vestlandsjento
Gift med forumet
Mange her inne slit i forhold til at dei rundt seg ikkje forstår situasjonen. Er der litt sjølv i forhold til eit vennepar.
Fant ein artikkel på nettet som kanskje kan hjelpe. Det var ein periode me sleit veldig med hans foreldre. Dei skifta emne kvar gong me kom inn på tema, og me var veldig usikre på om dei var heilt i mot ideen om assistert befruktning.. Dei tok aldri initiativ til å snakka om det sjølv og spurte oss aldri om noko.. Dette var veldig sårande sidan me alltid har snakka om alt i lag..
Etter å ha lest artikkelen tok eg mot til meg å snakka med svigermor. Det viste seg at dei gleder seg veldig til me eventuelt blir gravide, men var veldig usikre på korleis dei kunne snakka om det. Så no snakkar me åpent om det, noko som er veldig godt.
Ang. venneparet, kunne me tenka oss å snakka mindre om det. Så me må nok ta ein prat med dei.
Det kan og væra ein god idé å gi denne artikkelen til dei dåke føler ikkje forstå, samtidig som du forklarer litt om korleis det er for dåke..
Greidde ikkje å legga den ved som vedlegg, så då blir den kopiert inn:
Til deg og dine nære
For de fleste mennesker er det en selvfølge å få barn. Ønsket om barn er en blanding av mange ting – også uforklarlige. De færreste er i en situasjon hvor de tvinges til å bli bevisste om hvilke drømmer og behov som ligger bak ønsket om et barn eller det å stifte familie.
Vår oppvekst er styrt av en forventing om at barn er en naturlig del av livet. Vi innstiller oss på at en av livets store og betydningsfulle faser kommer når vi selv skal bli foreldre. Størstedelen av oss forbereder oss gjennom en stor del av livet på å bli foreldre.
Mange mennesker planlegger å få barn på et passende tidspunkt i sitt livsløp. Det kan være rystende og sjokkerende å oppdage at det å kunne få barn ikke skjer så selvfølgelig som forventet – og noen blir tvunget til å erkjenne at det kanskje aldri skjer.
Dette kan utvikle seg til en livs krise.
Store spørsmål begynner å melde seg:
· Hvis jeg ikke får barn – hva skal jeg da?
· Hvordan vil mitt liv forme seg uten?
· Hvordan passer jeg inn i sosiale sammenhenger nå og senere?
· Hvordan er det å bli gammel uten barn og barnebarn?
· Hva er egentlig meningen med mitt liv?
Samtidig begynner mange barnløse i forskjellige former for behandling. De beveger seg inn i en verden av hormoner, ultralyd, syklusdager, inseminasjoner, egguttaging, tilbakeføring av egg, blodprøver, håp, tro, vanskelige valg, sinne og skuffelser – ofte om igjen og om igjen!
I denne langvarige perioden oppstår mange vanskelige situasjoner for de barnløse. De forsøker å leve et noenlunde normalt liv, men er under et stort fysisk og psykisk press som er hardt og krevende. Alt blir satt på prøve: parforholdet, forholdet til familie, venner og kolleger. Dette kan også være en vanskelig tid for de pårørende. Ufrivillig barnløse er sårbare og ofte ute av balanse. De fleste føler seg ensomme med sin barnløshet og møter alt for ofte manglende forståelse for problemet. Mange barnløse har dessuten vanskelig for å gi uttrykk for sine følelser og sine forventinger til pårørende.
Denne artikkelen håper vi vil være til hjelp for barnløse og deres pårørende.
Til deg som pårørende
Det er ikke alltid greit å være pårørende til ufrivillig barnløse. Noen ganger har barnløse et stort behov for å åpne seg og fortelle om sine problemer. Andre ganger kan de virke avvisende når du som pårørende viser interesse. Det er helt naturlig og ikke noe du kan endre på. Allikevel er det mye som pårørende kan gjøre i kontakten med barnløse. Her følger noen gode råd til dem som har lyst til å hjelpe og vise oppmerksomhet. Kanskje gir de ufrivillig barnløse ikke klart nok uttrykk for ønsker og forventninger til deg. Føler du deg usikker, så prøv å få dem til å formulere sine ønsker og forventninger. Få også klarhet i om de er interessert i at du spør om deres situasjon. På den måten kan mange misforståelser unngås og du kan kanskje bli en god støtte. Det er en god ide bare å spørre om deres situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det.
Vær forberedt på å lytte til de samme ordene om igjen og om igjen. Ufrivillig barnløshet kan oppta alle tankene i hodet til enhver tid.
