x1xBitzyh
Forumet er livet
Litt historie[&o]
----------------------
Før jeg fikk barn var jeg verdens mest blide person, jeg oset av selvtillid, lo alltid og slikt var det og i begynnelsen av svangerskapet mitt..
Så brått gikk det bare nedover, jeg mistet vennene mine og bestevennen min kuttet meg ut, jeg fikk bekkenløsning, kroppen min så ut som en sebra og selvtilliten sank til null, gikk opp 30 kg minst og gamle damer og andre stirret og pekte på meg... hvisket seg imellom.
Til dags dato kan jeg virkelig ikke skjønne hvorfor folk synes det er så fantastisk å gå gravid, at strekkmerker er æresmerker og at de kan sitte og stryke på magen sin og glede seg. Det var jo virkelig ikke sånn!! Men jeg HÅPER at jeg neste gang kan være en av de, og slippe å planlegge hvordan jeg enkelst mulig kan ende mitt liv og slippe å gråte.
Fødslen min gikk egentlig som en drøm, jeg fikk mange rifter og en 2. gradsrift.. men det var jeg likegla med for jeg var FRI! Hadde en fantastisk JM, og rier var ikke like vonde som hva jeg hadde forestilt meg. Når min datter kom på magen min var jeg ikke i himmelen, og jeg brydde meg ikke.. jeg tittet masse på henne ennå overrasket over at det var ei jente og ikke en gutt jeg fikk, og så ganske fort at dette var ei jente som var mye mere lik sin far enn hun var lik meg. Hun hadde min munn, ellers så kom det ikke noe som helst fra min side. Jeg brydde meg egentlig ikke så veldig, da var hennes far sikker på at hun var hans, og han er langt fra stygg. Etter jeg hadde blitt sydd og kommet inn på rommet mitt sovnet jeg på null komma nix.. er det ikke vanlig at man ikke får sove?
Etter å ha fått henne ut kjente jeg at humøret som før var borte begynte å komme igjen, da var det heldigvis irritasjoner kun. Jeg fikk omtrent ikke fri, og mannen i huset var ikke altid arbeidsvillig, han ville helst sitte og spille på en spillemaskin og ikke avlaste noe særlig.. Jeg ville bare ha henne bort, være vekk fra henne noen timer, men det gikk jo ikke da det var mye grin.
Husker ene dagen ga jeg henne mat, satt henne hos mannen og sa at jeg drar til mamma en tur, kommer tilbake om 3 timer! Hans første reaksjon var; "skal du ikke ha henne med?".. og jeg sa nei og gikk! Kom til mamma og pappa og grinet som en foss, jeg virkelig ikke orket mere.. sur på mannen, skuffet og lei for alt han hadde lovt ble ikke holdt.. fordi han ble sur på meg når jeg sa han måtte hjelpe til hjemme, hans unnskyldning var at jeg hadde lovt å gjøre husarbeidet når jeg likevel gikk hjemme! Hvordan skulle jeg vite hvordan det var å bli mamma? Han følte selv at alt ikke var som han trodde det skulle bli, men kunne jo ikke tenke seg til at jeg hadde det sånn.? Morsrollen ble som jeg hadde trodd,men mannen gjorde ikke som jeg hadde trodd.
Ting gikk framover, jeg gjorde alt mekanisk, jenta mi har aldri vært forsømt! Følelesene var der bare ikke, hun var som en annens barn selv om jeg visste at hun var min. Jeg ga henne mat, trøst, varme, trygghet, seng å sove i, klær og leker... dvs alt det fysiske. Men når det kom til det å elske henne eller bry meg spesielt om henne ble det blankt. Til tider tvang jeg meg selv til å sitte og se på henne når hun sov, men jeg klarte det ikke... kunne like godt stirret i veggen. Masse slike småting jeg prøvde som andre gjør, men jeg ble bare mere og mere sint på meg selv, HVORFOR kunne jeg ikke elske mitt eget barn som alle andre?
