Verdens lengste innlegg.. Men hvis noen har lite å gjøre en dag kan de jo fordype seg i min erfaring med barsel
Det er mest for min egen del, jeg ser ikke for meg at noen gidder å lese alt dette
Men det var godt å få det ut! Det både føles og er veldig lenge siden, så godt å komme seg videre
Så ja. Mini var kommet ut, vi lå på føden noen timer, spiste, hatet venefloner som ikke funket med mindre armen var heeelt i ro i en spesiell vinkel.. Det var blod overalt! Fødselssenga sto ved siden av der og så ut som et åsted.. Og verdens fineste lille baby, med skeivt hode og massivt storkebitt og blod og bæsj og alt mulig rart gørr, lå på meg og kikket ut i verden. Det var så fryktelig sært alt! Men maten var nydelig
På barsel fikk vi et rom, og jeg satt i grunn der i senga og var lett sjokkskadet hele dagen. Den pittelille fyren var plutselig ute i verden, og den flotte, runde magen var bare en pløs
Det gikk greit å sitte oppreist, men det var fryktelig tungt å puste. Følelsen av å ikke få puste hadde fulgt meg store deler av svangerskapet, og legene og jordmora hadde ment at det kom til å gå over så fort babyen var ute. Så jeg venta på det da. Det å forlate senga var grusomt. Jeg kunne ikke gå! Det var enda mye verre enn i svangerskapet, verden snurret, og beina skalv. Det var virkelig såvidt jeg kom meg på do. Mannen stakk hjem for å se til katten og hente noen ting, og jeg var alene med babyen. Total krise da han trengte ny bleie, jeg turte ikke bære ham en millimeter. Fikk heldigvis en pleier til å hjelpe meg, ellers hadde jeg hatt problemer.. Prøvde meg på amming, men der var det ikke noe særlig å hente. Kom en dråpe her og der, ellers ingenting. Dette var visstnok helt normalt, så akkurat det tok jeg ikke så tungt. Mini fikk ligge der uansett og kose seg.
Vi kom oss gjennom den første natta. Mannen kom tilbake og tok unna alle bleieskift og bæringer. Dag to kom svigers. Det var spesielt, jeg følte meg ikke egentlig klar for besøk. Ikke kunne jeg gå, ikke hatt jeg fått meg en skikkelig dusj, ikke hadde jeg fått noe melk, og ikke kunne jeg stelle barnet mitt selv. Men de kom nå uansett, og var på besøk leeenge.. Svigermor fikk inn et stikk om min manglende melk (egentlig litt stolt av henne for det, hun har holdt inne sine egentlige meninger om meg i mangfoldige år nå, så det var på tide
), og svigerfar hjalp mannen med å fikse noen hyller på stelleplassen hjemme. Og så kom det en lege inn og sa at "siden jeg insisterte, så skulle jeg få den der jerntransfusjonen". Vel... Blodprøvene mine insisterte mer enn meg, spør du meg..
Jerntransfusjon er det beste jeg noen gang har vært med på! Jeg kunne omtrent kjenne livet komme snikende tilbake de timene jeg satt der med intravenøst. For en forskjell! Plutselig kunne jeg puste! Jeg kunne gå! Jeg kunne bære babyen min! Ikke langt, ikke mye, men jeg kunne få ham inn på badet alene, og stå ved stellebordet og skifte på ham! Seier i seg selv det! Ting så lyst ut, selv om det ikke var noe melk.
Dag tre var jeg i fin nok form til å dusje! Riktignok med krakk, men jeg klarte det! Helt alene!
