Lille Even

[sørlandssnuppa]

Even ble født i går kl 11:45, 135 gram og 26 cm lang. Det hele var ganske raskt overstått, jeg hadde akkurat rukket å be om epidural da han meldte sin ankomst. Slapp heldigvis å sette den. Vondt var det, aller mest i hjertet. Men han var fin, bitteliten og lik sin bror i kropp og ansikt. I dag har vi vært tilbake på sykehuset for å stelle han og gjøre eska hans litt mer personlig, syns det var så trist at han skulle ligge på et alt for stort putevar fra sykehuset. Har strikket lue og et lite teppe med hjerte på, og så pakket vi han inn i en av storebrors gamle kosekluter, mens han fikk en annen som laken. En bitteliten bamse fikk han også med seg. Han blir lagt på minnelunden i morra, og blir ikke kremert. Så da tenkte vi å dra dit i helgen sammen med storebror og tenne lys og legge ned blomster, og så kjøper vi to bamser-en til storebror og en som kan ligge på graven til lillebror. Heldigvis er det lov å pynte her, hvis ikke hadde vi nok valgt å legge han hos besteforeldrene mine.

Hvordan kommer en seg gjennom dette her? I etterkant? Jeg har noen jeg kan snakke med, profesjonelle folk, så den biten er dekka. Men ellers, sånn i hverdagen-hva gjør dere andre? Har foreløpig kjøpt tulipaner i friske farger, og har tenkt å fortsette med det til det føles bedre. Kjenner behov for friske farger og er veldig glad for at det er sol og vårfint ute, selv om det fremdeles er vinter.

 

[SMD]

Kondolerer så mye for tapet deres. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal takle veien videre. For min del hjalp det å snakke med venner og familie. Vi har vært super åpen om det, og det gjør ting litt lettere for min del ihvertfall.
Selv om det er en mager trøst så vil ting gå bedre og bedre for hver dag som går. [emoji171]

 

[Blomsterpiken30]

Kondolerer så mye! Så ufattelig trist at det skal ende sånn, ord blir fattige! Håper du blir godt tatt vare på av alle rundt deg

Vi har en telysholder som vi tenner lys i ofte, som minne om vår lille Robin. Har også laget en minnebok der jeg har skrevet ned både "viktige" datoer i svangerskapet og følelser og tanker rundt det hele. Graviditetstestene, gravid-boken, og andre diverse ting har vi tatt vare på i en liten blå boks med små fugler på Ta vare på minnene og kjærligheten på den måten som passer best for dere! Vi er på minnelunden ofte nå, men det vil gjerne variere senere når livet og forhåpentligvis et nytt barn tar tid. Prøver å ikke ha dårlig samvittighet for det! Har et smykke med forbokstaven til Robin og mannen min og føler jeg bærer han med meg i hjertet hele tiden!

 

[Me&mini]

Klemmer sendes din vei ♡

Her har jeg puslet litt med å ordne en minneplass til vår lille hjemme i stua, med noen bilder fra før han døde og blomster og bamser. Samt hånd- og fotavtrykk som vi tok på sykehuset. Har lagt ut bilde på skjult av det jeg har fått gjort, men er ikke helt ferdig enda.

 

[Amarihøne]

Mange varme klemmer❤
vet ikke om jeg har mange råd å gi med tanke på veien videre..Jeg har grått mye, hver eneste dag. Snakket mye med nærmeste familie og fortalt mer til de som vil høre..Har hatt nær familie rundt meg så jeg slipper å Være alene. Synes det hjelper. Men jeg tar en dag av gangen og tenker foreløpig ikke langt frem.

 

[sørlandssnuppa]

Kondolerer så mye for tapet deres. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal takle veien videre. For min del hjalp det å snakke med venner og familie. Vi har vært super åpen om det, og det gjør ting litt lettere for min del ihvertfall.
Selv om det er en mager trøst så vil ting gå bedre og bedre for hver dag som går. [emoji171]

Takk for det. Nei, regna ikke med noen fasit, men det er godt å høre hva som har hjulpet for andre. Har også vært åpen om det, både med familie, venner og på nett og har fått utrolig mye støtte og varme hilsner, det hjelper merker jeg.