Med tiden ble alt gradvist værre, men ikke synlig for meg selv.. Jeg begynte på høgskolen og hadde gledet meg i mange mnd på å begynne. Som tiden gikk ble jeg mere og mere utslitt, min hverdag bestod av: stå opp tidelig og levere henne i bgh, bruke 2 timer å komme meg til skolen med buss, sitte på skolen i 3-5 timer og ta bussen hjem, handle litt mat, lage mat med jenta rundt benene, rydde, legge jenta, og sette meg ned for å slappe av utslitt.. nesten sovne i stolen hvoretter jeg legger meg.
Jeg begynte etter et par mnd å bli aggressiv, ikke voldelig, men jeg kjente at tempen steg velidg fort og at jeg muligens kunne bli voldlig.. sinnet bare steg og steg. Etter å ha kastet en babysko i veggen vurderte jeg å søke hjelp.. men det skjedde ikke før mannen ville gå fra oss, ca 3 dager etter[;)] Jeg fikk vite at jeg kunne få permisjon og ble sendt vidre til psykriatrisk.
Nå går jeg der, har fri fra skolen og kjenner at jeg begynner å bli bedre, det er et lys i tunnelen nå! beste besluttningen som har blitt tatt!
Ennå sliter jeg med at jeg blir fly forbanna, langt fra så ille som rett før jeg tok perm, men ille nok! I dag ble jeg så sint at jeg nesten ikke orket å spise. jeg våknet opp ganske tidlig av datra vår, som mannen lå og lekte med, plaget meg ikke.. men så spør jeg om ikke han skal på jobb fordi det er sent! joda, han bare ikke orket å stå opp. så jeg sier det at da kan han levere henne i bgh! men neeeida, brått er det hast med å komme seg på jobb... gikk ut av soverommet og lot henne og jeg være igjen (jeg dødstrøtt) med en skrikende drittunge[8|] så jeg må komme meg ned og ordne henne, allerede DA koker det noe grusomt inni meg!...
Jeg er så lei av å være sint... nå vil jeg snart bli gla igjen[&o]
----------------------
Før jeg fikk barn var jeg verdens mest blide person, jeg oset av selvtillid, lo alltid og slikt var det og i begynnelsen av svangerskapet mitt..
Så brått gikk det bare nedover, jeg mistet vennene mine og bestevennen min kuttet meg ut, jeg fikk bekkenløsning, kroppen min så ut som en sebra og selvtilliten sank til null, gikk opp 30 kg minst og gamle damer og andre stirret og pekte på meg... hvisket seg imellom.
Til dags dato kan jeg virkelig ikke skjønne hvorfor folk synes det er så fantastisk å gå gravid, at strekkmerker er æresmerker og at de kan sitte og stryke på magen sin og glede seg. Det var jo virkelig ikke sånn!! Men jeg HÅPER at jeg neste gang kan være en av de, og slippe å planlegge hvordan jeg enkelst mulig kan ende mitt liv og slippe å gråte.
Fødslen min gikk egentlig som en drøm, jeg fikk mange rifter og en 2. gradsrift.. men det var jeg likegla med for jeg var FRI! Hadde en fantastisk JM, og rier var ikke like vonde som hva jeg hadde forestilt meg. Når min datter kom på magen min var jeg ikke i himmelen, og jeg brydde meg ikke.. jeg tittet masse på henne ennå overrasket over at det var ei jente og ikke en gutt jeg fikk, og så ganske fort at dette var ei jente som var mye mere lik sin far enn hun var lik meg. Hun hadde min munn, ellers så kom det ikke noe som helst fra min side. Jeg brydde meg egentlig ikke så veldig, da var hennes far sikker på at hun var hans, og han er langt fra stygg. Etter jeg hadde blitt sydd og kommet inn på rommet mitt sovnet jeg på null komma nix.. er det ikke vanlig at man ikke får sove?