Så langt hadde den lille dusjen på do vært min beste venn, men ryggen var fremdeles helt full av gul gugge fra epiduralen, og det var generelt mye gørr. Så det var en flott dusj! Underlivet var ømt, men det hadde blitt bedre for hver dag etter fødselen. Blødningen hadde avtatt, og ting var ok. Jordmora som tok imot ham var innom, og viste oss tilbakelent amming. Hun snakket såvidt om fødselen, og sa at det aldri var dramatisk for henne, selv om det kanskje kunne virke litt sånn siden det tok ganske lang tid, og endte med et ganske stort blodtap. Men det var godt å snakke med henne hvertfall. Hele dagen ble brukt for å prøve å få i Mini mat, men det kom jo fremdeles ingenting! Mini var mer og mer urolig, og jeg spurte flere ganger etter erstatning. Men nei, det skulle ordne seg naturlig. Mini ble mer og mer urolig, han lå på puppen hele dagen uten at det kom noe. Han gav meg blodpupp! Satan så vondt det ble til slutt! Og han ble liksom så gylden i huden, og de begynte å ta prøver av ham med en mystisk ting de satte på huden hans. De sa alt var greit, så vi satset på det. Hele dagen gikk med til å prøve å få puppen igang, det kom fremdeles ingenting. Jeg prøvde og prøvde, men det var bare noen få dråper. Mini ble tidvis skikkelig sinna, og jeg spurte flere ganger om vi ikke skulle gi ham noe ekstra, bare så han slapp å være så sulten. Men nei.
De snakket om at vi skulle hjem, så vi skulle dra på hjemreisesamtale nedi gangen. Men så snakket de om at Mini ikke skulle være så gylden, og de måtte ta blodprøver. Javel. De trodde ikke det skulle være et problem. Jeg kreket meg nedover gangen for å delta på denne samtalen, og så med misunnelse på de andre som både beveget seg langt mer normalt, og hadde egne klær på! Og ikke før hadde jeg fått satt meg ned der og vekslet noen ord, før vi ble hentet tilbake. Da skulle plutselig Mini i lyskasse, han hadde gulsott! Det var så mye tull.. Vi skulle på møte, så skulle vi ikke på møte, så skulle vi på møte og han i lyskasse etterpå, så hadde ene jordmorstudenten ringt til en lege som mente han skulle i lyskasse med en gang, og det var sinte sykepleiere og sinte barnepleiere og utstyr på rommet og de ordnet og styrte og jeg grein og alt var bare kaos.. Og plutselig lå den nydelige babyen min i en plastkasse med et telt og et lys over seg!!! Og jeg fikk ikke ta på ham
24 timer i den der boksen. Det ble plutselig bestemt at han skulle få erstatning, fordi plutselig var han sulten og jeg hadde for lite.. Han hadde gått ned nesten 10 % av vekta. Det var jo det jeg hadde sagt hele tiden.. Kvelden var kjip, han lå i den kassen, og fikk bare komme ut for mat. Men det var forsåvidt greit, pleierne som hjalp oss med kopp/hjelpebryst/flaske var veldig forståelsesfulle, og vi fikk gi litt kos i tillegg. Men så kom natta.. Nattevakta var den eneste under hele oppholdet som jeg hadde virkelig dårlig kjemi med. Hun var så ufin! Kos var ikke snakk om, og han skulle bare rett ut, få mat og kanskje bleie, og så inn. Han dro stadig disse brillene ned foran nese og munn, og i tillegg hadde de første som var der sagt at brillene var viktig fordi lyset var farlig for øynene, så jeg hadde jo total angst. Turte ikke sove.. I tillegg hadde jeg skikkelig vondt i underlivet, det kjentes ut som "sittesmerter" etter at jeg hadde sittet rett opp og ned i den senga og prøvd å amme i flere dager i strekk. Prøvde å endre stilling, men det var vanskelig. Det eneste positive med denne nattevakten var at hun gav meg isbind, som hjalp veldig på smertene. Knasket paracet så ofte som de ville gi meg, og håpet det skulle gå over.
