Legging

Ja, det ER dessverre det, noe som innebærer at mange tar valg som kun gagner foreldrene i den forstand at barnet blir stille, men som er alt annet enn gunstig for barnet, hverken på kort eller lang sikt.

Jeg syns det er trist at du har et så negativt inntrykk av dine med-mødre (og fedre). Å beskylde "mange" for å ta valg som setter sine egne behov fram for barna sine behov syns jeg er mildt sagt drøyt.
 
Jeg syns det er trist at du har et så negativt inntrykk av dine med-mødre (og fedre). Å beskylde "mange" for å ta valg som setter sine egne behov fram for barna sine behov syns jeg er mildt sagt drøyt.

Jeg synes det er trist at mange setter sine egne behov foran barnas, og lar være å ta vare på dem, mot bedre viten. DET synes jeg er drøyt.
Men, vi har (tydeligvis) forskjellige verdier.
 
Haha, det er helt latterlig å lese alle frekke kommentarer folk kommer med her.. Snakk om å få mødre til å føle seg fæle fordi at de ikke legger seg med barnet sitt hver kveld, men heller velger p bruke noen dager på å gjøre den trygge på at sengen, søvn og soverommet er et trygt sted og en trygg tilstand uten at mamma alltid er der. At «mamma, pappa eller andre trygge voksne er alltid i nærheten visst jeg trenger dem»

Gi meg EN forskningsartikkel som viser at barn tar skade av at man bruker 2-3 dager på å venne det til å legge seg uten at noen skal sovne med det - så lenge man er der for barnet og viser omsorg på annen måte enn å dulle med det og indirekte «fortelle det» at legging er fælt. Jeg snakker altså ikke om skrikekurer, men det er mange mellomting mellom å skulle legge seg med barnet hver kveld, og å bruke en skrikekur.

Det må være vel så skadelig å lære barnet at det er utrygt å sovne alene. Visst jeg skal være like kynisk og frekk i kommentarene som dere bezzerwizzere her inne er, så velger jeg å si: stakkars barna deres. Er vant med at mamma sovner med dem. Tenk hvor skadet de blir de gangene i året dere har barnevakt og mamma ikke kan sovne med dem. Huff. Synes synd på barnet ditt. Det må jo være livredd, får sikkert varige mén visst mamma og pappa er på restaurant en kveld.

Slutt å kall folk folk uansvarlige eller påstå at de ikke er omsorgsfulle foreldre bare fordi man ikke har samme tankegang som en selv. Mange her inne har gode, gjennomtenkte grunner for at de velger ulike leggemetoder for barna sine.

Jeg har ALDRI (med unntak av når barnet har vært sykt) lagt meg med barna mine, ei heller brukt skrikekur. Men jeg kan 100% sikkert si at jeg har glade, trygge barn som LIKER å legge seg, og som vet at mamma er her for den akkurat når de trenger det.
 
Jeg synes det er trist at mange setter sine egne behov foran barnas, og lar være å ta vare på dem, mot bedre viten. DET synes jeg er drøyt.
Men, vi har (tydeligvis) forskjellige verdier.

Jeg er fullstendig enig, men, til mange foreldres forsvar, så er det fremdeles en haug med helsesøstre der ute, som anbefaler slike metoder for å "lære" barn å sove. Det er veldig lett å ta helsesøsters råd for god fisk.
 
Jeg er fullstendig enig, men, til mange foreldres forsvar, så er det fremdeles en haug med helsesøstre der ute, som anbefaler slike metoder for å "lære" barn å sove. Det er veldig lett å ta helsesøsters råd for god fisk.

Ja, det er sant, og om man har forsøkt iherdig å tilegne seg "all" tilgjengelig kunnskap, eller har begrensede.... ressurser, er det forståelig at man tar dårlige valg, men når man vet bedre, må man velge bedre.
 