 

[sørlandssnuppa]

Kondolerer så mye! Så ufattelig trist at det skal ende sånn, ord blir fattige! Håper du blir godt tatt vare på av alle rundt deg

Vi har en telysholder som vi tenner lys i ofte, som minne om vår lille Robin. Har også laget en minnebok der jeg har skrevet ned både "viktige" datoer i svangerskapet og følelser og tanker rundt det hele. Graviditetstestene, gravid-boken, og andre diverse ting har vi tatt vare på i en liten blå boks med små fugler på Ta vare på minnene og kjærligheten på den måten som passer best for dere! Vi er på minnelunden ofte nå, men det vil gjerne variere senere når livet og forhåpentligvis et nytt barn tar tid. Prøver å ikke ha dårlig samvittighet for det! Har et smykke med forbokstaven til Robin og mannen min og føler jeg bærer han med meg i hjertet hele tiden!

Takk for det og takk for tips. Vi skal lage oss ei fotobok, og jeg har spart på eska som bamsen han fikk med seg, den står ved kortet med fot- og håndavtrykk. Har tenkt å bestille et navnesmykke, jeg har et med navnet til storebror på, så tenkte det ville være fint med ett til han her også. Mannen vil tatovere avtrykkene mens jeg har lyst til å tatovere navnene på håndleddet, på underarmen-med plass til flere navn
Vi skal på minnelunden i helga, han blir lagt der i dag. Vil kjøpe blomster, lys og to bamser-en til storebror og en til lillebror (nytter ikke med bare en bamse med en treåring, han hadde nekta å gi den fra seg tror jeg).

 

[sørlandssnuppa]

Klemmer sendes din vei ♡

Her har jeg puslet litt med å ordne en minneplass til vår lille hjemme i stua, med noen bilder fra før han døde og blomster og bamser. Samt hånd- og fotavtrykk som vi tok på sykehuset. Har lagt ut bilde på skjult av det jeg har fått gjort, men er ikke helt ferdig enda.

Så fint å ha sånne bilder. Vi hadde jo bare sett han på ultralyd, men de bildene var ikke lagret. Litt leit, men vi har tatt masse bilder etter fødselen. Må inn og se på skjult etterpå

 

[sørlandssnuppa]

Mange varme klemmer❤
vet ikke om jeg har mange råd å gi med tanke på veien videre..Jeg har grått mye, hver eneste dag. Snakket mye med nærmeste familie og fortalt mer til de som vil høre..Har hatt nær familie rundt meg så jeg slipper å Være alene. Synes det hjelper. Men jeg tar en dag av gangen og tenker foreløpig ikke langt frem.

Lurt å ta en dag av gangen ja. Jeg forteller og snakker med familie, har foreløpig ikke orket å se noen av dem-rett og slett fordi jeg ikke kan ta ansvar for deres sorg, jeg takler ikke sånn medlidende stemme og triste fjes, da blir jeg bare sint. Er det gjenkjennbart? Faren min kan fort bli litt sånn overdramatisk og jeg vil ikke støte han heller...så har tenkt å si fra på forhånd at det får de ta med andre, jeg vil ikke ha for mye av det. Merker jeg ikke vil være alene heller, i morgen kveld skulle vi egentlig vært på konsert, men nå blir det mannen som går sammen med to kompiser i stedet. Blir nervøs av å tenke på det, men jeg har nok mulighet for at noen kan komme på kort varsel om det blir for galt.

 

[Moderator Amalie]

Veldig leit du har mistet, sender deg en stor klem.

 

[sørlandssnuppa]

Tusen takk for det.

