La oss snakke kropp og psyke

Syse

Flørter med forumet
Jeg opplever å føle meg mye lettere til sinns når jeg kan dele med dere mine hverdagslige plager, tanker og bekymringer ila denne graviditeten. Jeg håpet og tenkte at vi kanskje kunne dele litt sammen? (Må bare beklage hvis noen andre allerede har startet en slik tråd).

Som sikkert flertallet av dere, så er jeg vanvittig takknemlig for den vesle gutten i magen min, for å være gravid, og for at ting går som det skal for det lille livet jeg bærer på. Når det er sagt er jeg fuckings sliten ass. Jeg er også lei av å sutre til de rundt meg, og jeg er lei av å føle at jeg hele tiden (slik som nå) må starte med å si hvor takknemlig jeg er (noe som stemmer) over barnet og det kroppen min får til, før jeg uttrykker hvor tøft jeg faktisk opplever dette. Både fysisk og psykisk. Dette er noe av det vanligste i verden, og jeg føler meg som en pingle. Jeg har behov for å sutre litt…

Jeg er nå i uke 24. Jeg har visst siden starten av at jeg mest sannsynlig ikke kom til å bli en petit gravid kvinne (har en søster med 4 unger). Til stadig er det et og annet familiemedlem som sier hvor stor jeg har blitt, og selv om jeg vet at intensjonen ikke er å såre meg, så treffer det hver gang. Jeg har alltid vært hun med smal midje og en god badonkadonk, og jeg har alltid trent og passet på kroppen min. Alltid vært sterk. I dette svangerskapet har jeg trent TO ganger. Jeg klarte å klemme inn 1 økt før kvalmen tok meg, og 1 økt før jeg fikk rygg-og bekkenproblemer. Nå må jeg passe på å ikke gå for lang tur med hunden min, for da låser alt seg, og resten av dagen og morgendagen er ødelagt. Jeg kan ikke en gang bli stående lenge på kjøkkenet og lage mat, uten å få problemer (jeg er tidligere kokk). Noe annet jeg sliter med på grunn av bekkenet, er å sove en hel natt uten kraftige smerter. Ofte våkner jeg og må rigge meg til i senga i en sittende sove-stilling. Ikke akkurat det mest behagelige (til vanlig sover jeg på siden med en gravidpute)…
- I tillegg har jeg vært sykemeldt fra jobb grunnet disse plagene, så jeg beveger meg langt mindre nå enn tidligere. Jeg får tøyd litt av og til, og går fast til en fysioterapeut som kommer med gode øvelser jeg kan gjøre hjemme, men jeg kjenner sånn på savnet etter å trene og kjenne på en god svette — på å kjenne på kroppen min som sterk, i stedet for det skrøpelige greiene jeg nå har.

I tillegg til dette har jeg (som nevnt i en annen tråd) fått vanvittig store pupper. Jeg likte mine gamle pupper så godt. Jeg var så fornøyd med dem. Perfekt størrelse for meg, og de så jevne ut. Nå er de to store ballonger, den ene større enn den andre. Tydelige blodårer overalt og merkelig pigmentering (ikke bare areola). Når jeg nå ser meg selv i speilet er det ikke lenger min kropp jeg ser på, og jeg synes det er vanvittig vanskelig.

Bare det å skrive ned dette gjør meg tårevåt, men det kan for all del også være de ekstra hormonene. Uansett, så opplever jeg det å være gravid som psykisk utmattende og veldig tungt fysisk.

Håper dere vil lette litt på eget trykk, og dere må gjerne også dele om det er noe med kroppen deres som dere kanskje nå synes er mye flottere og bedre. Endringer er både godt og vondt.
 
Det er ikke bare bare å gå gravid, og tenker dey du føler på nok ikke et så unormalt, selvom det kan oppleves slik.

Dette er midt andre svangerskap, og opplevelsen min når jeg ventet datteren min forrige gang vat helt grusomt. Når noen spurte hvordan jeg syntes det var å være gravid og ba meg sette pris på det var jeg som regel brutalt ærlig. Syntes det var helt jævlig. Mye vondter og psykiske plager. Jeg var nok ikke klar over det når det pågikk, men jeg har i ettertid ( i samråd med helsepersonell) forstått at jeg hadde en svangerskapsdeprisjon. Mye sykemeldt som skapte nedstemthet, i tillegg til at jeg strevde med panikkangst, flere ganger I uken. Det son reddet meg litt forrige gang var en veldig flott jordmor som så meg og anerkjente opplevelsen jeg hadde. I tillegg til familie som stilte hundre prosent opp.
I ettertid har jeg heller aldri savnet det å gå gravid, og syntes alt ble bedre når hun ble født. Da slapp det på et hvis.

Denne gangen her virker det å være svært annerledes. Psyken er mye bedre, og svangerskapet virker lettere. Jeg syntes derimot det fortsatt ikke er noe særlig å gå gravid, og gleder meg til fødsel og blir ferdig med det hele!

