Jeg har aldri vært av den typen som har gledet seg eller virkelig ønsket å gå gravid. Hvis jeg hadde møtt en mann med barn fra før så tror jeg at jeg fint kunne hatt det som familie, uten å føde selv.
Men nå fant jeg meg en uten barn, som virkelig ønsker seg barn... Så da måtte vi jo lage noe da

Synes ikke det er det fineste i verden, på ingen måte. Sengeliggende i 2 og halv uke og vekselsvis delevis og helt sykemeldt er ikke akkurat drømmen. Formen var jo like varierende som Norsk sommervær.
Nå etter uke 19 så har det vært helt greit, stort sett. Magen synes og formen er grei. Men ligamentsmerter som er så kraftige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, følelsen av å ha på en 3 strl for liten mage som presser, dopauser, vondt i nakke og skuldre, sliter med å plukke opp ting, hevelse i ankler som ikke går ned... Altså det er ikke drømmen!
Synes heller ikke at sparking og bevegelse er så kos. Det er helt greit, og det er jo kjekt å vite at det er liv... Men de dagene det er så mye at det føles som jeg har blåmerker som blir slått på... ikke den koseligste følelsen.
Også er tempraturen min helt på ville vidder. Er så varm, og jeg som ikke tåler varme fra før av.
Jeg skal komme meg igjennom dette svangerskapet, og kan vurdere et til. Men jeg er virkelig ikke ei av de som nyter og koser meg max som gravid. Men føler ikke at folk synes det er greit når jeg sier det høyt.