Lettere frustrert på barnefaren her :@

Marie2209

Marie2209

Forelsket i forumet
Jeg og pappaen til babyen i magen bor altså ikke sammen. Han jobber i Oslo, og jeg bor på Kongsvinger. Altså.... Det er mye regler og annet som tilsier at vi ikke kan bo sammen med det første.

Men over til saken.... Jeg sitter alene med 2 barn hele uka + helgene hvor de ikke er hos faren sin( De har en annen pappa). Jeg går på skole selv, og skal egentlig snart ut i praksis. Jeg går på alle møter og ordner alt for ungene. Gjør alt husarbeid, innkjøp av mat osv. Dette er forsåvidt greit nok. Jeg er vant til å være alene. Men så er det denne gubben jeg er sammen med nå da. Ikke gidder han å lese litt om graviditeter. Dette er hans første, så jeg syntes han bør gjøre det da.......! Jeg forklarer dette om hormoner og humøret mitt, men han blir like sint som meg av filleting. Han skjønner ikke at jeg blir sliten eller trøtt tidlig.
Han skulle komme til meg denne helga, for jeg er barnefri. Så får jeg mld av han kl 20 på kvelden at han ikke kan :O Jeg ble rett og slett sinnsykt lei meg. Han har ikke sett meg på 3 uker. så magen har vel vokst utrolig mye siden sist. Jeg vil egentlig bare drite i hele fyren...... Men tanken på å sitte alene med 3 unger er kjiiiiiiiip :(

Så fortell nå..... Hvordan er deres vordende pappaer da? bryr de seg mye om magen? Leser de i bøker osv?

Sorry syte innlegg :P Måtte bare få det ut ;)
 
Hørtes ikke noe kos ut, håper dere finner ut av ting etter hvert. Jeg ville tatt han med til en jordmor samtale, det hjalp veldig på min mann i forhold til forståelse for humøret som svinger. Men ellers er mannen her i huset topp, han lager mat, vasker, rydder osv.
 

Cmilla skrev:
Hørtes ikke noe kos ut, håper dere finner ut av ting etter hvert. Jeg ville tatt han med til en jordmor samtale, det hjalp veldig på min mann i forhold til forståelse for humøret som svinger. Men ellers er mannen her i huset topp, han lager mat, vasker, rydder osv.

Signerer her. Forstår veldig godt at du er lei deg, det hadde jeg også vært. Prøv, som Cmilla skrev over her, å ta han med til en samtale med jordmor. Husker jeg var litt skuffet over sambo selv i det første svangerskapet for at han viste så lite interesse, men det ble mye bedre etterhvert. Spesielt etter ultralyden virket det som om det ble litt mer virkelig for han. Mannen er helt topp her også. Han står opp med lillegutt om natten, på morgenen, tar seg av han på dagen, rydder og styrer på. Veldig takknemlig for at jeg er så heldig, og beundrer virkelig deg for alt du gjør alene. Håper det ordner seg til bedre for dere snart :)
 
Huff jeg hadde eksplodert ja=( Utrolig kjipt når dette skal være en kosetid mellom partnerene!

Min mann er ganske grei, kommenterer hvor flott magen min er og koser magen hele tida og har vært med til JM og legen på kontroller og ULer og er så stolt og leser til og med i bøker.......Huff føler det blir feil å snakke fint om min når du har det sånn=/ Men min mann kan være litt teit og. For eks. jeg har bekkenløsning nå og han hjelper meg ikke i huset. Jeg støvsuger hver dag, rydder,lager middag osv. Så er ikke mye hjelp,men han er der emosjonelt og bryr seg veldig=) Så jeg har det greit..

Håper det ordner seg masse for deg=)!
 
huff, ingenting er vel så sårt som at de ikke engasjerer seg i det store som skjer.

her syntes sambo det var litt ufattbart hva som foregikk sist, men etter jeg dro han med til jordmor, og han fikk høre hjertelyden, så merket jeg interessen økte veldig. da ble det litt mer konkret for han. kanskje det er en idè?
ellers, så er det kanskje lurt å ikke pushe for mye, for da skal de ihvertfall ikke lese/undersøke noe.. :P

håper det ordner seg på en bra måte for begge til slutt. føler med deg, og ønsker å gi deg en god klem.
 
Eg sitter litt i samme situasjon.. Jeg og "typen" bor ikke sammen, og sliter sinnsykt med kommunikasjonen... Motsatt til din barnefar så har min 2 jenter fra før av, allikevel virker han clueless når det gjelder å forstå/bry seg om hvordan det er å gå gravid...
F.eks. eg gleder meg til ultralyden, trenger bekreftelsen på at eg har baby i magen, og at det går bra med h*n, "støtten" eg får tilbake (som er vanlig), er "slutt å tenk på det, ingen vits å føle sånt".. Eg blir forbanna!! Ingen vits å fortelle noe nå lengre, det er jo bare "tull" at eg skal føle sånt allikevel.. Neida ikke støtt meg, gjør heller narr av meg... SUKK!!  Kjenner nå at jeg er veldig glad for at vi ikke bor sammen, ellers hadde han gjordt meg galen.. Prøver å forklare at det er ikke like lett å være gravid, med mange tanker, forandringer i kroppen ++.. Ork, vet ikke hvordan dette vil gå...
 
