokusere på de venninnene som gir god energi! Takk for fine og gode råd fra deg! Ønsker deg en fin helg :)
 
Det må ha vært utrolig vanskelig å bli avbrutt hele tiden under samtaler og oppleve at man ikke får komme til :HeartbigredBra at du klarte å si ifra til venninnen din om dette og at det ordnet seg til slutt :Heartred:Heartred Ja, jeg får forsøke å fokusere på de venninnene som gir god energi! Takk for fine og gode råd fra deg! Ønsker deg en fin helg :)
Takk for at du sier det :Heartred Jeg forstår veldig godt hvor du kommer fra og syntes du er modig som tørr å dele det. Ønsker deg også en kjempefin helg :Heartred
 
Jeg er både enig og uenig.. skal prøve å fatte meg i korthet så langt det går :hilarious:

Jeg var 18 når jeg var gravid første gang. Ingen tvil om hvem som var først i vennegjengen med andre ord. Jeg var alene i tillegg da barnefar viste seg å ha to kjærester på én gang..
uansett. Jeg mottok allikevel ufattelig mye støtte og kjærlighet fra vennene mine.

Andre gang var jeg gift, vi hadde prøvd i 1,5 år og mistet en gang etter 1 års prøving.
Jeg var da 25 år.

Men da hadde jeg blitt kjent med og møtt andre mødre, andre familier og fått en annen krets i tillegg til mine «gamle» venner. Gjennom babyverden, sykehus, jobb. barselgrupper, bhg og skole.
Så jeg synes det kan være noe du kan fokusere på fremover, ta vare på de engasjerte, snakk med de du virkelig ønsker å ha i livet ditt og knytt nye vennskapsbånd med folk i samme situasjon ❤️

Skjønner det er sårt.
Men i den alderen så finner man kanskje ut hvordan venner som virkelig er gode venner, og hvilke som bare «er der» ❤️☺️
 
Jeg er både enig og uenig.. skal prøve å fatte meg i korthet så langt det går :hilarious:

Jeg var 18 når jeg var gravid første gang. Ingen tvil om hvem som var først i vennegjengen med andre ord. Jeg var alene i tillegg da barnefar viste seg å ha to kjærester på én gang..
uansett. Jeg mottok allikevel ufattelig mye støtte og kjærlighet fra vennene mine.

Andre gang var jeg gift, vi hadde prøvd i 1,5 år og mistet en gang etter 1 års prøving.
Jeg var da 25 år.

Men da hadde jeg blitt kjent med og møtt andre mødre, andre familier og fått en annen krets i tillegg til mine «gamle» venner. Gjennom babyverden, sykehus, jobb. barselgrupper, bhg og skole.
Så jeg synes det kan være noe du kan fokusere på fremover, ta vare på de engasjerte, snakk med de du virkelig ønsker å ha i livet ditt og knytt nye vennskapsbånd med folk i samme situasjon ❤️

Skjønner det er sårt.
Men i den alderen så finner man kanskje ut hvordan venner som virkelig er gode venner, og hvilke som bare «er der» ❤️☺️
Takk for gode ord fra deg og at du forteller historien din :Heartred :Heartred Ja, jeg må nok tenke litt igjennom dette ja!
 
Jeg er stor fan av å bare si det som det er uten å bli for streng liksom. Typ «Yo jenter! Jeg er superbabygira og trenger å dele litt entusiasme!!»

Jeg er totalt motsatt. Vokste opp i religiøs krets og mange av venninnene mine derfra giftet seg veeeldig unge og fikk barn tidlig. Etter det fikk jeg venninner som begynte i slutten av 20-åra. Jeg hadde et langt forhold med en som var ganske mye yngre enn meg, så var aldri snakk om baby for oss. Så ble det slutt og jeg møtte drømmemannen, men vi brukte lang tid på å bli gravide og måtte nesten innom IVF. Så jeg er en av de siste på alle fronter.

Og nå er alle helt «ballonger og bløtkake» og jeg bare synes alt med baby er kleint. Har ikke lyst til å prate om barnevogner og amming, og jeg prøver iherdig å overbevise folk om at jeg IKKE VIL HA babyshower

Så jeg må nok si ifra sjøl også. Greia er vel at man aldri kan forvente at folk bare forstår det som foregår inni hodet.. Og at de såre følelsene man sitter med er man hundre prosent ansvarlig for selv - enten må man ta seg sammen, ellers må man si ifra.

Lykke til! Og masse gratulerer ❤️
 
Skjønne hva du mener!

Jeg ikke opplevd noe lignende selv, men har bitt meg merke i at ettersom flere i gjengen har blitt gravid/prøvd har det blitt mer og mer entusiasme og engasjement. Når jeg tenker tilbake på det så kan jeg ikke huske at vi var like engasjerte til hun første som ble gravid som de som senere ble det. Vi var riktignok nysgjerrig på form osv (vi var nok også noen år eldre enn deg og dermed mer modne for det om du skjønner?), men er en helt annen prat nå når alle er på samme plan. Ei venninne av meg ble gravid i tidlig tjueårene og da snakket vi nesten ikke om det, så det med alder og at du er tidlig ute kan jo ha noe å si?

Npr det er sagt så ville jeg starta med å prata med venninnene mine om det og sett an reaksjonen deretter. Som flere skriver; du er på det stedet i livet hvor man gjerne finner ut av om man skal ta vare på ungdomsvennene eller ikke :)
 
Så trist :Heartreddet er desverre litt sånn at det er når man får barn så merker man hvem som er ens ekte venner og ikke.. Jeg opplevde det samme med første.. at de forsvant mer og mer.. men det fine med det er at du ser hvem som er dine EKTE venner :Heartred Ta vare på de som virkelig er der for deg:Heartred
 
Vi var de første i vennegjengen som fikk barn, og rakk å få to barn før noen av de andre har fått noen barn. Det har tidvis føltes både ensomt og litt sårt, selv om de så klart har vært støttende og glade på våre vegne. De hadde ingen forutsetning for å forstå hvordan det er å være gravid/få barn og det er vanskelig å vise interesse over noe du kanskje ikke har forutsetninger for å forstå. Det har vært trist å ikke bli invitert når de andre skal møtes, og vi ikke har fått sjans til å si om det passer eller ikke. Vi har kjent på å føle oss utelatt tidvis. Samtidig har de andre begynt å komme etter oss nå og de fleste har fått barn og nå går det lettere. De andre begynner å forstå hva vi har vært igjennom de siste 6 årene. Denne gangen er de mye mer interessert og mer forståelsesfulle. Det betyr mye.

Samtidig har vi gjennom å få barn blitt kjent med andre som er i samme situasjon som oss selv, og savnet har vært mindre etter hvert. Synes det er litt godt å ha venner som er opptatt av andre ting enn barna osv også. Samtidig som at det selvsagt er fint å føle et visst engasjement fra vennene sine også.
 
Det jeg kjenner på i etterkant er dårlig samvittighet. Mine venninner fikk barn tidlig, å jeg forstod ikke i det heele tatt hvordan man skulle være eller bry seg. Men ser det nå når jeg fikk barn, 8 år senere..
 
Back
Topp