Poenget mitt her er hvertfall at det at man ikke er alene, og mitt beste tips er å gå til jordmor og være ærlig. Jeg fikk til slutt ekstra oppfølgning og var hos henne en gang i uken for å lytte til babyen i magen for å se om det roet nervene. Masse lykke til videre
 
I mitt andre svangerskap var jeg deprimert fra jeg ble gravid og til ungen var ute. Jeg sa da fra til legen som henviste meg videre. Gikk til jevnlige samtaler, tror det var en spesialsykepleier, husker ikke helt. Det hjalp litt, men måtte jobbe med tankesettet mitt hver dag for ikke å gå helt i kjelleren. Er overbevist om at dette var noe hormonelt, for det forduftet det øyeblikket ungen var ute og hadde min beste permisjon.

Etter at første var født hadde jeg en mild fødselsdepresjon jeg ikke sa fra om. Skulle ærlig talt ønske at man snakket mer om hvor stor omveltning det er å få barn. Var ikke forberedt. Jeg jobbet en periode i barnehage, så tenkte at jeg visste hva jeg gikk til...

Trives ikke i min gravide kropp. Er som deg så takknemlig for å få disse ungene, men kunne klart meg uten alle forandringene som skjer i kroppen. Ser jo at sykemelding på grunn av bekkenet er rett rundt hjørnet nå... Det føles som et nederlag. Men vi har jo ikke valgt å få disse plagene! Problemet er at man fort blir sosialt isolert på grunn av dem. Og mennesker er ikke skapt for å leve alene og klare seg selv hele tiden. Vi aner ikke hvordan vi takler ting før vi plutselig står midt i det.

En ting jeg går å tenker på er min mor som har langtkommen alzheimer. Tenk om hun skulle bli dårligere å dø på et tidspunkt der jeg ikke er i stand til å komme meg til hjembyen min. Tenk om jeg ikke kommer meg i begravelsen... Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk se sitt 4.barnebarn. Men det går så fort med sykdommen. Mannen min sier jeg bare kan reise hvis jeg blir sykemeldt. Men jeg syns det er vanskelig når han jobber turnus og må fikse barnevakt. Vi skulle flyttet hjemover for mange år siden...
 
Det er ikke bare bare å gå gravid, og tenker dey du føler på nok ikke et så unormalt, selvom det kan oppleves slik.

Dette er midt andre svangerskap, og opplevelsen min når jeg ventet datteren min forrige gang vat helt grusomt. Når noen spurte hvordan jeg syntes det var å være gravid og ba meg sette pris på det var jeg som regel brutalt ærlig. Syntes det var helt jævlig. Mye vondter og psykiske plager. Jeg var nok ikke klar over det når det pågikk, men jeg har i ettertid ( i samråd med helsepersonell) forstått at jeg hadde en svangerskapsdeprisjon. Mye sykemeldt som skapte nedstemthet, i tillegg til at jeg strevde med panikkangst, flere ganger I uken. Det son reddet meg litt forrige gang var en veldig flott jordmor som så meg og anerkjente opplevelsen jeg hadde. I tillegg til familie som stilte hundre prosent opp.
I ettertid har jeg heller aldri savnet det å gå gravid, og syntes alt ble bedre når hun ble født. Da slapp det på et hvis.

Denne gangen her virker det å være svært annerledes. Psyken er mye bedre, og svangerskapet virker lettere. Jeg syntes derimot det fortsatt ikke er noe særlig å gå gravid, og gleder meg til fødsel og blir ferdig med det hele!

Poenget mitt her er hvertfall at det ikke er at man ikke er alene, og mitt beste tips er å gå til jordmor og være ærlig. Jeg fikk til slutt ekstra oppfølgning og var hos henne en gang i uken for å lytte til babyen i magen for å se om det roet nervene. Masse lykke til videre
 
Takk og amen!

Jeg har angst for å kaste opp og har derfor utsatt det å bli gravid i lang tid. Når jeg endelig tar mot til meg og gjør det, så er jeg blant de 10% som er kvalm forbi uke 20... Barnet er veldig etterlengtet og det er en enorm mestringsfølelse å ha gått inn i dette, men jeg er sliten og utrolig lei av å føle meg dårlig hver eneste dag. Står fremdeles på kvalmestillende medisiner. Det hjelper på kvalmen å spise, og for all del, det er jo bra at noe hjelper. Men jeg må fremdeles spise annenhver time, og legger på meg mer enn det som er anbefalt.

Jeg føler meg chubby og fæl, og jeg orker ikke trene. Jeg løp fire ganger i uken før jeg ble gravid. Trening har vært min medisin mot angst tidligere, men det får jeg ikke til nå. Synes det er veldig, veldig lenge til mai.
 
Back
Topp