Det er viktig at du som pårørende aksepterer de barnløses valg. Det kan du for eksempel gjøre ved å unngå å sette barnløse i en situasjon hvor de skal forsvare at de ønsker seg et barn.
Unngå også å overse deres sorg ved for eksempel å påstå at det ikke ville være noe problem for deg hvis du ikke kunne få barn eller ved å henvise til andre mennesker med langt verre skjebne.
Hvis du ikke vet hva du skal si, er det en god ide bare å lytte. Mange ufrivillig barnløse opplever at det ikke finnes noen trøstende eller helende ord.
Det kan være vanskelig, og det tar tid for de barnløse å akseptere situasjonen. Behandlinger medfører ofte slitsomme svingninger mellom håp og skuffelse. Derfor kan barnløse ikke umiddelbart akseptere situasjonen og komme videre med sine liv. Situasjonen kan være veldig fortvilet. Som pårørende kan du bli en god støtte ved å vise forståelse og omsorg. Vær oppmerksom på at barnløse kan oppleve sorg og krise. Det er viktig at du som pårørende gir dem plass til å sørge, for eksempel ved å unngå å komme med forslag til annet livsinnhold. Ta utgangspunkt i det de barnløse forteller deg om situasjonen når dere snakker sammen. Det kan også oppstå en lang rekke andre følelser hos barnløse. De kan være sjalusi, misunnelse, mindreverdighet, sinne, angst for fremtiden, spørsmål om livets mening osv. Du kan som pårørende hjelpe ved å akseptere disse følelsene og ikke virke fordømmende. Barnløse kan i perioder ha bruk for å isolere seg eller holde avstand til forskjellige former for samvær. Isolasjon kan være en måte å bearbeide sorgen på. Du kan hjelpe de barnløse ved å akseptere disse behov. Spør eventuelt om du kan hjelpe med noe praktisk hvis sorg eller behandling virker slitsomt for de barnløse.
Følelser underveis:
Livs- og identitetskrise
Mange barnløse kan oppleve å miste selvfølelsen ved å oppdage at det krever medisinsk behandling å få barn, og at denne behandlingen kan være resultatløs. For noen kan det være vanskelig å føle seg som en «fullkommen» kvinne eller mann. Følelsen av utilstrekkelighet, samt det å bli frarøvet muligheter og valg, er smertefull. Det kan oppstå en krise når nye verdier i livet og ny identitet skal finnes.
Angst:
Den barnløse kan bli kanskje bli redd for å bli syk fordi kroppen ikke fungerer normalt. Noen svinger mellom å føle seg gammel eller ikke helt voksen når et viktig stadium i livet hoppes over. Drømmen om fremtiden forsvinner ut av synet, og følelsen av ikke å være verd noe kan skape frykt for å bli forlatt. De begrensninger lovgivningen gir de barnløse kan skape frustrasjon og en følelse av maktesløshet.
Skyld og skam:
Noen barnløse føler skam over å være ute av stand til å få barn. De stiller seg selv spørsmålet om barnløsheten er deres egen skyld og lurer også på hva andre tenker. Som ytterste grense kan de føle at det er Guds straff. Barnløse føler ofte at de kanskje gjør noe galt hele tiden, og derfor ikke oppnår graviditet.
Sosiale sammenhenger:
Krise og sorg varer lenge, og det kan være vanskelig å delta i sammenhenger hvor andre kanskje ikke aksepterer eller forstår dette. Det krever energi å skulle håndtere situasjoner der man konfronteres med sorgen, for eksempel bemerkninger som virker sårende eller at andre overser problemet. Den barnløse kan fort føle seg annerledes og utenfor, og dessuten være nervøs for å utsette andre for sin sorg. De kan få behov for å endre sitt tidligere sosiale liv og søke nye veier.
Etikk og moral:
Debatten om fertilitetsbehandling reiser en rekke etiske og moralske spørsmål som barnløse kan bli tvunget til å ta stilling til. Kanskje flyttes grensene fra hva den barnløse tidligere ville ha akseptert av medisinsk behandling. På samme måte kan den enkelte underveis endre sin holding til teknologiske muligheter innenfor fertilitetsbehandling. For noen kan det også medføre vurderinger og overveielser av religiøs art.
Til deg som er ufrivillig barnløs
· Husk at dine pårørende ofte ikke har noen forutsetninger for å forstå hva du gjennomgår.
· Dine pårørende vil som oftest gjerne støtte deg, men de vet ikke hva de skal gjøre. Forklar dem så godt du kan hvordan du ønsker at de skal støtte deg.
