Pandabjørnen
Andre møte med forumet
Som ny bruker (og prøver... 
) tenkte jeg å dele min erfaring med kikkehullsoperasjon i forbindelse med en endometriose-utredning.
Etter noen måneder med magesmerter og mistanke om endometriose, var jeg i går inne til en laparoskopi på sykehuset. Det må sies at jeg har helt ANGST for sykehus, nåler, narkose og alt som ellers følger med en operasjon, så det er ingen tvil om at jeg var redd før jeg skulle inn til operasjon.
For tiden bor jeg i Sverige, og mitt inntrykk er at de tar endometrioseplager mer på alvor her. I Norge trodde legen at jeg var helt hypokonder, mens her ble jeg hørt nesten med en gang. (vel, maste vel litt, da...
) Var vel strengt tatt ventekøen som var lang. Men det tok altså ikke mer enn 3 måneder fra jeg besøkte en gynekolog for første gang her i Sverige, til jeg var inne for en lap i går.
Etter mange besøk hos gynekolog, og etter å ha vært på MR for et par uker siden, fant de absolutt ingenting. Etter en innvendig UL fant de en god del væske i bukhulen, noe som tydet på en irritasjon, men det var alt. Alle symptomene på endo har vært hos meg nå i et års tid; infertilitet, grusomme sykliske smerter, hormonforstyrrelser, kraftige menstruasjoner og trøtthet. Gynekologen valgte å tro på meg, og sendte meg relativt raskt til en laparoskopisk utredning på sykehuset, enda raskere etter et par besøk hos akutten.
Det jeg gjerne vil si til dere som står i kø for laparoskopi eller som kvier seg for det, er at det ikke er det minste farlig eller veldig vondt. Jeg har som sagt ekstrem angst for slike ting (besvimer bare jeg skal ta en blodprøve...
). Det er en dag siden operasjonen nå, og til tross for at jeg har hold - dere vet sånn man får når man løper, bare at man har det helt opp til skuldrene, så er ikke det noe som de smertestillende jeg fikk med meg ikke kurerer!
Sånn var min dag, kort oppsummert:
- Møtte opp på gynekologisk operasjonsavd. på sykehuset kl. 07, hadde sovet lite natten før grunnet nervøsitet...
- Fikk et rom med tre andre pasienter, og vi ventet "på tur". Satte så på meg en fin sykehusskjorte. Operasjonen var planlagt å skje 11:00, men jeg fikk komme inn en time før. Et par timer før det fikk jeg to herlig beroligende tabletter som gjorde meg sløv og trøtt, og litt etter det gav de meg smertestillende. Da de satt første veneflonen i armen fikk jeg litt panikk, og legene valgte å sette de to andre mens jeg lå i narkose (snille legene...
)
- Før jeg forsvant i narkosen, sa en lege til meg at nå var det bare å kjøre med, for nå kom det til å føles som jeg hadde drukket to liter vin. Needless to say, så forsvant jeg ganske fort etter det.
Kan ikke engang huske å ha pustet i en maske, alt ble bare helt svart.
- Jeg våknet noen timer etter operasjonen, husker jeg var ganske fortumlet, frøs, skalv og måtte helt ekstremt tisse. Jeg ble hjulpet på do, og da jeg kom tilbake i senga mi igjen måtte jeg få litt smertestillende (hadde litt vondt, men ikke veldig), også gav søte sykesøsteren meg en is på pinne av alle ting, haha! Var ikke kvalm etter narkosen, de må ha gitt meg noe for det også. De fant dyner til meg som var blitt varmet opp fordi jeg frøs sånn, og jeg ble pakket inn fra topp til tå.
) tenkte jeg å dele min erfaring med kikkehullsoperasjon i forbindelse med en endometriose-utredning.Etter noen måneder med magesmerter og mistanke om endometriose, var jeg i går inne til en laparoskopi på sykehuset. Det må sies at jeg har helt ANGST for sykehus, nåler, narkose og alt som ellers følger med en operasjon, så det er ingen tvil om at jeg var redd før jeg skulle inn til operasjon.
For tiden bor jeg i Sverige, og mitt inntrykk er at de tar endometrioseplager mer på alvor her. I Norge trodde legen at jeg var helt hypokonder, mens her ble jeg hørt nesten med en gang. (vel, maste vel litt, da...
) Var vel strengt tatt ventekøen som var lang. Men det tok altså ikke mer enn 3 måneder fra jeg besøkte en gynekolog for første gang her i Sverige, til jeg var inne for en lap i går. Etter mange besøk hos gynekolog, og etter å ha vært på MR for et par uker siden, fant de absolutt ingenting. Etter en innvendig UL fant de en god del væske i bukhulen, noe som tydet på en irritasjon, men det var alt. Alle symptomene på endo har vært hos meg nå i et års tid; infertilitet, grusomme sykliske smerter, hormonforstyrrelser, kraftige menstruasjoner og trøtthet. Gynekologen valgte å tro på meg, og sendte meg relativt raskt til en laparoskopisk utredning på sykehuset, enda raskere etter et par besøk hos akutten.
