x1xhestehov1
Betatt av forumet
Må bare inn her og skrive av meg litt....
Har jobba som vikar i barnhage i over et år. Stillingen jeg har gått i ble utlyst for litt siden. Jeg søkte selvfølgelig, men har hele tiden følt at sjefen ikke vil ansette meg. Hun har vært kort og snakket lite med meg. Har følt at noe har vært galt og skulle ta det opp i dag. Da sier hun med en gang at jeg ikke får jobben. Ei som ikke har jobba i barnehagen får den. Selv om jeg hadde følelsen var det som et slag i ansiktet. Spurte hva grunnen var: hadde vært mye borte. Selv om grunnen var gyldig ville hun ikke ansette meg. Også var jeg heller ikke positiv nok.... Det var neste slag. Ingen har sagt noe til meg! Ingen har spurt hvordan jeg har det selv om alle vet om det jeg har gått gjennom! Ingen har tatt meg tilside for å finne ut om det er derfor jeg ikke smiler fra øre til øre hver dag! Jeg er ikke slik jeg har vært det siste året. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. I tillegg til alle følelsene rundt barneløshet og prøverør har jeg gått igjennom en mislykka oprasjon som jeg kjenner daglig, faren min har vært alvorlig syk. Føler at jeg nå begynner å vende tilbake til mitt gamle jeg mer og mer.
Føler en dobbel smerte nå, selv om vi har valgt å bli fosterhjem og jeg gleder meg veldig til det - jeg får ikke jobb fordi jeg er ufrivillig barneløs og ikke klarer å møte hver dag med et smil fordi det er så vondt!
Har jobba som vikar i barnhage i over et år. Stillingen jeg har gått i ble utlyst for litt siden. Jeg søkte selvfølgelig, men har hele tiden følt at sjefen ikke vil ansette meg. Hun har vært kort og snakket lite med meg. Har følt at noe har vært galt og skulle ta det opp i dag. Da sier hun med en gang at jeg ikke får jobben. Ei som ikke har jobba i barnehagen får den. Selv om jeg hadde følelsen var det som et slag i ansiktet. Spurte hva grunnen var: hadde vært mye borte. Selv om grunnen var gyldig ville hun ikke ansette meg. Også var jeg heller ikke positiv nok.... Det var neste slag. Ingen har sagt noe til meg! Ingen har spurt hvordan jeg har det selv om alle vet om det jeg har gått gjennom! Ingen har tatt meg tilside for å finne ut om det er derfor jeg ikke smiler fra øre til øre hver dag! Jeg er ikke slik jeg har vært det siste året. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. I tillegg til alle følelsene rundt barneløshet og prøverør har jeg gått igjennom en mislykka oprasjon som jeg kjenner daglig, faren min har vært alvorlig syk. Føler at jeg nå begynner å vende tilbake til mitt gamle jeg mer og mer.
Føler en dobbel smerte nå, selv om vi har valgt å bli fosterhjem og jeg gleder meg veldig til det - jeg får ikke jobb fordi jeg er ufrivillig barneløs og ikke klarer å møte hver dag med et smil fordi det er så vondt!