Får vondt i magen bare av å forsøke å sette meg inn i din situasjon, kan ikke forestille meg hvor fælt det er å ikke kunne være hos babyen sin når man selv vil. Sender deg mange klemmer
Lea - hverdagen med medfødt hjertefeil
- Trådstarter Sparklefart
- Opprettet
Sparklefart
Forelsket i forumet
Jeg vil bare beklage for at jeg ikke alltid orket å svare dere på det dere spør om.. Jeg går litt rundt i min egen boble om dagen, og det går så mye frem og tilbake at jeg er usikker på hva jeg i det hele tatt skal si, eller svare.
I dag har jeg gitt litt faen i hva de på intensiven har sagt, og vært mye hos Lea. Jeg kjøpte meg strikketøy (selvom jeg ikke kan strikke) og satte meg i en stol i hjørnet. Der har jeg sittet mye i dag. De sier fortsatt at hun er for slapp til å ligge på fanget, og det går helt fint, så lenge jeg kan være der i det hele tatt. Jeg har fått skiftet en bleie i dag, men det blir ikke noe mer kontakt enn det. Men så klart, det er bedre enn ingenting.
Dagen i dag har egentlig vært veldig fin. Jeg har vært mye hos Lea, jeg har fått bidratt litt i stell, jeg og samboer har vært ute å handlet litt, og jeg har generelt følt meg veldig bra.... Helt til nå!
Jeg satt ved siden av Lea. Hun gråt og hadde tydelig vondt. Jeg trøstet, og prøvde å roe henne så godt jeg kunne. Jeg viste at vaktbytte skulle skje klokken 22, men jeg trodde aldri jeg skulle bli kastet ut når datteren min lå der og gråt, og vrei seg i smerte. Jeg fikk beskjed om å gå, noe som jeg så absolutt ikke hadde lyst til. Jeg spurte pent om jeg kunne få ta på hørselvern og bli sittende til hun roet seg, og sovnet, men det fikk jeg ikke lov til. Jeg spurte igjen pent, men jeg fikk igjen et nei. Når jeg forstod at jeg måtte gå begynte jeg selvfølgelig å gråte. Å gå fra barnet sitt, som har det så vondt er helt for jævlig, for å si det mildt. Det skulle ikke vært lov å nekte en mor å være der for barnet sitt...
Jeg gledet meg til å skrive et koselig innlegg om gaven jeg fikk av dere i dag, men jeg er ikke i humør til det lenger, så jeg får spare det til i morgen...
I dag har jeg gitt litt faen i hva de på intensiven har sagt, og vært mye hos Lea. Jeg kjøpte meg strikketøy (selvom jeg ikke kan strikke) og satte meg i en stol i hjørnet. Der har jeg sittet mye i dag. De sier fortsatt at hun er for slapp til å ligge på fanget, og det går helt fint, så lenge jeg kan være der i det hele tatt. Jeg har fått skiftet en bleie i dag, men det blir ikke noe mer kontakt enn det. Men så klart, det er bedre enn ingenting.
Dagen i dag har egentlig vært veldig fin. Jeg har vært mye hos Lea, jeg har fått bidratt litt i stell, jeg og samboer har vært ute å handlet litt, og jeg har generelt følt meg veldig bra.... Helt til nå!
Jeg satt ved siden av Lea. Hun gråt og hadde tydelig vondt. Jeg trøstet, og prøvde å roe henne så godt jeg kunne. Jeg viste at vaktbytte skulle skje klokken 22, men jeg trodde aldri jeg skulle bli kastet ut når datteren min lå der og gråt, og vrei seg i smerte. Jeg fikk beskjed om å gå, noe som jeg så absolutt ikke hadde lyst til. Jeg spurte pent om jeg kunne få ta på hørselvern og bli sittende til hun roet seg, og sovnet, men det fikk jeg ikke lov til. Jeg spurte igjen pent, men jeg fikk igjen et nei. Når jeg forstod at jeg måtte gå begynte jeg selvfølgelig å gråte. Å gå fra barnet sitt, som har det så vondt er helt for jævlig, for å si det mildt. Det skulle ikke vært lov å nekte en mor å være der for barnet sitt...
Jeg gledet meg til å skrive et koselig innlegg om gaven jeg fikk av dere i dag, men jeg er ikke i humør til det lenger, så jeg får spare det til i morgen...
Last edited:
Kjenner jeg blir helt dårlig på deres vegne... Er det ikke noe som kan bankes i bordet med? Når mini her var på nyfødtintensiven etter fødselen så fikk vi beskjed om at det var et mor og barn vennlig sykehus, så vi skulle få være så mye med babyen vår som vi ville. Nå var jo ikke vår hjerteoperert, men skulle da tro at det beste og tryggeste for Lea var å ha mamma i nærheten?
Jeg syns du skal prøve å klage. Det der høres jo ikke logisk ut et eneste sted. At du ikke kan holde, dulle og sånne ting er jo en ting, og det er jo du åpenbart innforstått med, då hva er da problemet? Hvilken skade kan det gjøre at du er tilstede i rommet? Og å måtte forlate henne når hun skriker? Er det for å skåne deg, eller hvilken begrunnelse får du?
