Lille jenten vår
- Trådstarter Lovee
- Opprettet
Lovee
Elsker forumet
Amanda sitt rom og litt utstyr: [:)]
Tror vi har nok klær. Har kjøpt veldig lite selv - arvet en haug. Det meste er etter kusinen hennes (har fremdeles masse i boden som er fra etter 74 - 2 år). Og noe er etter min lille søster og meg selv. Kjolen som henger utenpå skapet (+ noen inni i samme stil) er etter min mor.
Masse bamser og leker etter meg og min søster [:)]
Sengen skal inn på vårt rom i starten. Masse bøker i kurven etter min søster. Og babycall.
Ammestol og Amanda sin bag til sykehuset [:)]
Dennes sengen skal vi ha i stuen som dagseng.
Nå mangler vi bare å få stellebord (låne av et vennepar), dyne til seng (få i gave av samme vennepar) og pose til vogn i hus (er på rens).
Tror vi har nok klær. Har kjøpt veldig lite selv - arvet en haug. Det meste er etter kusinen hennes (har fremdeles masse i boden som er fra etter 74 - 2 år). Og noe er etter min lille søster og meg selv. Kjolen som henger utenpå skapet (+ noen inni i samme stil) er etter min mor.
Masse bamser og leker etter meg og min søster [:)]
Sengen skal inn på vårt rom i starten. Masse bøker i kurven etter min søster. Og babycall.
Ammestol og Amanda sin bag til sykehuset [:)]
Dennes sengen skal vi ha i stuen som dagseng.
Nå mangler vi bare å få stellebord (låne av et vennepar), dyne til seng (få i gave av samme vennepar) og pose til vogn i hus (er på rens).
Fru. Tomter
Glad i forumet
Så fine bilder Camilla.. =) Du kler veldig godt å være gravid... =)
En god helg klem kommer snikende.. =)
En god helg klem kommer snikende.. =)
Fru. Tomter
Glad i forumet
Kjempe fint rom, Camilla... [:)] Well done!!! [:D]
Lovee
Elsker forumet
*****Min fødsel*****Fredag 19.02 var jeg en liten tur på føden for en sjekk. Trodde kanskje vannet mitt gikk litt og litt, men det var ikke vannet sa de (er fremdeles bombesikker på at det var litt fostervann jeg). Ble ganske bekymret etter å ha vært der, for etter en ul undersøkelsen kunne en koselig dansk lege fortelle meg at jenten i magen min allerede var over 4 kg! Og jeg hadde jo fremdeles 1 uke og 6 dager til termin! Noen husker kanskje ”panikk” posten min da jeg kom hjem http://forum.babyverden.no/tm.aspx?m=18015723&mpage=1&key=�.
Vel hjemme gikk jeg og la meg noen timer, men klarte ikke å slappe av – gikk bare og tenkte på hvor stor Amanda kom til å bli siden hun allerede var så stor! Fredagen gikk, - vi så på tv, spiste, slappet av, jeg tok meg en lang dusj (med barbering og hele pakken). Og seint om natten hadde vi sex, - ventet en halvtime før jeg gikk på do og vasket meg etterpå (føltes nesten som da vi prøvde å bli gravid igjen.. hehe).
Lørdag 20.02 Kl 3.00 etter å ha sovet i 20-30 min våknet jeg av at jeg hadde grusomt vondt i magen. Løp på do, men det kom ingenting.. Tenkte at nå har jeg sikkert fått forstoppelse og! Det roet seg etter en stund og jeg la meg til å sove igjen. Slik holdt det på hele natten, - inn og ut fra sengen til badet hele tiden. Begynte å bli sliten og frustrert da klokken nærmet seg 6.. Like før jeg vurderte å vekke Christoffer og spørre om jeg kunne få en snus for å få fart på sakene så jeg kunne få gå ordentlig på do og bli ferdig med det! Da kl nærmet seg 9 ble det bare vondere og vondere. Først da tenkte jeg at kanskje dette ikke var dårlig mage, men rier…
Riene satt helt nede i magen, akkurat som mensensmertene (altså ikke samme smerte, men samme sted). Og jo sterkere de ble jo mer strålte de nedover i lårene mine. Spesielt på høyre side. Kl ble vel 10.00 før jeg vekket Christoffer og sa jeg trodde noe var på gang. Han tok tiden. Og takene kom med 7 min mellomrom og varte i 1-1,5 min hver gang.