 

[Amarihøne]

Lurt å ta en dag av gangen ja. Jeg forteller og snakker med familie, har foreløpig ikke orket å se noen av dem-rett og slett fordi jeg ikke kan ta ansvar for deres sorg, jeg takler ikke sånn medlidende stemme og triste fjes, da blir jeg bare sint. Er det gjenkjennbart? Faren min kan fort bli litt sånn overdramatisk og jeg vil ikke støte han heller...så har tenkt å si fra på forhånd at det får de ta med andre, jeg vil ikke ha for mye av det. Merker jeg ikke vil være alene heller, i morgen kveld skulle vi egentlig vært på konsert, men nå blir det mannen som går sammen med to kompiser i stedet. Blir nervøs av å tenke på det, men jeg har nok mulighet for at noen kan komme på kort varsel om det blir for galt.

Jeg har heller ikke orket å se mer enn to i familie og en god venn som hører på meg uten å komme med sterke emosjonelle reaksjoner. Det hadde jeg ikke taklet. Veldig gjennkjennbart ja..Jeg er veldig var på hvem jeg har hatt besøk av og hvem jeg orker å snakke med på telefon. Samtidig er jeg overrasket over flere som ikke tar kontakt . Det er ikke lett å møte mennesker i sorg, jeg forstår det men likevel..i dag har jeg hatt min første dag mye alene. Det begynner å bli veldig tungt..Lykke til i morgen. Håper du får en så god dag som mulig. Tenker på deg❤

 

[Blomsterpiken30]

Lurt å ta en dag av gangen ja. Jeg forteller og snakker med familie, har foreløpig ikke orket å se noen av dem-rett og slett fordi jeg ikke kan ta ansvar for deres sorg, jeg takler ikke sånn medlidende stemme og triste fjes, da blir jeg bare sint. Er det gjenkjennbart? Faren min kan fort bli litt sånn overdramatisk og jeg vil ikke støte han heller...så har tenkt å si fra på forhånd at det får de ta med andre, jeg vil ikke ha for mye av det. Merker jeg ikke vil være alene heller, i morgen kveld skulle vi egentlig vært på konsert, men nå blir det mannen som går sammen med to kompiser i stedet. Blir nervøs av å tenke på det, men jeg har nok mulighet for at noen kan komme på kort varsel om det blir for galt.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du beskriver. Første uken orket jeg ikke treffe noen andre enn mannen min. Sa også klart ifra til de som kom på besøk senere om at jeg ikke ønsket å snakke om det. Nå, snart 3 måneder senere, kjenner jeg at jeg klarer å snakke om det uten å føle at jeg faller sammen. Den dagen kommer, så gjør det som føles best for deg/dere nå De rundt dere får ta seg av sin egen sorg, du har nok med din!

 

[Troillmor]

Åh vesle Even <3
Kondolerer så mye frksnupp, mange varme tanker og styrkeklemmer sendes deres vei.

Selv om det kan være det vanskeligste man kan gjøre så tror jeg det å tørre å "kle av seg" det beskyttelses skallet og tørre å være så sterk, selv om men føler seg som svakeste, til å vise seg på sit svakeste. Er så lett å stenge seg inne, men denne sorgen er i utgangspungtet så uendelig ensom at man trenger all den støtte man kan få. Omverdnen kan i utgangspungtet ikke ei gang klare å prøve å forstå smerten om man ikke forteller hvordan en virkelig har det innerst inne. Har erfart sjøl og hørt at åpenhet er en bra ting for de aller, aller fleste... for noen faller det lett, for andre føles det mer eller mindre umulig. vi er så forskjellig... og sorgen hos hver enkelt lever også så forskjellig, så på sett og vis vanskelig å "råde"... men

- Ta en dag av gangen... eller en time, et minutt av gangen om det trengs
- La deg selv får sørge... i ditt tempo...
- prioriter ting, aktiviteter, mennesker og prosjekter som får hverdagen til å føles lettere eller mildner det vonde.
- tørr å være åpen,
- prøv å finne en slaks fred eller aksept i situasjonen... selv om det absolutt er lettere sakt enn gjort...
- ikke få dårlig samvittighet av å kjenne på gode følelser også... Med tida vil man oppleve gode ting også og da er det lov til å smile og le selv om man bærer på sorg og savn.

