Er enig at i slik "maktlek" kan man veilede og gi konstruktive kommentarer til barnets handlinger underveis i leken. Men i aktiviteter som ikke krever en vinner eller en taper, som når man bygger Lego, spiller et brettspill e.l. så er det fordelaktig å la barnet ta styringen. Om han vil lage egne regler i Ludo er det ingen krise, det viktigste er den tiden dere har sammen.Han skal få VÆRE MED og bestemme. Han skal ikke detaljstyre alt - for han prøver å gjøre det samme i lek med andre barn, og det skaper problemer. Sønnen min sliter litt sosialt, kanskje grunnet at han snakket svært sent grunnet litt hørselproblemer, muligens grunnet brukne sosiale antenner han har arvet av sin mor, men uansett: Andre barn vil ikke leke med ham fordi han skal bestemme ALT, og fordi han ikke alltid er like god på turtaking og samspill.
Når han vil leke at vi er motstandere i kamp, og han så endrer reglene han selv har laget hvert tiende sekund med det resultat at jeg ikke får gjort noe som helst, så er det veldig vanskelig for meg å delta i leken - jeg blir bare sittende som en forvirret og frustrert utstillingsdukke.
Da fungerer det mye bedre om jeg f.eks. foreslår at vi kan være på samme lag mot "motstanderne" - enten de er zombier, slemme roboter eller Nindroids. Da kan hans kreativitet og min jobbe MED hverandre, i stedet for MOT hverandre, jeg kan bygge opp under historien hans og validere den.
Så ja, jeg lar ham vinne - innenfor visse grenser. For noen ganger må selv sjuåringer lære at om man maser seg til et kappløp med en som er en halvmeter høyere, så KOMMER man til å tape innimellom.
Pick your battles.
Barn som lærer seg at de ALLTID vinner blir ufyselige.
Når det kommer til sosiale ferdigheter er tilstedeværelse i leken med beskrivelse av hva han gjør gjennom kommentering av leken en fin måte for han å lære på. "Så fint at du deler", "jeg ble lei meg/fikk vondt når din mann gjør slikt" etc etc. Når man setter ord på det barnet gjør snapper han opp et og annet, som han kan ta med seg til lek med andre barn.