Etter å ha fått henne ut kjente jeg at humøret som før var borte begynte å komme igjen, da var det heldigvis irritasjoner kun. Jeg fikk omtrent ikke fri, og mannen i huset var ikke altid arbeidsvillig, han ville helst sitte og spille på en spillemaskin og ikke avlaste noe særlig.. Jeg ville bare ha henne bort, være vekk fra henne noen timer, men det gikk jo ikke da det var mye grin.
Husker ene dagen ga jeg henne mat, satt henne hos mannen og sa at jeg drar til mamma en tur, kommer tilbake om 3 timer! Hans første reaksjon var; "skal du ikke ha henne med?".. og jeg sa nei og gikk! Kom til mamma og pappa og grinet som en foss, jeg virkelig ikke orket mere.. sur på mannen, skuffet og lei for alt han hadde lovt ble ikke holdt.. fordi han ble sur på meg når jeg sa han måtte hjelpe til hjemme, hans unnskyldning var at jeg hadde lovt å gjøre husarbeidet når jeg likevel gikk hjemme! Hvordan skulle jeg vite hvordan det var å bli mamma? Han følte selv at alt ikke var som han trodde det skulle bli, men kunne jo ikke tenke seg til at jeg hadde det sånn.? Morsrollen ble som jeg hadde trodd,men mannen gjorde ikke som jeg hadde trodd.
Ting gikk framover, jeg gjorde alt mekanisk, jenta mi har aldri vært forsømt! Følelesene var der bare ikke, hun var som en annens barn selv om jeg visste at hun var min. Jeg ga henne mat, trøst, varme, trygghet, seng å sove i, klær og leker... dvs alt det fysiske. Men når det kom til det å elske henne eller bry meg spesielt om henne ble det blankt. Til tider tvang jeg meg selv til å sitte og se på henne når hun sov, men jeg klarte det ikke... kunne like godt stirret i veggen. Masse slike småting jeg prøvde som andre gjør, men jeg ble bare mere og mere sint på meg selv, HVORFOR kunne jeg ikke elske mitt eget barn som alle andre?
Med tiden ble alt gradvist værre, men ikke synlig for meg selv.. Jeg begynte på høgskolen og hadde gledet meg i mange mnd på å begynne. Som tiden gikk ble jeg mere og mere utslitt, min hverdag bestod av: stå opp tidelig og levere henne i bgh, bruke 2 timer å komme meg til skolen med buss, sitte på skolen i 3-5 timer og ta bussen hjem, handle litt mat, lage mat med jenta rundt benene, rydde, legge jenta, og sette meg ned for å slappe av utslitt.. nesten sovne i stolen hvoretter jeg legger meg.
Jeg begynte etter et par mnd å bli aggressiv, ikke voldelig, men jeg kjente at tempen steg velidg fort og at jeg muligens kunne bli voldlig.. sinnet bare steg og steg. Etter å ha kastet en babysko i veggen vurderte jeg å søke hjelp.. men det skjedde ikke før mannen ville gå fra oss, ca 3 dager etter[;)] Jeg fikk vite at jeg kunne få permisjon og ble sendt vidre til psykriatrisk.
Nå går jeg der, har fri fra skolen og kjenner at jeg begynner å bli bedre, det er et lys i tunnelen nå! beste besluttningen som har blitt tatt!
Ennå sliter jeg med at jeg blir fly forbanna, langt fra så ille som rett før jeg tok perm, men ille nok! I dag ble jeg så sint at jeg nesten ikke orket å spise. jeg våknet opp ganske tidlig av datra vår, som mannen lå og lekte med, plaget meg ikke.. men så spør jeg om ikke han skal på jobb fordi det er sent! joda, han bare ikke orket å stå opp. så jeg sier det at da kan han levere henne i bgh! men neeeida, brått er det hast med å komme seg på jobb... gikk ut av soverommet og lot henne og jeg være igjen (jeg dødstrøtt) med en skrikende drittunge[8|] så jeg må komme meg ned og ordne henne, allerede DA koker det noe grusomt inni meg!...
Jeg er så lei av å være sint... nå vil jeg snart bli gla igjen[&o]
