Frøydis Elise
Andre møte med forumet
Har aldri helt forstått det der med morskjærlighet, første måneden av min datters liv ville jeg ikke vite av henne.
Har alltid elsket henne, spesielt etter fødselsdepresjonen forsvant,
Nå vil jeg gjøre alt for at hun skal ha det bra! Derfor er det ekstra vondt når jenta mi har vondt og jeg ikke kan gjøre noe annet enn å trøste, og ikke en gang dèt hjelper.
Hun er 9 mnd og dette er første gang hun har fått ørebetennelse, det høres ut som hele verden går i knas.
Fra ei lita og alltid blid jente gråter hun nå hjerteskjærende på mammaen sin - hjertet mitt brister! Jeg gråter sammen med henne, synger, masserer, bysser... Ingenting hjelper.
Og at vi ikke har apotek gjør det heller ikke lettere når vi ikke får tak i antibiotika før imorgen.
Så å kunne gjøre så lite for at hun skal ha det bra er helt grusomt for meg.
Er ufattelig takknemlig for at pappaen hennes er her, at vi har familie i nærheten som hjelper til å trøste.
At jeg selv ikke skal klare det føles rett og slett helt for jævlig!
Jeg ser fram til morgendagen og til at medisinen kommer, jeg ser fram til hver eneste dag med henne, ser fram til hvert et lite (eller store) smil fra henne, alle lydene selv om det er hjerteskjærende gråt.
Igjen, har aldri helt forstått det der med morskjærlighet, før nå.. Og det føles fantastisk!
Kan ikke tro at det endelig er kommet, at jeg endelig skjønner hva alle snakker om.
Stakkars lille herlige ungen min <3
Har alltid elsket henne, spesielt etter fødselsdepresjonen forsvant,
Nå vil jeg gjøre alt for at hun skal ha det bra! Derfor er det ekstra vondt når jenta mi har vondt og jeg ikke kan gjøre noe annet enn å trøste, og ikke en gang dèt hjelper.
Hun er 9 mnd og dette er første gang hun har fått ørebetennelse, det høres ut som hele verden går i knas.
Fra ei lita og alltid blid jente gråter hun nå hjerteskjærende på mammaen sin - hjertet mitt brister! Jeg gråter sammen med henne, synger, masserer, bysser... Ingenting hjelper.
Og at vi ikke har apotek gjør det heller ikke lettere når vi ikke får tak i antibiotika før imorgen.
Så å kunne gjøre så lite for at hun skal ha det bra er helt grusomt for meg.
Er ufattelig takknemlig for at pappaen hennes er her, at vi har familie i nærheten som hjelper til å trøste.
At jeg selv ikke skal klare det føles rett og slett helt for jævlig!
Jeg ser fram til morgendagen og til at medisinen kommer, jeg ser fram til hver eneste dag med henne, ser fram til hvert et lite (eller store) smil fra henne, alle lydene selv om det er hjerteskjærende gråt.
Igjen, har aldri helt forstått det der med morskjærlighet, før nå.. Og det føles fantastisk!
Kan ikke tro at det endelig er kommet, at jeg endelig skjønner hva alle snakker om.
Stakkars lille herlige ungen min <3