Vi overlevde natta, og var klare for dag fire. Mini lå i boksen, og verdens beste barnepleier I kom på jobb på dagvakta! Ikke bare kunne hun fortelle at det ikke var fryktelig farlig med lyset, men hun kunne finne fram et par større briller, så Mini ble litt mer fornøyd. Hun sendte og oss ut i friluft, og var dermed Minis første barnevakt! Dette var samtidig som sommeren var på sitt beste i Trondheim, det var knallvær og dritvarmt! Jeg hadde på meg mine egne klær for første gang siden fødselen.. Vi kjøpte is, og hang litt i de små parkene utenfor sykehuset. Jeg gikk så godt jeg kunne, selv om det var ganske vondt. Var ikke så lenge, jeg ble så sliten. Det var et slit resten av dagen, med forsøk på amming og erstatning, det var hjelpebryst og koppmating og lyskasser i salig blanding. Et crazy veieregime startet, vi veide netto om morgenen og måltidsveiing ved mange måltider.. Og det gjorde fremdeles ganske vondt, verre enn dagen før. Jeg snakket med pleierne om dette, men de mente det var normalt. De ville og sende oss hjem så fort Mini var ute av kassen. Om kvelden fikk han heldigvis komme ut, og vi kunne fortsette jakten på morsmelka. Han lå på puppen hele tiden, puppene gjorde så sykt vondt, og underlivet var vondt, og jeg knasket paracet. Vi fikk uendelig mye hjelp (som vi hadde fått alle dagene så langt) med amming, stillinger og vinkler og alt mulig. Tilbakelent amming var vanskelig, men det var en befrielse for mitt stakkars underliv som ikke likte at jeg satt rett opp og ned.. Prøvene var ikke helt gode nok til at vi fikk dra den kvelden, så vi ble en natt til.
Dag fem. Prøvene til Mini var ikke kjempegode, selv om de hadde gått ned, og vi måtte være en natt til. Det var strålende sol, og mannen tok med Mini hjem en tur. Jeg sleit fremdeles med å gå lengre enn rett utenfor sykehuset, så jeg fikk ikke bli med på de lange turene. Fikk være med på turer rundt kvinne-barn-senteret da, og i parken
De trillet flere turer i det fine været, og Mini fikk litt sol på kroppen. Det var vekslende meninger om dette, de eldre barnepleierne mente dette var helt flott, de yngre var forferdet fordi Mini skulle jo ikke ha sol på seg. Men det hjalp, prøvene viste at bilirubinen gikk ned! Jeg begynte å pumpe, men jeg fikk ikke ut all verden. Han fikk myyye erstatning. Med kopp og med flaske og med hjelpebryst. Og selvfølgelig lå han på brystet mye. De mente vi skulle dra hjem, selv om jeg hadde veldig veldig lite melk. Jeg klaget fremdeles på smerter, og til slutt fikk jeg overtalt dem til å finne en jordmor som kunne sjekke underlivet mitt. Hun kikket, men fant ingenting å kommentere på. Stingene så fine ut, alt så bra ut. Så det var jo fint, de mente at det var normalt å ha vondt etter fødsel. Blødningene hadde tatt seg opp, men de mente at det og var normalt. Så alt var klart for hjemreise så fort Minis prøver var gode.
Dag seks! Vi var spente på prøvene, for kanskje fikk vi dra hjem! Prøvene skulle ikke komme før rundt lunsjtider, så vi surra nå rundt der, gikk litt tur. Det gikk ikke fort, for det gjorde fremdeles vondt. Men jeg antok de hadde rett og at det kom til å gå over. Med lånevogna fikk vi litt frisk luft, mens vi ventet på resultatene. Og så plutselig var de kommet, og var gode nok til at vi ble sendt hjem! Måtte innom på ammepoliklinikken over helga for å sjekke at Minis prøver fremdeles gikk ned, men ellers var vi fri og kunne dra. Så vi pakket, mannen gikk hjem og hentet bilen, og så dro vi hjem! Det var merkelig. Jeg hadde levd i sykehusbobla så lenge (en hel uke
) og det var rart at resten av byen fremdeles var der
Bilstolen så forøvrig kjemperar ut, den var så bratt, og Mini satt så rart! Mystisk, siden vi fikk hjelp av en fyr på Barnas Hus til å kjøpe en som passet vår bil mtp helning..