Jeg får helt vondt av både deg og lille Lea.
Forøvrig tror jeg ingen forventer at du verken skal svare eller oppdatere.
Tøff situasjon dere er i, så selvfølgelig har du mer enn nok med deg og dine.
Håper på at i morgen blir en bedre dag, og at det er litt mer forståelsesfulle folk på jobb.
Jeg får helt vondt av både deg og lille Lea.
Forøvrig tror jeg ingen forventer at du verken skal svare eller oppdatere.
Tøff situasjon dere er i, så selvfølgelig har du mer enn nok med deg og dine. Håper på at i morgen blir en bedre dag, og at det er litt mer forståelsesfulle folk på jobb.
huff, ikke godt å bli føyset avgårde på den måten.. men det er nok i beste mening... ( jeg hadde følt akkurat det samme som deg.. ble både lei meg å sint på dine vegne) Du må bare prøve å tenke.. jo mere ro, jo fortere bra, og det kan ta litt tid
Ble så glad for å se at Lea fikk en bedre prognose og at operasjonen har godt bra. Har tenkt så mye på dere.. stooooor styrke klem og ønsker om fort healing for gullet
Uff, dette var vondt å lese 
Håper dere får en bedre dag i morgen 
Håper dere får en bedre dag i morgen 
Det skjærer i hjertet mitt. Det er så ufattelig trist at du ikke får være der så mye du vil .Håper du kan ringe noen som kan hjelpe deg med å klage. <3
Og ingen forventer at du oppdaterer eller svarer Gjør det bare om du føler det hjelper for deg å få ut frustrasjonen. Gjør akkurat som du vil!
Og ingen forventer at du oppdaterer eller svarer Gjør det bare om du føler det hjelper for deg å få ut frustrasjonen. Gjør akkurat som du vil!
Kjære vene! Kjenner jeg er lykkelig over at vi ble flyttet såpass raskt til Ullevål. Ikke samme situasjon (jeg kunne ikke holde Leah når vi var på Rikshospitalet og hun hadde ikke smerter/gråt, men jeg var ny mor og i en sårbar situasjon), men likevel helt jævlig å bli kastet på dør. Skjedde et par ganger på Ullevål også, men ikke om man stod midt oppi noe med sitt barn - OG SPESIELT IKKE NÅR DET GRÅT. Nei, dette her skal du og samboeren din klage på, de verken skal eller kan nekte deg å oppfylle de primære behovene for datteren deres. Ville krevd et møte og en unnskyldning fra avdelingen. Makan til oppførsel! Man kaster da ikke ut en mor som trøster sitt eget barn 
Da gir man heller lyddempende høreklokker (er jo en grunn til at de er der) og lar mor trøste videre. I en sånn situasjon driter jo du regelrett i hva som sies om de andre barna uansett, du er i den egen verden.
Mange mange gode klemmer
Da gir man heller lyddempende høreklokker (er jo en grunn til at de er der) og lar mor trøste videre. I en sånn situasjon driter jo du regelrett i hva som sies om de andre barna uansett, du er i den egen verden. Mange mange gode klemmer
Fy søren så vondt, be om samtale med leder på avdeling og be om forklaring, ta med dere egne foreldre etc om dere kjenner dere ikke klarer å snakke uten å bryte i sammen.... mini her i huset viste ifra 1 min ute hvem som var moren og tenk å la barn ligge og lure på hvor er Mor blitt av? Blir dårlig av tanken jeg... stå opp for dere selv og datteren og masse lykke til og krysser fingrene for rask bedring....
Sparklefart
Forelsket i forumet
Jeg vil igjen få takke alle de flotte jentene i August2018. Dere er helt fantastiske!
I går mens jeg satt inne hos Lea kom en av sykepleierne bærende på en stor pose og fortalte meg at det hadde vært en søt dame med barnevogn og levert posen. Jeg skjønte ikke hvem den kunne være fra, og så mer ut som et stort spørsmålstegn. Det tok meg litt tid å innse hvem det kom fra, men når jeg først forstod det knakk jeg sammen i gråt. Jeg ble skikkelig rørt, og jeg satt i nærmere 30 minutter før jeg klarte å ta meg sammen.
Jeg setter så utrolig stor pris på det dere gjør for oss. Støtten jeg får fra dere, og de utrolig fine gavene. Så kreativt og fint, alt sammen.
I går mens jeg satt inne hos Lea kom en av sykepleierne bærende på en stor pose og fortalte meg at det hadde vært en søt dame med barnevogn og levert posen. Jeg skjønte ikke hvem den kunne være fra, og så mer ut som et stort spørsmålstegn. Det tok meg litt tid å innse hvem det kom fra, men når jeg først forstod det knakk jeg sammen i gråt. Jeg ble skikkelig rørt, og jeg satt i nærmere 30 minutter før jeg klarte å ta meg sammen.
Jeg setter så utrolig stor pris på det dere gjør for oss. Støtten jeg får fra dere, og de utrolig fine gavene. Så kreativt og fint, alt sammen.
Last edited:
Så fantastiske folk er!!!
