Isthabeth
Forumet er livet
Ettersom min mann og jeg er gamlinger i tredveårene, og vår sønn er enebarn, gjør vi hele tiden mer eller mindre desperate forsøk på å være sånn vi tror yngre foreldre med flere barn gjør. Som for eksempel, reise på Lekeland for å sosialisere og aktivisere ungen. Vår sønn skal da ikke lide for at vi er gamle, grå, og like fruktbare som gråstein.
Så, i dag var den store dagen. Toåringen våknet og ropte ut: Pappa, vi skal på LEEEIKELAND! Det ingen av de visste, var at jeg hadde vært oppe i to timer allerede. Dette for å sikre nok sminke i trynet, så ingen skulle tro jeg var ungens bestemor. Så satte vi oss i slagskipet, og ankom skumgummiland.
Greit nok, men så kommer problemet(problemene). Mor i huset, altså jeg, lider av høydeskrekk, trappeskrekk, nettingskrekk, og skrekk for at ungen skal falle ned, ungen skal rømme, ungen skal ditt, ungen skal datt. Jeg er hysterisk. Derfor tør ikke jeg å la han gå en cm alene i dette virvarret av merkelige etasjer i netting, myke trapper, hengebroer og digre myke firkanter.
Neste problem er kroppsfasongen min. Det begynner å bli mange år og kilo siden noen forvekslet meg med en spretten danser fra den russiske nasjonalballetten.
Ungen løp, klatret, danset og ropte. Jeg kavet meg sliten rundt etter.Som en rosa elefant dansende på line. Ikke så veldig elegant, vil jeg anta.
Så ville ungen skli, men ville sitte i fanget til mamma. Jaja, tenkte jeg. Satte meg i sklia og satte utfor. Med kropp som en gjærdeig, men fart som ei kanonkule suste vi nedover i full fart... og endte trykt inni et av disse fantastiske nettingrommene som finnes overalt på Lekeland. Vi var så heldige, for akkurat dette nettingrommet munnet ut i øye/hodehøyde til sitteavdelingen for de voksne.(Der satt det mange, for det så ut til at de fleste foreldre hadde et litt mer avslappet forhold til stedet enn jeg hadde). Skal ikke klandre den høyrøstede bergenseren på påskeferie, som brått ble stille og blek. Den farta jeg suste i mot han i, ville nok skremt de fleste.
Ei stund lekte vi forholdsvis greit i en ballbinge, det gikk jo bra, for der kunne jeg bare gjemme meg og håpe ingen så meg. Være ett med store, myke, runde gjenstander. Passer meg utmerket...
Men så rømte ungen....
Da kom panikkmamma fram. Høyt oppe i det jævla lekelandet sto jeg og så toåringen løpe og skli leende fra meg. Jeg ropte og hoiet, men mer lo han. Jeg så han nærmet seg faretruende en trapp, og jeg var desperat. Så meg desperat rundt etter rømningsveier som kunne brukes i slike alvorlige nødstilfeller, kastet meg i en annen sklie og landet i et mørkt rom, der eneste utgang var et hull i gummiveggen. Med hjel av rask matematikk antok jeg at hoftene mine slett ikke kunne trenge gjennom det hullet.Det ville bli trang fødsel. Jeg kunne jo ha prøvd, men orket ikke tanken på å sette meg i forlegenhet med å få brannvesenet til å klippe meg løs.
Kravlet meg opp ei rulletrapp med bilde av noen ekle klovner på, ramlet over sju gedigne gummiballer, gikk over ei hengebro som jeg var sikker på skulle ramle sammen, og kastet meg utfor ei trapp og havnet nesegrus på golvet. Der satt sønnen blid og fornøyd i fanget til faren sin og klappet.
Konklusjonen er at enten må jeg slanke meg, eller så skal vi slutte å reise på lekeland.
Så, i dag var den store dagen. Toåringen våknet og ropte ut: Pappa, vi skal på LEEEIKELAND! Det ingen av de visste, var at jeg hadde vært oppe i to timer allerede. Dette for å sikre nok sminke i trynet, så ingen skulle tro jeg var ungens bestemor. Så satte vi oss i slagskipet, og ankom skumgummiland.
Greit nok, men så kommer problemet(problemene). Mor i huset, altså jeg, lider av høydeskrekk, trappeskrekk, nettingskrekk, og skrekk for at ungen skal falle ned, ungen skal rømme, ungen skal ditt, ungen skal datt. Jeg er hysterisk. Derfor tør ikke jeg å la han gå en cm alene i dette virvarret av merkelige etasjer i netting, myke trapper, hengebroer og digre myke firkanter.
Neste problem er kroppsfasongen min. Det begynner å bli mange år og kilo siden noen forvekslet meg med en spretten danser fra den russiske nasjonalballetten.
Ungen løp, klatret, danset og ropte. Jeg kavet meg sliten rundt etter.Som en rosa elefant dansende på line. Ikke så veldig elegant, vil jeg anta.
Så ville ungen skli, men ville sitte i fanget til mamma. Jaja, tenkte jeg. Satte meg i sklia og satte utfor. Med kropp som en gjærdeig, men fart som ei kanonkule suste vi nedover i full fart... og endte trykt inni et av disse fantastiske nettingrommene som finnes overalt på Lekeland. Vi var så heldige, for akkurat dette nettingrommet munnet ut i øye/hodehøyde til sitteavdelingen for de voksne.(Der satt det mange, for det så ut til at de fleste foreldre hadde et litt mer avslappet forhold til stedet enn jeg hadde). Skal ikke klandre den høyrøstede bergenseren på påskeferie, som brått ble stille og blek. Den farta jeg suste i mot han i, ville nok skremt de fleste.
Ei stund lekte vi forholdsvis greit i en ballbinge, det gikk jo bra, for der kunne jeg bare gjemme meg og håpe ingen så meg. Være ett med store, myke, runde gjenstander. Passer meg utmerket...
Men så rømte ungen....
Da kom panikkmamma fram. Høyt oppe i det jævla lekelandet sto jeg og så toåringen løpe og skli leende fra meg. Jeg ropte og hoiet, men mer lo han. Jeg så han nærmet seg faretruende en trapp, og jeg var desperat. Så meg desperat rundt etter rømningsveier som kunne brukes i slike alvorlige nødstilfeller, kastet meg i en annen sklie og landet i et mørkt rom, der eneste utgang var et hull i gummiveggen. Med hjel av rask matematikk antok jeg at hoftene mine slett ikke kunne trenge gjennom det hullet.Det ville bli trang fødsel. Jeg kunne jo ha prøvd, men orket ikke tanken på å sette meg i forlegenhet med å få brannvesenet til å klippe meg løs.
Kravlet meg opp ei rulletrapp med bilde av noen ekle klovner på, ramlet over sju gedigne gummiballer, gikk over ei hengebro som jeg var sikker på skulle ramle sammen, og kastet meg utfor ei trapp og havnet nesegrus på golvet. Der satt sønnen blid og fornøyd i fanget til faren sin og klappet.
Konklusjonen er at enten må jeg slanke meg, eller så skal vi slutte å reise på lekeland.
