Ikke erfaring fra det spesifikt, men på generell basis vil jeg poengtere to ting. Der første er at det er helt normalt å være avventende og ikke utvise store følelser/reaksjoner på nytt søsken/familiemedlem. Det er vel heller positivt. For det betyr at storebror ikke føler er endring i sin tilværelse=han har det bra. Tilknytningen kan ta tid og komme gradvis. Det andre jeg ville si er: vær varsom med hvilke forventninger du har i forhold til små barn. Du forventet en annen reaksjon enn du fikk, og så ble dette et problem som du føler du må fikse. Men jeg ser ikke noe problem her annet enn at du legger høye forventninger på barnet. Bare noe å være obs på. Prøv heller å ha er åpent sinn og observer interaksjonen mellom barna, og ikke legge føringer på hvordan barnet «burde» reagere. Håper du skjønner hva jeg mener. Jeg husker bare veldig godt selv fra egen barndom at voksne ofte hadde tydelige forventninger til meg og hvordan jeg skulle reagere/føle på ting, for så bli åpenbart skuffet. Det var slitsomt, og gjorde at jeg følte jeg måtte lyge ofte for å slippe presset om «ble du ikke glad», «var ikke det fint» osv. Det er jo ikke alt man har en følelsesmessig reaksjon på, og det burde være rom for dette også.