Det jeg gjerne vil si til dere som står i kø for laparoskopi eller som kvier seg for det, er at det ikke er det minste farlig eller veldig vondt. Jeg har som sagt ekstrem angst for slike ting (besvimer bare jeg skal ta en blodprøve...
). Det er en dag siden operasjonen nå, og til tross for at jeg har hold - dere vet sånn man får når man løper, bare at man har det helt opp til skuldrene, så er ikke det noe som de smertestillende jeg fikk med meg ikke kurerer! Sånn var min dag, kort oppsummert:
- Møtte opp på gynekologisk operasjonsavd. på sykehuset kl. 07, hadde sovet lite natten før grunnet nervøsitet...
- Fikk et rom med tre andre pasienter, og vi ventet "på tur". Satte så på meg en fin sykehusskjorte. Operasjonen var planlagt å skje 11:00, men jeg fikk komme inn en time før. Et par timer før det fikk jeg to herlig beroligende tabletter som gjorde meg sløv og trøtt, og litt etter det gav de meg smertestillende. Da de satt første veneflonen i armen fikk jeg litt panikk, og legene valgte å sette de to andre mens jeg lå i narkose (snille legene...
)- Før jeg forsvant i narkosen, sa en lege til meg at nå var det bare å kjøre med, for nå kom det til å føles som jeg hadde drukket to liter vin. Needless to say, så forsvant jeg ganske fort etter det.
Kan ikke engang huske å ha pustet i en maske, alt ble bare helt svart.- Jeg våknet noen timer etter operasjonen, husker jeg var ganske fortumlet, frøs, skalv og måtte helt ekstremt tisse. Jeg ble hjulpet på do, og da jeg kom tilbake i senga mi igjen måtte jeg få litt smertestillende (hadde litt vondt, men ikke veldig), også gav søte sykesøsteren meg en is på pinne av alle ting, haha! Var ikke kvalm etter narkosen, de må ha gitt meg noe for det også. De fant dyner til meg som var blitt varmet opp fordi jeg frøs sånn, og jeg ble pakket inn fra topp til tå.
- Neste stasjon var å bli trillet inn på rommet jeg delte med tre andre, men den første tiden lå jeg alene der og døste. Et par timer senere fikk jeg servert kaffe, saft, vann og brødskiver, og det smakte etter så mange timer uten mat! Sovnet igjen, og så kom legen som opererte meg inn og snakket om hva de fant.
- Alt så helt tipp-topp ut! Ingen sammenvoksninger eller cyster, bare noen blemmer som ble brent bort, som lignet veldig på endometriose. De tok vevsprøver, så endelig diagnose får jeg om ei uke... Nå skulle det ikke lenger være noe i veien for å bli gravid, så nå skal det prøves for fullt!
Noe jeg også ble rådet til av legen før endometriosen eventuelt ble verre, og fordi en graviditet som kjent kan hjelpe. Jeg tror det nesten ikke før det skjer og jeg sitter med positiv test i handa, men har handlet inn Vitex som jeg håper kan hjelpe.
- Kjæresten hentet meg kl. 17:00, og da var jeg fortsatt litt fortumlet og lost etter narkosen. Da var det 5-6 timer etter operasjonen, og jeg hadde ingen problemer med å gå eller sånne ting. Blødde en del i går, men i dag er alt bedre. Luftsmertene i magen tar på, men alt i alt er jeg glad for at operasjonen ikke var så skummel som jeg trodde den kom til å bli.
Håper historien min kan være til hjelp for de som gruer seg over operasjonen eller som er nysgjerrig på hvordan den foregår! Jeg ble tatt så godt vare på, og det tror jeg de fleste blir i en slik situasjon. :)
- Alt så helt tipp-topp ut! Ingen sammenvoksninger eller cyster, bare noen blemmer som ble brent bort, som lignet veldig på endometriose. De tok vevsprøver, så endelig diagnose får jeg om ei uke... Nå skulle det ikke lenger være noe i veien for å bli gravid, så nå skal det prøves for fullt!
Noe jeg også ble rådet til av legen før endometriosen eventuelt ble verre, og fordi en graviditet som kjent kan hjelpe. Jeg tror det nesten ikke før det skjer og jeg sitter med positiv test i handa, men har handlet inn Vitex som jeg håper kan hjelpe. - Kjæresten hentet meg kl. 17:00, og da var jeg fortsatt litt fortumlet og lost etter narkosen. Da var det 5-6 timer etter operasjonen, og jeg hadde ingen problemer med å gå eller sånne ting. Blødde en del i går, men i dag er alt bedre. Luftsmertene i magen tar på, men alt i alt er jeg glad for at operasjonen ikke var så skummel som jeg trodde den kom til å bli.
Håper historien min kan være til hjelp for de som gruer seg over operasjonen eller som er nysgjerrig på hvordan den foregår! Jeg ble tatt så godt vare på, og det tror jeg de fleste blir i en slik situasjon. :)