Haha, det er helt latterlig å lese alle frekke kommentarer folk kommer med her.. Snakk om å få mødre til å føle seg fæle fordi at de ikke legger seg med barnet sitt hver kveld, men heller velger p bruke noen dager på å gjøre den trygge på at sengen, søvn og soverommet er et trygt sted og en trygg tilstand uten at mamma alltid er der. At «mamma, pappa eller andre trygge voksne er alltid i nærheten visst jeg trenger dem»

Gi meg EN forskningsartikkel som viser at barn tar skade av at man bruker 2-3 dager på å venne det til å legge seg uten at noen skal sovne med det - så lenge man er der for barnet og viser omsorg på annen måte enn å dulle med det og indirekte «fortelle det» at legging er fælt. Jeg snakker altså ikke om skrikekurer, men det er mange mellomting mellom å skulle legge seg med barnet hver kveld, og å bruke en skrikekur.

Det må være vel så skadelig å lære barnet at det er utrygt å sovne alene. Visst jeg skal være like kynisk og frekk i kommentarene som dere bezzerwizzere her inne er, så velger jeg å si: stakkars barna deres. Er vant med at mamma sovner med dem. Tenk hvor skadet de blir de gangene i året dere har barnevakt og mamma ikke kan sovne med dem. Huff. Synes synd på barnet ditt. Det må jo være livredd, får sikkert varige mén visst mamma og pappa er på restaurant en kveld.

Slutt å kall folk folk uansvarlige eller påstå at de ikke er omsorgsfulle foreldre bare fordi man ikke har samme tankegang som en selv. Mange her inne har gode, gjennomtenkte grunner for at de velger ulike leggemetoder for barna sine.

Jeg har ALDRI (med unntak av når barnet har vært sykt) lagt meg med barna mine, ei heller brukt skrikekur. Men jeg kan 100% sikkert si at jeg har glade, trygge barn som LIKER å legge seg, og som vet at mamma er her for den akkurat når de trenger det.

Jeg kan bare svare for meg selv, men det er stor forskjell på det du beskriver her, og skrikekur - som noen lenger oppe nevnte at de hadde brukt med gode resultater, sammen med en påstand at _det_ ikke er farlig.

Jeg har hatt noen barn som kunne legges i sengen sin, og sovne der uten noe mer "fuzz", og de har selvfølgelig fått sove i fred. Vi driver ikke med tvangssamsoving heller. ;)

Og nei, det er ikke synd på de barna som legger seg trygge, enten det nå er med mor/far, eller med barnevakten (for min barnevakt legger seg sammen med vesla på tre), eller på de som legger seg trygge i egen seng, og sovner der. Men, det er synd på de som må ligge i senga si og gråte, enten de nå sovner av utmattelse, eller bare gir opp, fordi ingen kommer alikevel.

To minutter gråt alene, er to minutter for mye.
 
Wow! Dette må være det sprøeste jeg har lest på lenge.

Hvorfor skal man på død og liv ikke legge seg i senga med barnet? :eek: hvis det gjør at ungen sovner i løpet av minutter og føler seg trygg er det en mye hyggeligere avslutning på dagen enn følelsen av at ingen vil kose med deg. Ikke trøste et barn som er lei seg? Små barn må lære å håndtere følelsene sine, og vet kanskje ikke alltid selv hvorfor de er lei seg?

Min datter på to år er ganske flink til å legge seg selv om hunblir trøstespiser får kos. For ikke så lenge siden var hun helt fra seg, helt til hun fikk kose litt i et par minutter. Da la hun seg fint ned og sovnet uten noe mer tull. Det hadde blitt unødvendig mye hyl i lange tider om jeg hadde nekta henne en nattakos til, og det mener jeg faktisk at er maktmisbruk :eek:

Det er så svart-hvitt mener du? At hvis man ikke legger seg med barnet, så føler det at «i gen vil kose med meg»? Haha. Ok. Jeg snakker om å trøste barnet når det skriker fordi det ikke vil legge seg. Da bekrefter man at det har grunn til å grine - ergo at legging er fælt. Derfor - som en annen type omsorg enn trøst - ville jeg ha satt meg ved sengen til barnet, strøket det på hodet/kinnet (f.eks) og sagt med en rolig stemme at «mamma er her med deg, nå er det natt og du skal sove».. o.l. Vise at jeg er her, men samtidig unngå å bekrefte for barnet at legging er fælt. Ser du forskjellen??
Synes du jeg er en dårlig forelder? Tror du mitt barn har det vondt fordi jeg gjør det slik?? Eller at det ikke er trygt? Hvorfor det?