Hjemme! Det var rart det! Mannen og Mini tok en lur på sofaen.. Og jeg gråt. Og gråt. Og gråt. Det var vondt å sitte, vondt å gå, vondt å ligge. Og jeg følte meg som verdens verste mor noensinne. Og jeg savnet barsel! Jeg savnet barsel så mye at det gjorde fysisk vondt! Og det hjelper ikke at jeg ser St Olavs fra huset mitt.. Så jeg gikk rundt og gråt i flere timer, mens de sov. Jeg var hellig overbevist om at Mini hadde fått det mye bedre hos hvem som helst andre, og hvis det ikke hadde vært så vondt å gå skulle jeg ha stukket av..
Men det gjorde jeg ikke. Jeg ble. Gråten stilnet, vi fortsatte tralten med pumping, amming, bleier, blod. Mye, mye pumping. Fikk ikke pumpene jeg hadde hjemme til å funke, så til slutt leide vi en tilsvarende som den de hadde på barsel (den har vi fremdeles, 8 uker senere). Og det kom nesten ingenting. Så mye erstatning. Og såre pupper. Verden var kaotisk, det var helt grusomt å være hjemme! Alt fra den alt for bratte bilstolen til mitt blødende underliv via alle disse flaskene ble bare litt for mye..
Dag syv gikk stort sett med til å prøve å bli vant til livet hjemme. Fremdeles en del tårer, men det gikk bedre. Men jeg blødde fryktelig mye, så det var slitsomt. Og det gjorde vondt! Knasket paracet alt jeg kunne, plutselig var det ingen som sa jeg måtte vente 6 timer på neste (ikke helt overdose-mengder altså
). Jeg snakket med både min mor og min søster, som jo begge har født flere barn, og de mente at begge deler var helt normalt. Vi hadde vår første utflukt, med den fryktelig bratte bilstolen, til et kjøpesenter et stykke unna. Dette var første gang vi tok babyen med og gikk, glemte både vogn og sjal og stelleveske og bleier og alt
Det skulle skje en del ganger til
Ting gikk ellers som før, kroppen gjorde vondt, lite melk, mye erstatning..
Dag 8, lille var en hel uke gammel! Det var fint vær, og vi kontaktet en god venninne for å gå tur sammen. Første skikkelige vogntur! Vi skulle gå i et turområde midt mellom oss, og møtes der. Men det var så vondt! Hvert skritt gjorde fryktelig vondt, og da hun var kommet fram var vi knapt noen hundre meter fra huset! Hun kom oss i møte, og vi bestemte oss for å bare dra på butikken å kjøpe is heller. Jeg klarte såvidt å karre meg bortover, det gjorde så fryktelig vondt alt! Pittesmå museskritt, jeg var så sliten, så fryktelig andpusten, og veien var uendelig lang! Det tar vanligvis bare noen få minutter å gå til butikken liksom.. I tillegg ville Mini ha mat hele tiden, og jeg prøvde å amme alt jeg kunne. Gående amming fungerer like bra som sittende dersom man må
Og vi kom fram, og det ble is. Og mer amming. Og mer amming. Og til slutt krøket jeg meg hjem.
Jeg vurderte virkelig å be mannen løpe hjem og hente bilen, men tanken på den bilstolen som ikke helt fungerte var ikke optimal.. Resten av kvelden gikk bort i blod, MME, vondt, gråt, osv.. Same same..
Resten følger, for det er visst begrensninger her på antall tegn
brølende baby er ikke noe gøy!
ikke lett å finne tid alltid.. de som tror man har all verdens tid til å gjøre det man vil under permisjon... 
sliter sånn med å bestemme meg! Er så mye å velge i:s
Håper det kommer seg med sovingen til småen! Jeg slet også med at han sovnet på puppen, og jobbet iherdig for å holde han våken. Nå er han så stor at han ikke har tid til å ligge på puppen for det er så mye spennende å se på 