Uff, føler virkelig med dere som har en vordende pappa som bryr seg så lite. I denne tiden er vi ekstra emosjonelle og trenger en annen form for oppbacking enn ellers. Tror jeg også ville ha prøvd å dra han med til jordmor, for ikke å snakke om ul slik at han får SE babyen. Hvis ikke det endrer noe tror jeg at jeg ville alliert meg med en venninne eller noen som kunne være med på kontroller og backet meg opp. Ikke helt det samme, men bedre enn ingenting. Tror jeg hadde kommet til et punkt at jeg ikke hadde orket flere skuffelser fra barnefaren og heller funnet støtte i en venninne. Jeg vet ikke sikkert, men TROR det hadde vært min strategi.

Lykke til videre, og håper barnefaren snart åpner øynene for hva han holder på å gå glipp av (med det mener jeg denne tiden FØR han blir far, er jo en opplevelse det også )

Min mann er støttende og skjønner at jeg kan grine bare fordi jeg er sliten. Han gjør litt mer husarbeid nå. Han bruker MYE tid sammen med sønnen vi har fra før slik at jeg skal få hvile meg mer. Han leser ikke så mye i disse baby/gravidbøkene.

Klem:))
 
Takk for mange fine svar :)
Jeg syntes faktisk det er kjempe koselig å høre at det faktisk er flinke pappaer der ute også :D
Jeg glemte jo å si at typen min er ikke norsk. Han er fra Marokko. Vi snakker sammen på engelsk, og dette har da fungert i 2 år. Kan engelsk bra begge to. Men jeg jobber virkelig med at han skal lære seg norsk snart. Men nytter jo ikke når han ikke er her :P
Jeg skal prøve å få han med på kontroller så han får hørt hjertelyden ihvertfall. Han skulle bli med på UL som er på tirsdag. Får se hvordan det går etter det da :)
Han forstår heller ikke at jeg er bekymret før ultralyd da. Skjønner ikke at ting noen ganger kan være galt han. Så der er det ingen forståelse gitt.
Ikke har han fortalt familie og venner at han skal bli pappa heller. Forstår ikke tankegangen hans jeg. Jeg skjønner jo at mannfolka ikke bryr seg like mye som oss, men de kan da prøve........
 
Stakkars :( Jeg hadde blitt utrolig såra og skuffa.. Kan ikke du reise til han? Eller hva var grunnen til at han ikke kunne, jobber han? Håper det ordner seg, og vær sterk :)

Min mann er fantastisk! Heldigvis. Han leser alt han kommer over, akkurat nå kom han inn til meg og fortalte meg at babyen kunne høre lyder fra uke 17 (om to dager i mitt tilfelle:) og av høye lyder kunne babyen røre på seg osv. Er veldig bekymret for meg og babyen og bryr seg veldig om oss. Tar mye på magen osv. Jeg har vært ekstremt heldig føler jeg:)
 
Forstår deg veldig godt, hadde blitt kjempe lei meg hvis ikke barnefar hadde gjort alt for å komme hjem hvis vi ikke hadde sett hverandre på 3 uker. Trenger jo mye støtte nå i denne tiden da man blir lett sliten, trøtt og følsom ikke minst. Er godt å ha noen som er der og vil være det uten at man må forklare hele tiden hvorfor...

Jeg er heldigvis kjempe heldig. Han har hjulpet meg igjennom de første mnd og frem til nå, med veldig mye siden jeg har vært veldig dårlig også.
Masse lykke til. Er han helt jævelig si ha det og finn en som kan gi deg det du og barna dine fortjener. En som er der og vil være der og en som støtter deg.
Det fortjener alle :)
 
Ja, da er du heldig :)
Han skal jobbe ja. Men problemet er at han reiser til Marokko neste uke, og blir borte 3-4 uker. Og jeg blir da skuffa siden han ikke kunne si nei til jobbing disse 2 dagene for å se meg da. Når det er sååååå utrolig lenge siden vi har sett hverandre. Ellers i året kan han da ta seg fri.

Jeg ba han sette seg ned å lese litt for noen uker siden. Det gjorde han da..... i 2 minutter!! Og siden har han ikke lest noe.