Så til ditt avsnitt nr to:
Så ut fra det jeg skriver så tolker du at jeg ikke gir barna mine nattakos? At jeg bare kaster det opp i senga, lukker døra og går ut? Hver kveld forbereder jeg det på at det er kveld, og at hun skal sove i senga si. Deretter går vi på badet, og når vi er ferdige der springer hun rett inn på rommet fordi at hun vet hva hun skal. Jeg løfter henne opp i senga, vi synger tre sanger - om hun spør om jeg kan synge en til, så gjør jeg alltid det. Når jeg er ferdig med sangene, så begynner hun med å si «god natt-regla», før jeg rekker det. Vi sier god natt, jeg bøyer meg ned og gir henne masse koser og mange kyss. De blir gjengjeldt, og hun avslutter alltid med å si «jeg liker deg mamma, jeg er glad i deg mamman min». DERSOM hun en gang i blant gråter av ulike grunner, så får hun selvsagt trøst, klem og omsorg. Da også.

Det er ikke så svart-hvitt som folk skal ha det til her inne!
 
Det er så svart-hvitt mener du? At hvis man ikke legger seg med barnet, så føler det at «i gen vil kose med meg»? Haha. Ok. Jeg snakker om å trøste barnet når det skriker fordi det ikke vil legge seg. Da bekrefter man at det har grunn til å grine - ergo at legging er fælt. Derfor - som en annen type omsorg enn trøst - ville jeg ha satt meg ved sengen til barnet, strøket det på hodet/kinnet (f.eks) og sagt med en rolig stemme at «mamma er her med deg, nå er det natt og du skal sove».. o.l. Vise at jeg er her, men samtidig unngå å bekrefte for barnet at legging er fælt. Ser du forskjellen??
Synes du jeg er en dårlig forelder? Tror du mitt barn har det vondt fordi jeg gjør det slik?? Eller at det ikke er trygt? Hvorfor det?

Så til ditt avsnitt nr to:
Så ut fra det jeg skriver så tolker du at jeg ikke gir barna mine nattakos? At jeg bare kaster det opp i senga, lukker døra og går ut? Hver kveld forbereder jeg det på at det er kveld, og at hun skal sove i senga si. Deretter går vi på badet, og når vi er ferdige der springer hun rett inn på rommet fordi at hun vet hva hun skal. Jeg løfter henne opp i senga, vi synger tre sanger - om hun spør om jeg kan synge en til, så gjør jeg alltid det. Når jeg er ferdig med sangene, så begynner hun med å si «god natt-regla», før jeg rekker det. Vi sier god natt, jeg bøyer meg ned og gir henne masse koser og mange kyss. De blir gjengjeldt, og hun avslutter alltid med å si «jeg liker deg mamma, jeg er glad i deg mamman min». DERSOM hun en gang i blant gråter av ulike grunner, så får hun selvsagt trøst, klem og omsorg. Da også.

Det er ikke så svart-hvitt som folk skal ha det til her inne!

Du skriver jo at det er unødvendig å kose/ trøste ekstra, gjør du ikke? Og nå kan du plutselig trøste ekstra likevel?

De stakkars barna mine som ikke legger seg alene sier også at de er glade i meg ;) selv om jeg er så slem at jeg koser med dem ;)
 
Jeg synes det er trist at mange setter sine egne behov foran barnas, og lar være å ta vare på dem, mot bedre viten. DET synes jeg er drøyt.
Men, vi har (tydeligvis) forskjellige verdier.

Jeg går ut ifra at vi begge vil det beste for våre barn. Forskjellen ligger nok i at du tydeligvis syns at din måte å gjøre ting på er det eneste riktige.
Du kjenner ikke meg eller mine barn. Du kjenner ikke de andre her inne heller går jeg ut ifra. Hvem er du som påstår at vi/de ikke tar vare på våre barn?
 
