Jeg opplever å føle meg mye lettere til sinns når jeg kan dele med dere mine hverdagslige plager, tanker og bekymringer ila denne graviditeten. Jeg håpet og tenkte at vi kanskje kunne dele litt sammen? (Må bare beklage hvis noen andre allerede har startet en slik tråd).
Som sikkert flertallet av dere, så er jeg vanvittig takknemlig for den vesle gutten i magen min, for å være gravid, og for at ting går som det skal for det lille livet jeg bærer på. Når det er sagt er jeg fuckings sliten ass. Jeg er også lei av å sutre til de rundt meg, og jeg er lei av å føle at jeg hele tiden (slik som nå) må starte med å si hvor takknemlig jeg er (noe som stemmer) over barnet og det kroppen min får til, før jeg uttrykker hvor tøft jeg faktisk opplever dette. Både fysisk og psykisk. Dette er noe av det vanligste i verden, og jeg føler meg som en pingle. Jeg har behov for å sutre litt…
Jeg er nå i uke 24. Jeg har visst siden starten av at jeg mest sannsynlig ikke kom til å bli en petit gravid kvinne (har en søster med 4 unger). Til stadig er det et og annet familiemedlem som sier hvor stor jeg har blitt, og selv om jeg vet at intensjonen ikke er å såre meg, så treffer det hver gang. Jeg har alltid vært hun med smal midje og en god badonkadonk, og jeg har alltid trent og passet på kroppen min. Alltid vært sterk. I dette svangerskapet har jeg trent TO ganger. Jeg klarte å klemme inn 1 økt før kvalmen tok meg, og 1 økt før jeg fikk rygg-og bekkenproblemer. Nå må jeg passe på å ikke gå for lang tur med hunden min, for da låser alt seg, og resten av dagen og morgendagen er ødelagt. Jeg kan ikke en gang bli stående lenge på kjøkkenet og lage mat, uten å få problemer (jeg er tidligere kokk). Noe annet jeg sliter med på grunn av bekkenet, er å sove en hel natt uten kraftige smerter. Ofte våkner jeg og må rigge meg til i senga i en sittende sove-stilling. Ikke akkurat det mest behagelige (til vanlig sover jeg på siden med en gravidpute)…
- I tillegg har jeg vært sykemeldt fra jobb grunnet disse plagene, så jeg beveger meg langt mindre nå enn tidligere. Jeg får tøyd litt av og til, og går fast til en fysioterapeut som kommer med gode øvelser jeg kan gjøre hjemme, men jeg kjenner sånn på savnet etter å trene og kjenne på en god svette — på å kjenne på kroppen min som sterk, i stedet for det skrøpelige greiene jeg nå har.
I tillegg til dette har jeg (som nevnt i en annen tråd) fått vanvittig store pupper. Jeg likte mine gamle pupper så godt. Jeg var så fornøyd med dem. Perfekt størrelse for meg, og de så jevne ut. Nå er de to store ballonger, den ene større enn den andre. Tydelige blodårer overalt og merkelig pigmentering (ikke bare areola). Når jeg nå ser meg selv i speilet er det ikke lenger min kropp jeg ser på, og jeg synes det er vanvittig vanskelig.
Bare det å skrive ned dette gjør meg tårevåt, men det kan for all del også være de ekstra hormonene. Uansett, så opplever jeg det å være gravid som psykisk utmattende og veldig tungt fysisk.
Håper dere vil lette litt på eget trykk, og dere må gjerne også dele om det er noe med kroppen deres som dere kanskje nå synes er mye flottere og bedre. Endringer er både godt og vondt.
Som sikkert flertallet av dere, så er jeg vanvittig takknemlig for den vesle gutten i magen min, for å være gravid, og for at ting går som det skal for det lille livet jeg bærer på. Når det er sagt er jeg fuckings sliten ass. Jeg er også lei av å sutre til de rundt meg, og jeg er lei av å føle at jeg hele tiden (slik som nå) må starte med å si hvor takknemlig jeg er (noe som stemmer) over barnet og det kroppen min får til, før jeg uttrykker hvor tøft jeg faktisk opplever dette. Både fysisk og psykisk. Dette er noe av det vanligste i verden, og jeg føler meg som en pingle. Jeg har behov for å sutre litt…
Jeg er nå i uke 24. Jeg har visst siden starten av at jeg mest sannsynlig ikke kom til å bli en petit gravid kvinne (har en søster med 4 unger). Til stadig er det et og annet familiemedlem som sier hvor stor jeg har blitt, og selv om jeg vet at intensjonen ikke er å såre meg, så treffer det hver gang. Jeg har alltid vært hun med smal midje og en god badonkadonk, og jeg har alltid trent og passet på kroppen min. Alltid vært sterk. I dette svangerskapet har jeg trent TO ganger. Jeg klarte å klemme inn 1 økt før kvalmen tok meg, og 1 økt før jeg fikk rygg-og bekkenproblemer. Nå må jeg passe på å ikke gå for lang tur med hunden min, for da låser alt seg, og resten av dagen og morgendagen er ødelagt. Jeg kan ikke en gang bli stående lenge på kjøkkenet og lage mat, uten å få problemer (jeg er tidligere kokk). Noe annet jeg sliter med på grunn av bekkenet, er å sove en hel natt uten kraftige smerter. Ofte våkner jeg og må rigge meg til i senga i en sittende sove-stilling. Ikke akkurat det mest behagelige (til vanlig sover jeg på siden med en gravidpute)…
- I tillegg har jeg vært sykemeldt fra jobb grunnet disse plagene, så jeg beveger meg langt mindre nå enn tidligere. Jeg får tøyd litt av og til, og går fast til en fysioterapeut som kommer med gode øvelser jeg kan gjøre hjemme, men jeg kjenner sånn på savnet etter å trene og kjenne på en god svette — på å kjenne på kroppen min som sterk, i stedet for det skrøpelige greiene jeg nå har.
I tillegg til dette har jeg (som nevnt i en annen tråd) fått vanvittig store pupper. Jeg likte mine gamle pupper så godt. Jeg var så fornøyd med dem. Perfekt størrelse for meg, og de så jevne ut. Nå er de to store ballonger, den ene større enn den andre. Tydelige blodårer overalt og merkelig pigmentering (ikke bare areola). Når jeg nå ser meg selv i speilet er det ikke lenger min kropp jeg ser på, og jeg synes det er vanvittig vanskelig.
Bare det å skrive ned dette gjør meg tårevåt, men det kan for all del også være de ekstra hormonene. Uansett, så opplever jeg det å være gravid som psykisk utmattende og veldig tungt fysisk.
Håper dere vil lette litt på eget trykk, og dere må gjerne også dele om det er noe med kroppen deres som dere kanskje nå synes er mye flottere og bedre. Endringer er både godt og vondt.