Siden vi fremdeles hadde god tid på oss sendte jeg han ut for å klippe seg (jepp, det var det vi tenkte på da..). Jeg ringte føden og sa jeg hadde rier og hvor lang tid det var mellom dem osv. Hadde ikke lyst å komme enda selv, for jeg tenkte det kom sikkert til å ta ganske lang tid før ting kom til å skje enda. Hun jeg snakket med sa at når det var 5 min mellom dem ville hun at jeg skulle komme inn. Hun kunne og informere meg om at det var ganske mange på føden så jeg kunne risikere å havne på Storken (ville på føden for å ha mulighet til smertestillende hvis jeg trengte det).
Følte riene roet seg litt etter å ha snakket med henne så jeg fikk sovet en halvtime før Christoffer kom tilbake. Fikk han til å tvinge meg opp for å få fart på dem igjen. Og det skulle ikke mange minuttene til før de var tilbake igjen. Fikk gjort litt praktiske ting i huset og spist før vi tok oss en dusj og gjorde oss klar for å gå. Christoffer tok tiden på riene mine mens jeg stod i dusjen – og nå var det bare 3 og 5 min mellom dem.
(på vei ut døren. Allerede sliten etter 10 timer med rier)Bagen var heldigvis klar etter fredagens tur på føden. Vi stoppet på butikken for å kjøpe med litt mat og drikke. Jeg så sikkert ganske lur ut der jeg måtte stoppe opp og puste meg gjennom riene.
14.00: Da vi kom på kk fikk vi plass på føden og ble tatt inn på et lite rom for å bli undersøkt og ta sånn ctg-registrering. Fikk helt sjokk da hun sa her er det 4 cm åpning så da blir du i hvert fall ikke sendt hjem igjen i dag! Trodde hun skulle si det var 1-2 cm jeg så jeg ble kjempe glad. Det ble vaktskifte og verdens koseligste jm kom inn til oss!
Nå fikk Christoffer lov å sende melding til nærmeste familie og venner og fortelle at fødselen var i gang mens jeg fikk det berømte klysteret. Var ikke ille bortsett fra at det eneste som kom ut igjen var selve væsken fra klysteret omtrent.. Så jeg hadde tydeligvis fått tømt meg likevel gjennom alle do besøkene om natten.
(føderommet)Så ble jeg tatt inn på føderommet hvor Christoffer allerede ventet på meg. Fikk igjen på meg de beltene på magen fordi Amanda sine hjerteslag/puls (husker ikke hva de sa) var litt høy. Riene ble vondere og vondere. Å herregud hvor vondt det gjorde i lårene mine! Trodde det skulle gjøre vondt i ryggen jeg – ikke lårene. Pustet og peste meg gjennom riene mens vi prøvde å spise og drikke litt. Og da kjente jeg så vidt et lite press nedentil. Reiste meg raskt opp av sengen og da gikk vannet. Hadde fått på meg et svært bind/bleie etter klysteret og undersøkelsen for jeg begynte å blø litt da). Gud for en merkelig følelse – det stoppet jo liksom aldri å fosse vann ut av meg. Var helt forbauset over hvor mye vann det bindet klarte å holde før buksen og gulvet og ble vått. Vi ringte på jm som hjalp meg av med klærene og opp i sengen for å sjekke åpningen igjen. Nå var den 5-6 cm. Hun satt akupunktur nåler på meg, men de merket jeg ingen effekt av.. Den på hånden spesielt følte jeg bare var i veien og jeg var redd for å komme borti de under riene.
