Tirsdag: 22 dager
Tiden går så sakte.
22 dager. Var det ikke en uke siden det var 24 dager, da? Nei, det var visst ikke det
I dag har det meldt seg noen bekymringer. Det er visst det jeg skal tenke på nå. Tenk om det tar lang tid? Hvordan skal jeg håndtere det? Kanskje jeg må lage meg en liten «kriseplan»? Slik at jeg slipper å gå helt i kjelleren når den første testen jeg tar kanskje ikke er positiv
Det skal sies at jeg som person liker å være bevisst på følelsene og reaksjonene mine, ofte kalt kontrollfrik, men er det ikke litt greit å være litt mentalt forberedt da?
Greit å vite at det er ikke sikkert det klaffer på første, andre eller tredje forsøk, og at det ikke er verdens undergang. Skulle det føles som det, så er det greit også.
ugh vet ikke hvor jeg vil med dette. Bare dele det, kanskje. Venter enda i spenning på at dagene skal gå
Jeg har det fremdeles fint, det er rolig på jobb om dagen, men jeg håper (og tror) at desember blir så travel at dagene bare flyr forbi! Hjemme er også alt bra, ingenting å si på verken mannen eller barnet. Litt er det jo, men ingenting å gråte for
Runder av med:
Tre ting jeg er takknemlig for i dag:
1. Alle i familien er friske
2. Velferdsstat
3. at det bare er igjen 22 dager
-lille sol