· Hvis dine pårørende kommer med bemerkninger som sårer deg, er det ofte bare ubetenksomhet og usikkerhet fra deres side. Prøv å forklare hvorfor du blir såret.
· Hvis du ikke har lyst til å snakke om dine problemer i spesielle situasjoner eller på bestemte tidspunkter, så si det til dine pårørende. De vil sikkert være lettet over å få vite hva du ønsker.
· Hvis du absolutt ikke har lyst til å innvie dine pårørende i din situasjon, kan du vurdere å oppsøke noen likesinnede. Det vil ofte være en stor lettelse å snakke med andre i samme situasjon.
· Det kan være lurt å kalkulere fordeler og ulemper ved å sette andre inn i din situasjon, da det kan få betydning for deres forhold mange år fremover.
· Det er en smertefull situasjon å være ufrivillig barnløs og å være under behandling. Gi deg selv lov til å sørge og ikke tro at du er spesielt svak. De fleste i din situasjon har det like vanskelig som deg.
Arbeidsplassen
Mange ufrivillig barnløse har kanskje tenkt at det ville være klokt å fortelle om sin behandling på arbeidsplassen. Det er rart med forståelse og omsorg, men samtidig kan det være belastende å ha en stor gruppe mennesker til å følge med i hele forløpet.
Noen barnløse kan ha bruk for å omgås mennesker som ikke kjenner til deres problemer. I begynnelsen er de fleste ufrivillig barnløse fylt med håp, og det er kanskje ikke så vanskelig å fortelle kollegaene om prosjektet. Etter hvert som behandlingen skrider frem, og den barnløse kanskje opplever mange nederlag, kan det bli vanskeligere å snakke om. Den barnløse må derfor avgjøre selv i hvor høy grad arbeidsplassen skal informeres.
Til deg som kollega
Som kollega kan du støtte ved å være oppmerksom på følgende:
· Vis forståelse for at den barnløse under behandlingstiden skal til legen og i perioder vil ha sykefravær.
· Spør bare om de barnløses situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det. Oftest er det en dårlig ide å la spørsmålene komme som sidebemerkninger i døråpningen eller over lunchbordet.
· Respekter den sorg som kommer etter en resultatløs behandling. Sorgen forsvinner ikke selv om den ufrivillig barnløse er på jobben. Arbeidsoppgavene kan oppfattes som likegyldige og det kan være vanskelig å yte optimalt. For noen kan det i denne perioden forekomme lengre sykefravær.
Fant ein artikkel på nettet som kanskje kan hjelpe. Det var ein periode me sleit veldig med hans foreldre. Dei skifta emne kvar gong me kom inn på tema, og me var veldig usikre på om dei var heilt i mot ideen om assistert befruktning.. Dei tok aldri initiativ til å snakka om det sjølv og spurte oss aldri om noko.. Dette var veldig sårande sidan me alltid har snakka om alt i lag..
Etter å ha lest artikkelen tok eg mot til meg å snakka med svigermor. Det viste seg at dei gleder seg veldig til me eventuelt blir gravide, men var veldig usikre på korleis dei kunne snakka om det. Så no snakkar me åpent om det, noko som er veldig godt.
Ang. venneparet, kunne me tenka oss å snakka mindre om det. Så me må nok ta ein prat med dei.
Det kan og væra ein god idé å gi denne artikkelen til dei dåke føler ikkje forstå, samtidig som du forklarer litt om korleis det er for dåke..
Greidde ikkje å legga den ved som vedlegg, så då blir den kopiert inn:
Til deg og dine nære
For de fleste mennesker er det en selvfølge å få barn. Ønsket om barn er en blanding av mange ting – også uforklarlige. De færreste er i en situasjon hvor de tvinges til å bli bevisste om hvilke drømmer og behov som ligger bak ønsket om et barn eller det å stifte familie.
Vår oppvekst er styrt av en forventing om at barn er en naturlig del av livet. Vi innstiller oss på at en av livets store og betydningsfulle faser kommer når vi selv skal bli foreldre. Størstedelen av oss forbereder oss gjennom en stor del av livet på å bli foreldre.
Mange mennesker planlegger å få barn på et passende tidspunkt i sitt livsløp. Det kan være rystende og sjokkerende å oppdage at det å kunne få barn ikke skjer så selvfølgelig som forventet – og noen blir tvunget til å erkjenne at det kanskje aldri skjer.
Dette kan utvikle seg til en livs krise.
Store spørsmål begynner å melde seg:
· Hvis jeg ikke får barn – hva skal jeg da?
· Hvordan vil mitt liv forme seg uten?
· Hvordan passer jeg inn i sosiale sammenhenger nå og senere?