Jm sa at pulsen til Amanda hadde gått ned så hvis jeg ønsket å sitte i badekar kunne jeg få prøve det. Synes ikke det var stor hjelp heller fordi jeg måtte utav for å gå på do hele tiden. Jm undersøkte meg igjen for å se om press følelsen var pga jeg var klar for å presse henne ut eller om det faktisk var magen min. Var siste alternativ.. Pulsen til Amanda var gått opp igjen og så jeg måtte opp igjen av badekaret og inn på føderommet igjen.
18.00 Christoffer skulle gå en tur på butikken for å kjøpe noe ”middag” og på gangen traff han på hun koselige danske legen fra dagen i forveien. Hun kom inn for å hilse på, - og sa hun hadde tenkt så mye på meg og var så glad for at babyen kom nå (ble overrasket over at hun i det hele tatt husket meg jeg så det var jo litt koselig).
Kort etter ble riene virkelig vonde, - det var nå 8 cm åpning. Jm ville ha meg opp i ”dogistyle” i sengen for å se om det hjalp Amanda nedover. Hadde en kant som ikke ville forsvinne. Følte det virkelig ubehagelig å stå sånn i sengen, og i tillegg var jeg sliten nå så det var tungt å holde vekten sin oppe slik. Jeg insisterte på at jeg ikke ville stå slik! Jm lot meg slippe når jeg lovet å bevege meg litt rundt på gulvet i stedet. Nå var riene såpass vond at jeg begynte å spørre etter alt av smertestillende! Foreslo at vi heller kunne ta ks nå og, - for jeg ville ikke ha mer smerte nå! Heldigvis kom Christoffer tilbake da så jeg kunne henge på han når riene kom.
Etter en stund fikk jeg lov å komme opp i sengen igjen. Følte hele tiden jeg måtte på do, men det var ikke tid for å presse enda så jm satt et kateter på meg for å tømme blæren. Jeg måtte presse litt og nå for å få bort den siste kanten. Synes det var vanskelig å presse, - spesielt når jeg ikke hadde pressrier enda heller.. Fikk nå tilbud om spinalbedøvelse. Jm sa vi kom ikke til å rekke noe annet. Så kom det en og satt sånn nål oppå hånden min. Lenger kom han ikke for nå var det Omsider ble det tid for å presse!
Jm sto nede og jeg spente den ene foten på hoften hennes mens jeg presset. Så hadde jeg en annen jm/barnepleier som hjalp meg å holde den ene foten opp og Christoffer hjalp på den andre siden. Hun Danske legen med en mann kom inn igjen på rommet for hun var så spent på hvor stor Amanda var.. Så ble litt folksomt der inne, men kunne ikke brydd meg mindre. Ur-kvinnen i meg var komt fram nå og. Jeg hylte mot slutten av hvert press! Fikk tid til å presse 3 ganger på hver rie.. Følte det var tungt og ikke kunne jeg kjenne noe framgang heller. Jeg var sliten og jobbet intenst med å samle krefter hver pause jeg hadde. Hvert sekund telte. Ingen fikk komme borti meg, - da ble de raskt dyttet bort. Ikke orket jeg å holde øynene åpen eller snakke.. Det eneste jeg trengte var ro, ny kald vaskeklut annenhver ri (Christoffer byttet til den store gull medaljen), og eple juice. Hun Danske legen synes det var lite framgang og ville jeg skulle se på henne, mens hun forklarte for meg hvordan jeg skulle presse riktig. Jeg ble sint nå, - for jeg måtte bruke energi på å fortelle henne at jeg hørte etter, men kunne ikke se på henne!! . Neste rie kom og nå kjente jeg mer framgang, - hodet kom helt ned sa jm, men det gikk opp igjen etter hver gang… Men nå gjorde jeg i det minste det riktig.. Ble helt fortvillet hver gang jm ville ha meg til å bytte side i sengen høyre/venstre/ryggen… Kunne jo ikke bruke energi på å flytte på meg i tillegg!!
