Veien mot halvveien
Hei, dagboken
Jeg kom til å føle en følelse jeg ikke har følt på lenge. En varm og god følelse om fellesskap, og det tror jeg er takket være dette forumet. Veien mot halvveien/et kompromiss var godt over 6 mnd lang og det har vært en påkjenning å se alle rundt meg bli gravide og glede seg over det, når jeg selv ikke har visst så mye som NÅR vi skulle begynne å prøve engang. Jeg kan beskrive det som å delta i et terrengløp uten å vite om målstreken eksisterer i det hele tatt.
Det var ikke det at jeg ikke kunne vise han forståelse for at han, som førstegangsfar eller hva man skal kalle det, syns det er litt skummelt, men etter å gjennom hele livet ha erfart at man faktisk må tørre å leve selv om det er motgang, var det mildt sagt frustrerende at ikke engang et kompromiss var en mulighet fra hans side.
Heldigvis har vi et godt fundament i forholdet og vi er flinke på kommunikasjon, og kom frem til at vi klarte å møtes på halvveien. Jeg må vente litt til, men han får ikke vente ett helt år til.
Det er ingen jeg kjenner som er eller har vært i samme situasjon, alle har bare blitt gravide og vært enige med en gang virker det som utad, og jeg har vært så mye trist og alene med alle tankene mine. Det har ikke vært plass til forståelse for meg, har jeg følt. Kun blitt sett på som utålmodig.
Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle si jeg gledet meg til å går gravid igjen, så når ønsket ble så stort, var det litt rundt å kjenne på at det ikke var særlig plass til annet enn de som alt var gravide eller nettopp hadde født.
Endelig er det snart vår tur til å prøve. Det er første gang jeg planlegger et svangerskap, så mye man kan planlegge ett..
Alt i alt så er jeg glad for at dette forumet finnes <3
