Lite bekymret...

[Mamii 27]

Tror jeg er ganske unormal, jeg finnes ikke bekymret!

Er det en dårlig egenskap? Hehe. Blir jo nesten litt bekymra for at jeg ikke er bekymret.[:D] Hmm.. Er det flere som meg?
Jeg er ganske overbevist om at feks aborter skjer for a reason, så jeg kjenner at jeg ikke blir bekymret for det. Regner med at jeg sikkert hadde sagt noe annet OM det hadde skjedd en stund ut i svangerskapet SÅKLART, men akkurat nå som jeg er så tidlig i svangerskapet, tenker jeg bare at OM det skulle gått galt, ville jeg bare forsøkt igjen.

Jeg er sikkert litt rar, og jeg forstår at folk blir bekymret, men jeg er ikke det selv gitt.

 

[annibananni]

Jeg tenker vel litt som deg. Ender det med sa eller ma, så er det en grunn for det...
Jeg er stort sett ganske rolig med hele graviditeten. Men får sånne små angstanfall innimellom[:D]

Jeg er mere redd for at det skal være noe galt med babyen, eller at jeg skal miste seint i svangerskapet.

 

[Mamii 27]

Godt at jeg ikke er alene.[:)]

Men som du sier annibananni, så er jeg også bekymret for fosterdød sent i svangerskapet. Vet ikke om dere har sett Jordmødrene, der er det ei som mister veldig sent., og der hadde fosteret en hjertefeil. Og da tenker jeg: Det må være så mye enklere å takle fosterdød, enn at barnet dør senere i livet. I magen har man ikke samme kjærlighet for barnet som man har etter å ha blitt kjent med det i levende livet i hendene sine.

Men for all del, dømmer ingen som er bekymret. Finnes jo de som har vært prøvere i flere år, og endelig fått det til, eller de som har mistet før. Jeg er jo ikke i samme situasjon som dem,så for meg ville det "bare" vært å prøvd på nytt.

 

[Mamii 27]

ORIGINAL: 2barnsmor21

Du er ikke rar, alle er jo forskjellig [:)]

Men det har sikkert en god del å gjøre med at du har et barn fra før. Jeg var myyyye mer bekymret med førstemann! Så man er litt mer trygg andre gangen tror jeg [:)] Jeg er ikke like bekymret som forrige gang, men litt bekymret er man jo alltid! [:)]

Hehe, litt rar er jeg sikkert ;)

Jeg var faktisk ikke bekymret med førsteman heller, utrolig nok. Tror bare den kommentaren til mamma sitter så i hodet på meg "det er en grunn til at det går galt, da er det noe som er feil med fosteret". Og det klarer jeg å sette meg veldig godt inn i nå da dattera mi hadde "ett ekstra slag" i hjertet da hun ble født, noe som gjorde meg KJEMPEbekymret. Men dette var da når hun hadde ligget i armene mine noen timer, og jeg hadde fått morsfølelse, noe man ikke får på samme måten når barnet er i magen.

Klart man blir skuffa om noe skjer, det hadde jeg også blitt, men så er jeg av den personen som ikke bekymrer meg så mye for ting før det er reelt eller skjer. Hva er vitsen med å bekymre seg for ting som mest sannsynlig ikke skjer? Da har jeg kastet bort mye tid på å ha dårlige tanker da :)