Tiden gikk og jeg følte ikke lenger jeg fikk tid til å hente meg inn heller nå, - riene kom så tett og varte så lenge nå. Så sier jm til meg, - ”Dette går fint Camilla! Det har bare gått 52 min nå, så du har fremdeles 8 min før legen tar henne med tang”. Da kjente jeg jeg ble stresset når jeg plutselig hadde ”tidsfrist” på meg.. Jeg presset med all den kraft jeg klarte, fikk til og med tid til å presse 4 ganger hver gang nå. Endelig kunne jeg kjenne det var fremgang. ”Nå er hodet helt framme” sa hun. Jeg ble bare irritert.. ”Tror ikke på det lenger hun kommer jo aldri ut”, skrek jeg. Men Christoffer kunne bekrefte det.. Han også så hodet nå. Det er masse mørkt hår sa de! Og nå når jeg virkelig ble giret på å presse, - fikk jeg ikke lov til å presse…!!!! Det var helt grusomt! Føltes som en evighet å vente før jeg fikk lov.. Når jeg endelig fikk lov igjen kom hun på 2 press. En helt merkelig følelse.. Føltes ut som 10 kg datt ut av meg.. kl 20.30 kom Amanda til verden etter litt over 1 time med pressrier.
Jeg fikk verdens fineste jente med masse hår opp på brystet. Bæsj hadde hun og.. Verdens nydeligste jente var(er) hun!! De måtte ta henne fra meg et par ganger fordi hun ble litt blå. Jm sydde et pyntesting på innsiden. Og så fikk jeg henne til puppen, hun forstod med engang hva hun skulle gjøre.
Det ble vaktskifte, og den nye jm ville ha meg på do. H*** sier bare jeg.. Hadde jo ingen planer om å reise meg fra sengen med det første, men jeg forstod jeg ikke hadde mye valg.. Amanda fikk komme til pappaen (hun hadde allerede fått melkebart.. hehe)
Så var det å komme seg opp av sengen da.. Det første som skjedde da jeg satt på sengekanten og de skulle hjelpe meg over i rullestolen var at det fosset blod ned på gulvet. Følte meg flott da jeg ble plassert i rullestolen full av blod og bæsj for så å bli rullet ut i gangen og inn på do. Var kjempe kvalm og svimmel nå. Klarte bare å tisse en dråpe, så jm insisterte på å tømme meg med kateter igjen.. Så da var det inn igjen i sengen og få tømt blæren og få et vask med grønnsåpe og reine klær. Åh det var herlig. Så var det tid for å måle og veie. Hun Danske legen kom inn igjen. De hadde nå alle veddemål på målene. Det var en stor jente på 4290 g, 53 cm lang og 37 cm rundt hodet. Synes likevel hun var veldig liten jeg.
Etterpå fikk vi hvert vårt brett med mat, mens Amanda lå i sengen ved siden av oss.Etter å ha vært der til observasjon i ca 2 timer skulle Amanda og jeg opp på posten for natten. De skulle flytte meg over i en annen seng og da fosset selvfølgelig blodet igjen.. Over alt! Fult bytte av klær og vask igjen…
Synes faktisk det aller verste med det hele var alt det blodet som fosset hver gang jeg reiste meg i starten (gjentok seg 2 ganger til om natten). Fikk forbud om å gå på do aleine, og ble helt skremt når jeg så det likbleike ansiktet mitt i speilet. Alt i alt hadde jeg en fantastisk fødeopplevelse! Kunne ikke vært heldigere med jm jeg hadde og hvert minutt med smerte er verdt hvert sekund jeg får tilbringe med jenten min!
(under 2 timer etter fødsell) 