Jeg takker høyere makter for at jeg ikke har vært dårlig i svangerskapet, eller hatt noe vondt. Stakkars de 2 smårollingene mine da.....  Så jeg krysser fingrene for at det fortsetter sånn :)
 

Vi bor sammen vi da.
men han har ikke lest en bok, han bryr seg ikke mye..
blir jeg sint blir han sint..

Men kan skyter inn et navn i ny å ne og klapper magen faktisk, ikke stryker, men klapper.. heheh..

Men tar vel lenger tid for dem en oss tenker jeg.
 
huff.. det hørtest veldig frustrerende ut.. Barnefaren til gutten min var slik.. vi var altså stort sett ikke sammen (litt opp å ned i svangerskapet og til han var 3 mnd) Men han virket veldig uintresert. Veldig frustrerende så jeg kan sette meg inn i den situasjonen. Si at det er viktig for DEG at han gjør det. Ta han med på svngerskapskontroller (når han kan) ultralyd osv. Les selv og fortell HAN hvordan det er uke for uke. Det er veldig vanskelig for disse vordene fedrene å sette seg inn i den situasjonen å være gravid. Og det er ikke så ''virkelig'' for han ennå, sikkert av den grunn at han seg deg sjelden, han vet ikke hva han går til. Gi han litt tid og inkluder han masse:)
Barnefaren nå har vært der stort sett hele veien med gutten min og vet noenlunde hva han går til utenom fødselen og det å ha en dame som er gravid. Han leser og hn prøver så godt som han kan å sette seg inn i det, tar meg på mgen og snakker mye om det. Men han forstår seg ikke på oppførselen min eller hormonene men det tror jeg er vnskelig for enhver mann
 
Høres ikke noe hyggelig ut :(

Håper han vil involvere seg mer etter ultralyden, så du får den støtten du trenger :)

Mannen min er heller ikke den som snakker så mye om babyen som kommer, og han leser ikke noe om graviditet eller noe sånt...

Han var sånn sist også, men var med på ultralyd og første lege- og jordmortime og når det nærmet seg ble han mer engasjert. Han var god støtte under fødselen og en kjempegod far fra første stund :)

Kanskje ikke så lett for disse mennene å sette seg inn i dette, eller å vite hvordan de skal forholde seg til det som kommer :)
 
Jeg prøver å sette meg inn i hans situasjon da. Og jeg forstår 100% at de ikke lever i den samme "gravid bobla" som vi gjør ;)
Men litt er det greit å bry seg da. Og vi har ikke møttes på mange uker, så jeg blir frustrert. Litt støtte fra han hadde hjulpet utrolig mye. Når han vet godt at jeg ikke har noe særlig støtte fra familien eller noe.
Egentlig litt frustrerende å ikke ha noen å dele alt med liksom..... Jeg ville jo hyle det ut første gangen jeg kjente babyen rørte på seg. Men ingen var jo her.
Sånne ting savner jeg veldig denne gangen da :)
 
Kjenner meg veldig igjen i det du forteller.. Bortsett fra at vi bor sammen og dette er barn nr to sammen.. 

Vi hadde problemer ved forje svanger også, men da trodde jeg det var fordi alt var nytt for han og han ikke er en veldig omsorgsfull person i situasjoner han ikke forstår... 

Men denne gangen snudde alt etter uke 8 og vi kan såvidt snakke sammen uten å krangle. 
I og med at vi har en sønn sammen tror jeg nok det blir til at jeg flytter ut med barnet, da far ikke er skikket å ha 100 % alene ansvar. (veldig  og mye annet.. er litt som en 14 åring i hodet på konsekvenser) Også får vi se om det er igjen noe å redde.. Er veldig slik at har man først fått barn sammen må man prøve å ordne ting men denne gangen vet jeg ikke om jeg orker mer, han lever som om han skulle være singel, inkl sjekker folk på nettet.
Så merker at jeg fortjener bedre og at barnet vårt trenger stabilitet og trygghet enda bedre enn han nå har.. Han er veldig mamma gutt og i går da jeg var på jobb gråt han nesten hele tiden fordi han ikke kunne være hos meg men måtte være med pappa, var utagerende mot pappan og "skapte seg avstand". Slik jeg oppfattet situasjonen virker det som om han ikke er trygg på sin egen far :(
Jeg blir fysisk dårlig i forholdet (blodtrykket synker ofte pga stress o.l) og vil ikke utsette barnet vårt for kranglende foreldre. 

Men merker at det er vanskelig å bare flytte.... :/
 
å nei å nei, noen ganger er de mannfolka så utrolig dumme. Kan ikke skjønne at det kan være så vanskelig å dele dette med mor. Har noen jeg kjenner som det har skjedd med også.  Helt enig med at du burde ta han med til jordmor, kanskje en hjertelyd eller ul kan virkeliggjøre graviditeten litt kanskje. Min er helt topp og ivrig som bare det, og det samme var han i sist svangerskap også, han er innimellom mer gravid enn meg!!! 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp