Lilleraketten
Andre møte med forumet
Her vil jeg dele tanker, følelser og det som treffer meg inn nå i svangerskapet.
Jeg kjenner allerede at det er mange tanker og følelser ang ny graviditet. Det blir min nr 4, men vår første sammen.
Vi bor idag ikke sammen, men er stort sett med hverandre hele tiden ( så jeg føler mer eller mindre vi er samboere) vi traff hverandre for 1,5 år siden, da jeg var på mitt verste depresjon periode noensinne, alene med tre og vel så det. Det er vel disse hormonene da som gjør det verre enn det er. Men jeg er innforstått med at vi skal flytte sammen før lille kommer, å det er den store endringen jeg er redd for. Han har stort flott hus 1,5 time unna, mens jeg idag leier hus. Det er plass til alle hos han, å jeg har fått frie tøyler til å gjøre det jeg måtte ønske hos han, å at det ikke heter hans men vårt. "Problemet" er bare det at jeg er redd for en så stor overgang/endring, samt at tidligere barnefar ikke går med på at datteren vår flytter, han vil at hu skal bo fast hos han, å samvær hos meg annen hver helg feks.. Jeg synes det er vanskelig. Jeg ønsker jo ikke svikte som mamma, det er værtfall slik det føles.. Jeg kjenner det tar bort mye av gleden ved å være gravid, men jeg prøver å fokusere på det positive, å tenke at det finnes løsninger for alt.
Heldigvis smiler livet igjen, uansett hva utfallet skulle bli, så ser jeg fram til 2019
Jeg kjenner allerede at det er mange tanker og følelser ang ny graviditet. Det blir min nr 4, men vår første sammen.
Vi bor idag ikke sammen, men er stort sett med hverandre hele tiden ( så jeg føler mer eller mindre vi er samboere) vi traff hverandre for 1,5 år siden, da jeg var på mitt verste depresjon periode noensinne, alene med tre og vel så det. Det er vel disse hormonene da som gjør det verre enn det er. Men jeg er innforstått med at vi skal flytte sammen før lille kommer, å det er den store endringen jeg er redd for. Han har stort flott hus 1,5 time unna, mens jeg idag leier hus. Det er plass til alle hos han, å jeg har fått frie tøyler til å gjøre det jeg måtte ønske hos han, å at det ikke heter hans men vårt. "Problemet" er bare det at jeg er redd for en så stor overgang/endring, samt at tidligere barnefar ikke går med på at datteren vår flytter, han vil at hu skal bo fast hos han, å samvær hos meg annen hver helg feks.. Jeg synes det er vanskelig. Jeg ønsker jo ikke svikte som mamma, det er værtfall slik det føles.. Jeg kjenner det tar bort mye av gleden ved å være gravid, men jeg prøver å fokusere på det positive, å tenke at det finnes løsninger for alt.
Heldigvis smiler livet igjen, uansett hva utfallet skulle bli, så ser jeg fram til 2019
følger deg gjerne! Hvor langt på vei er du?
hva med deg da?