Jeg har hatt både mine frihavner i mennesker og prosjekter å stulle med for å dempe litt av smerten. Noe har vært for å holde livslysten ved like og trigge de gode følelsene, andre har vært for å la sorgen få slippe ut, for å hedre eller på et vis skape minner. Plutselig har små ting blitt livsviktige å få gjort. Et bilde, en minneplass, et prosjekt, et mål, et besøk... Gjør det du føler du må gjøre.

Det er en vei en må gå men du må finne din vei.... Først vil alt føles vont, tungt, ensomt og uoverlevelig kanskje. Dette for svinner for de fleste ikke... men det kommer bedre øyeblikk, bedre dager... grip dem og lev på dem <3
Håper dere har det ok etter omstendighetene og at dere har bra med støtte rundt dere... isåfall: bruk dem!

 

[sørlandssnuppa]

Jeg har heller ikke orket å se mer enn to i familie og en god venn som hører på meg uten å komme med sterke emosjonelle reaksjoner. Det hadde jeg ikke taklet. Veldig gjennkjennbart ja..Jeg er veldig var på hvem jeg har hatt besøk av og hvem jeg orker å snakke med på telefon. Samtidig er jeg overrasket over flere som ikke tar kontakt . Det er ikke lett å møte mennesker i sorg, jeg forstår det men likevel..i dag har jeg hatt min første dag mye alene. Det begynner å bli veldig tungt..Lykke til i morgen. Håper du får en så god dag som mulig. Tenker på deg❤

Håper du får det bedre selv om du er alene, det er et skritt videre men det virker skummelt akkurat nå.

 

[sørlandssnuppa]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du beskriver. Første uken orket jeg ikke treffe noen andre enn mannen min. Sa også klart ifra til de som kom på besøk senere om at jeg ikke ønsket å snakke om det. Nå, snart 3 måneder senere, kjenner jeg at jeg klarer å snakke om det uten å føle at jeg faller sammen. Den dagen kommer, så gjør det som føles best for deg/dere nå De rundt dere får ta seg av sin egen sorg, du har nok med din!

Jeg snakker gjerne om det, men da jeg fortalte det til mamma brukte hun en sånn sutrete medlidende stemme og jeg holdt på å klikke av det. Måtte si det til henne og da gav hun seg. Heldiggivs.....vil gjerne snakke om det, men uten å få råd og sånne ting. Det er tidlig enda, og jeg er ikke spesielt tålmodig av meg, så jeg får nok kjenne litt på det etterhvert. Enig i at de rundt får ordne opp selv, det kan ikke jeg støtte dem på nå.

 

[sørlandssnuppa]

Åh vesle Even <3
Kondolerer så mye frksnupp, mange varme tanker og styrkeklemmer sendes deres vei.

Selv om det kan være det vanskeligste man kan gjøre så tror jeg det å tørre å "kle av seg" det beskyttelses skallet og tørre å være så sterk, selv om men føler seg som svakeste, til å vise seg på sit svakeste. Er så lett å stenge seg inne, men denne sorgen er i utgangspungtet så uendelig ensom at man trenger all den støtte man kan få. Omverdnen kan i utgangspungtet ikke ei gang klare å prøve å forstå smerten om man ikke forteller hvordan en virkelig har det innerst inne. Har erfart sjøl og hørt at åpenhet er en bra ting for de aller, aller fleste... for noen faller det lett, for andre føles det mer eller mindre umulig. vi er så forskjellig... og sorgen hos hver enkelt lever også så forskjellig, så på sett og vis vanskelig å "råde"... men

- Ta en dag av gangen... eller en time, et minutt av gangen om det trengs
- La deg selv får sørge... i ditt tempo...
- prioriter ting, aktiviteter, mennesker og prosjekter som får hverdagen til å føles lettere eller mildner det vonde.
- tørr å være åpen,
- prøv å finne en slaks fred eller aksept i situasjonen... selv om det absolutt er lettere sakt enn gjort...
- ikke få dårlig samvittighet av å kjenne på gode følelser også... Med tida vil man oppleve gode ting også og da er det lov til å smile og le selv om man bærer på sorg og savn.

