lei å være sint

En tråd i 'Psykisk helse' startet av Bitzyh, 30 Nov 2007.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. x1xBitzyh Forumet er livet

    Litt historie[&o]
    ----------------------

    Før jeg fikk barn var jeg verdens mest blide person, jeg oset av selvtillid, lo alltid og slikt var det og i begynnelsen av svangerskapet mitt..

    Så brått gikk det bare nedover, jeg mistet vennene mine og bestevennen min kuttet meg ut, jeg fikk bekkenløsning, kroppen min så ut som en sebra og selvtilliten sank til null, gikk opp 30 kg minst og gamle damer og andre stirret og pekte på meg... hvisket seg imellom.
    Til dags dato kan jeg virkelig ikke skjønne hvorfor folk synes det er så fantastisk å gå gravid, at strekkmerker er æresmerker og at de kan sitte og stryke på magen sin og glede seg. Det var jo virkelig ikke sånn!! Men jeg HÅPER at jeg neste gang kan være en av de, og slippe å planlegge hvordan jeg enkelst mulig kan ende mitt liv og slippe å gråte.
    Fødslen min gikk egentlig som en drøm, jeg fikk mange rifter og en 2. gradsrift.. men det var jeg likegla med for jeg var FRI! Hadde en fantastisk JM, og rier var ikke like vonde som hva jeg hadde forestilt meg. Når min datter kom på magen min var jeg ikke i himmelen, og jeg brydde meg ikke.. jeg tittet masse på henne ennå overrasket over at det var ei jente og ikke en gutt jeg fikk, og så ganske fort at dette var ei jente som var mye mere lik sin far enn hun var lik meg. Hun hadde min munn, ellers så kom det ikke noe som helst fra min side. Jeg brydde meg egentlig ikke så veldig, da var hennes far sikker på at hun var hans, og han er langt fra stygg. Etter jeg hadde blitt sydd og kommet inn på rommet mitt sovnet jeg på null komma nix.. er det ikke vanlig at man ikke får sove?
    Etter å ha fått henne ut kjente jeg at humøret som før var borte begynte å komme igjen, da var det heldigvis irritasjoner kun. Jeg fikk omtrent ikke fri, og mannen i huset var ikke altid arbeidsvillig, han ville helst sitte og spille på en spillemaskin og ikke avlaste noe særlig.. Jeg ville bare ha henne bort, være vekk fra henne noen timer, men det gikk jo ikke da det var mye grin.
    Husker ene dagen ga jeg henne mat, satt henne hos mannen og sa at jeg drar til mamma en tur, kommer tilbake om 3 timer! Hans første reaksjon var; "skal du ikke ha henne med?".. og jeg sa nei og gikk! Kom til mamma og pappa og grinet som en foss, jeg virkelig ikke orket mere.. sur på mannen, skuffet og lei for alt han hadde lovt ble ikke holdt.. fordi han ble sur på meg når jeg sa han måtte hjelpe til hjemme, hans unnskyldning var at jeg hadde lovt å gjøre husarbeidet når jeg likevel gikk hjemme! Hvordan skulle jeg vite hvordan det var å bli mamma? Han følte selv at alt ikke var som han trodde det skulle bli, men kunne jo ikke tenke seg til at jeg hadde det sånn.? Morsrollen ble som jeg hadde trodd,men mannen gjorde ikke som jeg hadde trodd.

    Ting gikk framover, jeg gjorde alt mekanisk, jenta mi har aldri vært forsømt! Følelesene var der bare ikke, hun var som en annens barn selv om jeg visste at hun var min. Jeg ga henne mat, trøst, varme, trygghet, seng å sove i, klær og leker... dvs alt det fysiske. Men når det kom til det å elske henne eller bry meg spesielt om henne ble det blankt. Til tider tvang jeg meg selv til å sitte og se på henne når hun sov, men jeg klarte det ikke... kunne like godt stirret i veggen. Masse slike småting jeg prøvde som andre gjør, men jeg ble bare mere og mere sint på meg selv, HVORFOR kunne jeg ikke elske mitt eget barn som alle andre?

    Med tiden ble alt gradvist værre, men ikke synlig for meg selv.. Jeg begynte på høgskolen og hadde gledet meg i mange mnd på å begynne. Som tiden gikk ble jeg mere og mere utslitt, min hverdag bestod av: stå opp tidelig og levere henne i bgh, bruke 2 timer å komme meg til skolen med buss, sitte på skolen i 3-5 timer og ta bussen hjem, handle litt mat, lage mat med jenta rundt benene, rydde, legge jenta, og sette meg ned for å slappe av utslitt.. nesten sovne i stolen hvoretter jeg legger meg.
    Jeg begynte etter et par mnd å bli aggressiv, ikke voldelig, men jeg kjente at tempen steg velidg fort og at jeg muligens kunne bli voldlig.. sinnet bare steg og steg. Etter å ha kastet en babysko i veggen vurderte jeg å søke hjelp.. men det skjedde ikke før mannen ville gå fra oss, ca 3 dager etter[;)] Jeg fikk vite at jeg kunne få permisjon og ble sendt vidre til psykriatrisk.
    Nå går jeg der, har fri fra skolen og kjenner at jeg begynner å bli bedre, det er et lys i tunnelen nå! beste besluttningen som har blitt tatt!

