Wow! Alt skjer så utrolig fort, men samtidig så veldig sakte.
Jeg og datteren min har hatt det så bra alene og vi har begge to begynt å sove godt om nettene. Vi gråter ikke lenger og vi har det så utrolig bra.
Og inn kommer Johannes, fantastiske Johannes. Vi har det så bra Johannes, Stine og Arabella.
"Jeg har noe å fortelle deg" sa jeg til en sovende johannes. Jeg hadde nettopp tatt en test og levert arabells i barnehagen.
"Jeg er gravid"
"Åh shit, shit, shit, shit. Fuck, hva?"
"Du skal bli pappa!"
"Hahahahaha"
Og der var starten på et nytt eventyr.
Hvem skal få vite det først? Det ble vennene våre og de lo, de lo og kalte oss dumme, men de gleder seg.
Flere uker gikk og vi fortalte det til johannes sin familie. Og det var deres reaksjon som ødela lykken litt.
Jeg forventa ikke hyl og glede og gratulasjoner, men det gjorde vondt å ikke få det allikevel. Vi er visst for unge, for dumme, har for dårlig økonomi og ingen kan visst hjelpe oss i norge...
Hva skal jeg si til min familie? Ingenting. Det frister å holde det hemmelig for alltid... for jeg vet at når jeg forteller det så blir det sinne og hyling og kjefting og mas... og så blir vi utestengt i flere uker, kanskje mnd... det var det som skjedde forje gang. . Og det var så sårt... det var så utrolig vondt å vite at barnet jeg var så glad i allerede ikke var ønsket velkommen av familien min. De elsker arabella nå, men de stilte ikke opp da jeg trengte dem som mest.
Og igjen føler jeg meg alene... og jeg gråter igjen... etter 6 mnd med lykke, så er jeg egentlig ulykkelig igjen.
Det eneste som lyser opp dagen min er Arabella og tanken på en liten en som lever under hjertet mitt.
Uansett hva som skjer så har jeg dem, mine skatter.
I morgen, i morgen blir er bra dag.
Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
Jeg og datteren min har hatt det så bra alene og vi har begge to begynt å sove godt om nettene. Vi gråter ikke lenger og vi har det så utrolig bra.
Og inn kommer Johannes, fantastiske Johannes. Vi har det så bra Johannes, Stine og Arabella.
"Jeg har noe å fortelle deg" sa jeg til en sovende johannes. Jeg hadde nettopp tatt en test og levert arabells i barnehagen.
"Jeg er gravid"
"Åh shit, shit, shit, shit. Fuck, hva?"
"Du skal bli pappa!"
"Hahahahaha"
Og der var starten på et nytt eventyr.
Hvem skal få vite det først? Det ble vennene våre og de lo, de lo og kalte oss dumme, men de gleder seg.
Flere uker gikk og vi fortalte det til johannes sin familie. Og det var deres reaksjon som ødela lykken litt.
Jeg forventa ikke hyl og glede og gratulasjoner, men det gjorde vondt å ikke få det allikevel. Vi er visst for unge, for dumme, har for dårlig økonomi og ingen kan visst hjelpe oss i norge...
Hva skal jeg si til min familie? Ingenting. Det frister å holde det hemmelig for alltid... for jeg vet at når jeg forteller det så blir det sinne og hyling og kjefting og mas... og så blir vi utestengt i flere uker, kanskje mnd... det var det som skjedde forje gang. . Og det var så sårt... det var så utrolig vondt å vite at barnet jeg var så glad i allerede ikke var ønsket velkommen av familien min. De elsker arabella nå, men de stilte ikke opp da jeg trengte dem som mest.
Og igjen føler jeg meg alene... og jeg gråter igjen... etter 6 mnd med lykke, så er jeg egentlig ulykkelig igjen.
Det eneste som lyser opp dagen min er Arabella og tanken på en liten en som lever under hjertet mitt.
Uansett hva som skjer så har jeg dem, mine skatter.
I morgen, i morgen blir er bra dag.
Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