· Hvordan er det å bli gammel uten barn og barnebarn?
· Hva er egentlig meningen med mitt liv?
Samtidig begynner mange barnløse i forskjellige former for behandling. De beveger seg inn i en verden av hormoner, ultralyd, syklusdager, inseminasjoner, egguttaging, tilbakeføring av egg, blodprøver, håp, tro, vanskelige valg, sinne og skuffelser – ofte om igjen og om igjen!
I denne langvarige perioden oppstår mange vanskelige situasjoner for de barnløse. De forsøker å leve et noenlunde normalt liv, men er under et stort fysisk og psykisk press som er hardt og krevende. Alt blir satt på prøve: parforholdet, forholdet til familie, venner og kolleger. Dette kan også være en vanskelig tid for de pårørende. Ufrivillig barnløse er sårbare og ofte ute av balanse. De fleste føler seg ensomme med sin barnløshet og møter alt for ofte manglende forståelse for problemet. Mange barnløse har dessuten vanskelig for å gi uttrykk for sine følelser og sine forventinger til pårørende.
Denne artikkelen håper vi vil være til hjelp for barnløse og deres pårørende.
Til deg som pårørende
Det er ikke alltid greit å være pårørende til ufrivillig barnløse. Noen ganger har barnløse et stort behov for å åpne seg og fortelle om sine problemer. Andre ganger kan de virke avvisende når du som pårørende viser interesse. Det er helt naturlig og ikke noe du kan endre på. Allikevel er det mye som pårørende kan gjøre i kontakten med barnløse. Her følger noen gode råd til dem som har lyst til å hjelpe og vise oppmerksomhet. Kanskje gir de ufrivillig barnløse ikke klart nok uttrykk for ønsker og forventninger til deg. Føler du deg usikker, så prøv å få dem til å formulere sine ønsker og forventninger. Få også klarhet i om de er interessert i at du spør om deres situasjon. På den måten kan mange misforståelser unngås og du kan kanskje bli en god støtte. Det er en god ide bare å spørre om deres situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det.
Vær forberedt på å lytte til de samme ordene om igjen og om igjen. Ufrivillig barnløshet kan oppta alle tankene i hodet til enhver tid.
Det er viktig at du som pårørende aksepterer de barnløses valg. Det kan du for eksempel gjøre ved å unngå å sette barnløse i en situasjon hvor de skal forsvare at de ønsker seg et barn.
Unngå også å overse deres sorg ved for eksempel å påstå at det ikke ville være noe problem for deg hvis du ikke kunne få barn eller ved å henvise til andre mennesker med langt verre skjebne.
Hvis du ikke vet hva du skal si, er det en god ide bare å lytte. Mange ufrivillig barnløse opplever at det ikke finnes noen trøstende eller helende ord.
Det kan være vanskelig, og det tar tid for de barnløse å akseptere situasjonen. Behandlinger medfører ofte slitsomme svingninger mellom håp og skuffelse. Derfor kan barnløse ikke umiddelbart akseptere situasjonen og komme videre med sine liv. Situasjonen kan være veldig fortvilet. Som pårørende kan du bli en god støtte ved å vise forståelse og omsorg. Vær oppmerksom på at barnløse kan oppleve sorg og krise. Det er viktig at du som pårørende gir dem plass til å sørge, for eksempel ved å unngå å komme med forslag til annet livsinnhold. Ta utgangspunkt i det de barnløse forteller deg om situasjonen når dere snakker sammen. Det kan også oppstå en lang rekke andre følelser hos barnløse. De kan være sjalusi, misunnelse, mindreverdighet, sinne, angst for fremtiden, spørsmål om livets mening osv. Du kan som pårørende hjelpe ved å akseptere disse følelsene og ikke virke fordømmende. Barnløse kan i perioder ha bruk for å isolere seg eller holde avstand til forskjellige former for samvær. Isolasjon kan være en måte å bearbeide sorgen på. Du kan hjelpe de barnløse ved å akseptere disse behov. Spør eventuelt om du kan hjelpe med noe praktisk hvis sorg eller behandling virker slitsomt for de barnløse.
Følelser underveis:
Livs- og identitetskrise
Mange barnløse kan oppleve å miste selvfølelsen ved å oppdage at det krever medisinsk behandling å få barn, og at denne behandlingen kan være resultatløs. For noen kan det være vanskelig å føle seg som en «fullkommen» kvinne eller mann. Følelsen av utilstrekkelighet, samt det å bli frarøvet muligheter og valg, er smertefull. Det kan oppstå en krise når nye verdier i livet og ny identitet skal finnes.