    Ennå sliter jeg med at jeg blir fly forbanna, langt fra så ille som rett før jeg tok perm, men ille nok! I dag ble jeg så sint at jeg nesten ikke orket å spise. jeg våknet opp ganske tidlig av datra vår, som mannen lå og lekte med, plaget meg ikke.. men så spør jeg om ikke han skal på jobb fordi det er sent! joda, han bare ikke orket å stå opp. så jeg sier det at da kan han levere henne i bgh! men neeeida, brått er det hast med å komme seg på jobb... gikk ut av soverommet og lot henne og jeg være igjen (jeg dødstrøtt) med en skrikende drittunge[8|] så jeg må komme meg ned og ordne henne, allerede DA koker det noe grusomt inni meg!...

    Jeg er så lei av å være sint... nå vil jeg snart bli gla igjen[&o]
     
  2. *Zizza~81* Gift med forumet

    Hei, det høres ut som du har hatt det veldig tøft [&o] Er det såkalt fødselsdepresjon som har rammet deg? Vet litt hvordan det føles å gå med sinne i kroppen, det er veldig slitsomt å ha det slik.[:(][:(][:(]
    Håper virkelig ting ordner seg for deg, slik at du kan begynne å nyte livet igjen.
     
    Lykke til[:)][:)][:)]
     
  3. namba Forumet er livet

    Det er nok viktig at du fortsetter å motta hjelp og kanskje særlig med kognitiv tilnærming sånn at du finner ut hva som EGENTLIG plager deg og gjør deg sint. Du har jo nevnt mye her, men du bør nok skrive ned en liste over dine frustrasjoner og problemer for deretter å se om det finnes tiltak du kan gjøre for å kvitte deg med eller i det minste redusere. En ting til...du må prøve å ikke ha dårlig samvittighet for at "de rette" følelsene ikke er der for datteren din. Det er en sykdom, en sykdom du kan bli frisk av. Lykke til!
     
  4. x1xBitzyh Forumet er livet

    tror det er en fødselsdepresjon, eller ikke vet jeg, for det var jo 10000 gange værre mens jeg var gravid, bare jeg har byttet ut det å ville dø med å være sint[X(].
    Etter mannens utbrudd da han ville flytte har han blitt en mye bedre partner, i forhold til før, og han får meg til å føle som jeg er verdens deiligste på alle måter og hjelper meg litt mere med huset.. derfor jeg ikke skjønner hvorfor jeg skal ha slike utbrudd. samlivsterapi skal vi ha snart tenker jeg.

    Jeg synes virkelig at det er greit å komme til sånne samtaler, selv om det tar knekken på økonomien.. ja 2 mnd eller noe da har jeg samlet nok inn til frikort. får lekser som jeg prøver så godt jeg kan å følge og jeg ser litt mere lys i tunnelen + jeg føler at jeg blir tatt på alvor og at jeg ikke er svak.
    Det med at følelsene mine ikke er der for datra mi tror jeg ikke er noen sykdom, jeg kan til tider hate henne og sjelden gang være gla i henne, men mesteparten av tiden føler jeg ingenting og gjør bare ting på instinkt. Jeg ser mere på det som et resultat av mange forskjellige hendelser, og er sånn jeg har taklet alt som har skjedd... i hovedinnlegget har jeg bare nevnt en brøkdel av hva som gjør min hverdag tøff.
    Såklart har jeg dårlig samvittighet, jeg ser på henne og kjenner at hun er uendelig gla i meg, men gjengeldelse kan jeg ikke gi henne ennå. Dette blir rettet opp i etterhvert nå håper jeg.

    Familien min er god støtte, svigerfamilien kan kanskje dra meg litt ned til tider.. det er noen i familien vår som jeg virkelig setter utrolig stor pris på og som jeg ikke hadde klart meg uten i mange situasjoner. så stabilt nettverk har jeg, men da må jeg holde meg unna enkelte.


    valgte å skrive til alle i en..

    takk for at dere ville lese[:)][:)]
     
  5. bonpia Elsker forumet

    høres ut som meg selv ang det med sinnet.. finner ikke tilbake til mitt gamle glade meg mer.. er bare sur og lei dagen lang,, tror og at jeg er sliten,og for at dagene er rutine... vandrer liksom rundt i en ond sirkel som aldri tar slutt..
     
  6. Litt Bitch? Glad i forumet

    ORIGINAL: bonpia

    høres ut som meg selv ang det med sinnet.. finner ikke tilbake til mitt gamle glade meg mer.. er bare sur og lei dagen lang,, tror og at jeg er sliten,og for at dagene er rutine... vandrer liksom rundt i en ond sirkel som aldri tar slutt..

     
    sign denne
     

Del denne siden