Jeg har hatt både mine frihavner i mennesker og prosjekter å stulle med for å dempe litt av smerten. Noe har vært for å holde livslysten ved like og trigge de gode følelsene, andre har vært for å la sorgen få slippe ut, for å hedre eller på et vis skape minner. Plutselig har små ting blitt livsviktige å få gjort. Et bilde, en minneplass, et prosjekt, et mål, et besøk... Gjør det du føler du må gjøre.

Det er en vei en må gå men du må finne din vei.... Først vil alt føles vont, tungt, ensomt og uoverlevelig kanskje. Dette for svinner for de fleste ikke... men det kommer bedre øyeblikk, bedre dager... grip dem og lev på dem <3
Håper dere har det ok etter omstendighetene og at dere har bra med støtte rundt dere... isåfall: bruk dem!

Takk for det. Stresser litt merker jeg, med jobb og alder og alt mulig. Det er et eneste kaos inni meg, fra det ene minuttet er det helt fint og til det andre total krise. Har vært lenge ute av arbeidslivet og var endelig inne igjen, og så skjer dette og ødelegger alt. Ikke meningen å høres usensitiv ut, men det er litt sånn det føles. Skal jeg være hun der sykmeldte nå igjen liksom. Drit forbanna lei av det livet. Har heldigvis ikke dårlig samvittighet for å kjenne på gode følelser, vi ler hver dag-til og med på sykehuset, og det hjelper. Gruer meg til å treffe folk igjen, men det er ingen vei utenom. Takk for gode ord, alle sammen. Jeg svarer nok litt usammenhengende, beklager det. Dere vet hvordan det er å ha det som jeg har det nå.

 

[sørlandssnuppa]

Men- en ting jeg lurer på. Er det noen av dere som har lagd minnebøker med bilder av barna deres i? Jeg er så redd de havner i feil hender dersom vi bruker en sånn vanlig fotoboktjeneste på nett, eller der en bestiller julekort og sånn....er jo ganske sensitive bilder, vi vil gjerne ha med alle-han er naken på noen av dem, og ser jo ikke akkurat ut som en vanlig baby i ansiktet...skjønner dere hva jeg mener? Vurderer å kjøpe en fotoprinter, men det må vel gå an å få noen til å fikse noe uten at en risikerer at bilder kommer på avveie?

 

[SMD]

Men- en ting jeg lurer på. Er det noen av dere som har lagd minnebøker med bilder av barna deres i? Jeg er så redd de havner i feil hender dersom vi bruker en sånn vanlig fotoboktjeneste på nett, eller der en bestiller julekort og sånn....er jo ganske sensitive bilder, vi vil gjerne ha med alle-han er naken på noen av dem, og ser jo ikke akkurat ut som en vanlig baby i ansiktet...skjønner dere hva jeg mener? Vurderer å kjøpe en fotoprinter, men det må vel gå an å få noen til å fikse noe uten at en risikerer at bilder kommer på avveie?

Jeg bestilte bilder av Thea via nettet og hentet i butikk. Det var nakenhet og alt. De var veldig profesjonelle og jeg stoler på at det ikke kommer på avveie. Fotobutikkene må ha ett ganske tett sikkerhetsnett tenker jeg.
Jeg skal lage ett album av bildene, men er ikke kommet så langt ennå. Men har fått laget en minneramme for Thea.

 

[sørlandssnuppa]

Så utrolig fin den var!