Jeg går ut ifra at vi begge vil det beste for våre barn. Forskjellen ligger nok i at du tydeligvis syns at din måte å gjøre ting på er det eneste riktige.
Du kjenner ikke meg eller mine barn. Du kjenner ikke de andre her inne heller går jeg ut ifra. Hvem er du som påstår at vi/de ikke tar vare på våre barn?

Les tråden igjen. Jeg svarer på det du, og andre forteller. Mer kan ingen andre vite, men du vet jo selv hva du gjør, og forhåpentligvis (i det minste nå) hva du ikke bør gjøre. Utifra hva som fortelles her, forsømmes flere barn ved leggetid.
Det handler ikke om at min måte er den eneste riktige, men at jeg benytter meg av en riktig måte.
Forsømmelse er aldri riktig, uansett hvordan barn eller voksen er...
 
God ide med symboler. Nå har det faktisk gått ok med legging de siste dagene. Jeg ligger sammen med han, han reise seg opp å peker på senga si, jeg legger han over og han sovner.

Så bra :) er det ikke deilig når det løsnet litt?
Gjør det som føles rett for dere! Ingen har en felles fasit for hva som er riktig for de ulike barna :)

Interessant diskusjon som denne tråden startet! Det er så interessant å se hvor mødres (og fedres) ulike grenser går for mye gråt som er ok/ikke ok. Jeg håper du har fått svar på det du lurte på, og at ting blir enklere og enklere :)
 
Vanskelig å gi råd når man ikke kjenner barnet.. men det første som slo meg er at han sover for lenge på dagtid, og legger seg for tidlig, samtidig som det ikke er noen rutine på hvor lenge han sover i barnehagen.

Jeg hadde begynt med å korte mye ned på dagshvilen i barnehagen, eventuelt kutte den helt. Si at han maks sover i 30-45 minutter i barnehagen, og at dette er fast - dvs, du ber barnehagen om å vekke han etter 30 min. Han skal da aldri sove mer enn så lenge som du har bestemt. Han kan kanskje virke trett i begynnelsen, men det går seg nok fort til! Deretter ville jeg ha sett om det var nødvendig å justere leggetiden på kvelden. Kanskje han kan legges tidligst 19, kanskje bort mot 19.30. Men det er ikke sikkert dette er nødvendig når dere kutter dagshvilen.

Deretter ville jeg kutta ut alle disse forskjellige måtene du får han til å sove på. Velg én, og hold dere til denne. Legg han ned i senga, si til han at det er natt og at han nå skal sove. Visst han begynner å gråte, så sier du på en rolig og trygg måte at du skal være her med han til han sovner, og at du passer på han. Men at «det er natt, og nå skal du sove».

Jeg personlig ville ikke ha lagt meg ned i senga med han, for dette er noe som du kan risikere å måtte fortsette med lenge, og det er ikke noe som er nødvendig for en 2-åring. Jeg mener heller ikke at man skal trøste (som i å ta opp, gi klem og kose og dulle) når et barn gråter fordi det er leggetid. Da bekrefter du bare for barnet at leggetid er fæle greier, og at det er synd på det som må sove. Men du skal være der for han, snakke rolig til han og vise at leggetid er ikke noe farlig eller dumt. Hold han gjerne i hånda eller legg en hånd på magen/ryggen evt stryk han.

Gjør leggetid til en rutine hvor barnet vet akkurat hva det går til hver kveld. Si de samme ordene. Vær der, vis omsorg og gjør barnet trygt.

Barnehagen har søvnpolitikk, de vekker ikke barnet og de får sove så lenge de var behov for det. Barnehagen mener at forsking sier at dagsluren ikke påvirker nattesøvnen.
 
Du skriver jo at det er unødvendig å kose/ trøste ekstra, gjør du ikke? Og nå kan du plutselig trøste ekstra likevel?

De stakkars barna mine som ikke legger seg alene sier også at de er glade i meg ;) selv om jeg er så slem at jeg koser med dem ;)

Hahah, dette er så latterlig. Du leser jo akkurat det du vil lese. Har da vel aldri sagt verken at barna mine legger seg alene eller at man aldri skal kose eller trøste. Med mindre du klarer å holde diskusjonen saklig så gidder jeg absolutt ikke bruke mer tid på deg.
 