Angst:
Den barnløse kan bli kanskje bli redd for å bli syk fordi kroppen ikke fungerer normalt. Noen svinger mellom å føle seg gammel eller ikke helt voksen når et viktig stadium i livet hoppes over. Drømmen om fremtiden forsvinner ut av synet, og følelsen av ikke å være verd noe kan skape frykt for å bli forlatt. De begrensninger lovgivningen gir de barnløse kan skape frustrasjon og en følelse av maktesløshet.
Skyld og skam:
Noen barnløse føler skam over å være ute av stand til å få barn. De stiller seg selv spørsmålet om barnløsheten er deres egen skyld og lurer også på hva andre tenker. Som ytterste grense kan de føle at det er Guds straff. Barnløse føler ofte at de kanskje gjør noe galt hele tiden, og derfor ikke oppnår graviditet.
Sosiale sammenhenger:
Krise og sorg varer lenge, og det kan være vanskelig å delta i sammenhenger hvor andre kanskje ikke aksepterer eller forstår dette. Det krever energi å skulle håndtere situasjoner der man konfronteres med sorgen, for eksempel bemerkninger som virker sårende eller at andre overser problemet. Den barnløse kan fort føle seg annerledes og utenfor, og dessuten være nervøs for å utsette andre for sin sorg. De kan få behov for å endre sitt tidligere sosiale liv og søke nye veier.
Etikk og moral:
Debatten om fertilitetsbehandling reiser en rekke etiske og moralske spørsmål som barnløse kan bli tvunget til å ta stilling til. Kanskje flyttes grensene fra hva den barnløse tidligere ville ha akseptert av medisinsk behandling. På samme måte kan den enkelte underveis endre sin holding til teknologiske muligheter innenfor fertilitetsbehandling. For noen kan det også medføre vurderinger og overveielser av religiøs art.
Til deg som er ufrivillig barnløs
· Husk at dine pårørende ofte ikke har noen forutsetninger for å forstå hva du gjennomgår.
· Dine pårørende vil som oftest gjerne støtte deg, men de vet ikke hva de skal gjøre. Forklar dem så godt du kan hvordan du ønsker at de skal støtte deg.
· Hvis dine pårørende kommer med bemerkninger som sårer deg, er det ofte bare ubetenksomhet og usikkerhet fra deres side. Prøv å forklare hvorfor du blir såret.
· Hvis du ikke har lyst til å snakke om dine problemer i spesielle situasjoner eller på bestemte tidspunkter, så si det til dine pårørende. De vil sikkert være lettet over å få vite hva du ønsker.
· Hvis du absolutt ikke har lyst til å innvie dine pårørende i din situasjon, kan du vurdere å oppsøke noen likesinnede. Det vil ofte være en stor lettelse å snakke med andre i samme situasjon.
· Det kan være lurt å kalkulere fordeler og ulemper ved å sette andre inn i din situasjon, da det kan få betydning for deres forhold mange år fremover.
· Det er en smertefull situasjon å være ufrivillig barnløs og å være under behandling. Gi deg selv lov til å sørge og ikke tro at du er spesielt svak. De fleste i din situasjon har det like vanskelig som deg.
Arbeidsplassen
Mange ufrivillig barnløse har kanskje tenkt at det ville være klokt å fortelle om sin behandling på arbeidsplassen. Det er rart med forståelse og omsorg, men samtidig kan det være belastende å ha en stor gruppe mennesker til å følge med i hele forløpet.
Noen barnløse kan ha bruk for å omgås mennesker som ikke kjenner til deres problemer. I begynnelsen er de fleste ufrivillig barnløse fylt med håp, og det er kanskje ikke så vanskelig å fortelle kollegaene om prosjektet. Etter hvert som behandlingen skrider frem, og den barnløse kanskje opplever mange nederlag, kan det bli vanskeligere å snakke om. Den barnløse må derfor avgjøre selv i hvor høy grad arbeidsplassen skal informeres.
Til deg som kollega
Som kollega kan du støtte ved å være oppmerksom på følgende:
· Vis forståelse for at den barnløse under behandlingstiden skal til legen og i perioder vil ha sykefravær.
· Spør bare om de barnløses situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det. Oftest er det en dårlig ide å la spørsmålene komme som sidebemerkninger i døråpningen eller over lunchbordet.
· Respekter den sorg som kommer etter en resultatløs behandling. Sorgen forsvinner ikke selv om den ufrivillig barnløse er på jobben. Arbeidsoppgavene kan oppfattes som likegyldige og det kan være vanskelig å yte optimalt. For noen kan det i denne perioden forekomme lengre sykefravær.
