Lei...

[Vakle]

I dag har jeg grått en hel haug, første mensdag og følelsene er mange.
 
Fram til i dag har jeg vært optimistisk, sterk og holdt tett rundt tanken om at ting heeelt sikkert kommer til å gå kjempe fint.
 
De siste dagene har jeg slitt med PMS, masse ryggplager, og sammentrekninger. I tillegg er de fleste rundt meg gravide og får barn rett som det er.
 
Dagen i dag har jeg bare surra rundt og tygget på usikkerhet, egoisme, meningen med livet og tanker om hva hvis om at. Jeg fikk skikkelig ubehag av å være så selvsentrert. Egentlig er jeg jo kjempe glad på deres vegne og unner dem alt godt alle sammen, men tror bitterheten smaker litt surere enn jeg egentlig vil innse.

Mannen forstår selvsagt ingenting (han gjør EGENTLIG i det, det er bare jeg som ikke vil prate om det) og jeg er skikkelig fortvila og lei meg.
 
Hvordan takler dere sorgen / fortvilelsen når den dukker opp?

 

[t.t.h.]

skjønner deg kjempe godt, har selv gravide venniner og svigerinne. det er knall tøfft, spesielt når jeg fikk vite at svigerinnen minn var gravid og at hun hadde termin 3 dager før meg, og vi mistet. i begynnelsen var jeg veldig sint,synes det var så urettferdig (klaffet på første pp for henne). hadde egntlig bestemt meg for og ikke ha noe med den ungen og gjør, men så tenkte jeg litt og innså at det var ikke hennne jeg straffet med den lille,får fort dårlig samvitighet, så jeg valgte og vær ærlig med henne. Men kjenner forsatt at det stikker tåler ikke for mye prat om graviditet, da lukker jeg meg inne. Tåler heller ikke at svigermor er i skyene for dette, kjenner jeg rett og slett blir sinna. selv om at jeg hvet hun så klart gleder seg. men det er disse følelsene som ikke altid er så lett og styre, og jeg tror det er helt normalt.sender deg en trøste klem