Barnehagen har søvnpolitikk, de vekker ikke barnet og de får sove så lenge de var behov for det. Barnehagen mener at forsking sier at dagsluren ikke påvirker nattesøvnen.

Merkelig at barnehagen skal bestemme hvor lenge ditt barn skal sove.. Den forskingen hadde jeg bedt om å få lese.
 
Så bra :) er det ikke deilig når det løsnet litt?
Gjør det som føles rett for dere! Ingen har en felles fasit for hva som er riktig for de ulike barna :)

Interessant diskusjon som denne tråden startet! Det er så interessant å se hvor mødres (og fedres) ulike grenser går for mye gråt som er ok/ikke ok. Jeg håper du har fått svar på det du lurte på, og at ting blir enklere og enklere :)

Håper også trådstarter har fått noen råd og innblikk i hvordan soving løses i ulike familier, og gjøre de valg som er best for dere.

Det virket som om det med legging og gråt/ikke gråt/ulike typer gråt er et veldig følelsesladet tema. Etter å ha lest igjennom alle innleggene finner jeg kun innlegg fra mammaer som ønsker det beste for barna sine og som setter barnet først. Har ennå til gode å lese om noen som forsømmer barna sine eller ignorerer barnets behov på noen måte - det jeg leser derimot er at alle har tatt veloverveide valg utifra barnets alder, personlighet ol og ingen som «kaster» barnet i senga, lukker døra og går. Er mamma til to flotte barn som har trengt helt ulik tilnærming til legging og søvn. Det barna mine har lært meg er at det finnes ikke EN rett måte å gjøre ting på , det må tilpasses. Som alle andre mammaer består min hverdag av prøving og feiling, det er vel det som nettopp gjør oss til gode mammaer tenker jeg! I min hverdag med to små barn som trenger trøst og omsorg fra mammaen sin har jeg ikke mulighet til å være to steder på en gang eller til enhver tid dekke det enkelte barns behov, uten at jeg tror at mine barn får ADHD, angst, depresjon el tilknytnings problemer av det. Tilbakemelding fra helsestasjon og barnehagen er heller det motsatte.
Tenker at hvis hver og en av oss deltar i debatten med ydmykhet og respekt (selv man ikke nødvendigvis er enig) vil rådene som gis bli mer tatt hensyn til - og ikke avfeid.
 
Du skriver jo at det er unødvendig å kose/ trøste ekstra, gjør du ikke? Og nå kan du plutselig trøste ekstra likevel?

De stakkars barna mine som ikke legger seg alene sier også at de er glade i meg ;) selv om jeg er så slem at jeg koser med dem ;)

Du ser at poengene våre blir bevist igjen her gang på gang?
Alltid like artig å se det rakne når fornektelsen slår sprekker. ;)
 
Ingen tips dessverre. Her bruker vi ca 1-1,5t på legging. Trøster meg med at det går over. Vi samsover. Legges i vår seng, leser bok synger. Når dette er lagt vekk så tøyser hun litt, så legger hun seg ned og vil bli holdt rundt helt til hun sover tungt. Da kan jeg gå ut av senga og gjøre andre ting. Noen ganger sovner jeg også [emoji23][emoji23]
 
Les tråden igjen. Jeg svarer på det du, og andre forteller. Mer kan ingen andre vite, men du vet jo selv hva du gjør, og forhåpentligvis (i det minste nå) hva du ikke bør gjøre. Utifra hva som fortelles her, forsømmes flere barn ved leggetid.
Det handler ikke om at min måte er den eneste riktige, men at jeg benytter meg av en riktig måte.
Forsømmelse er aldri riktig, uansett hvordan barn eller voksen er...

Du tolker nok det du leser annerledes enn jeg gjør. Jeg ser en gjeng mammaer som sammen prøver å finne den beste løsningen for hver enkelt og hennes familie.
Men uansett hvordan du tolker denne diskusjonen så er utrykk som "forsømmelse" og "mange lar være å ta vare på sine barn" alvorlige anklagelser. Jeg syns ikke såpass sterke påstand har plass her.
 
Back
Topp