Skjønner frustrasjonen! Hadde samme sak i forrige svangerskap. Arbeidsgiver fikk ikke ut fingeren før permisjonen, og jeg skjønte jo fort at de hadde tenkt å bli så forsinket at de måtte ta det etter permisjonen. Blir så irritert - det betyr neste ingenting for arbeidsgiver i det store bildet, men mye for oss som skal ut i permisjon, og i tillegg kanskje tar 80 % lønn. Ser de ikke verdien i å investere i sine ansatte for å skape langsiktige ansatteforhold?
Jeg søkte nye jobber i forrige permisjon pga irritasjonen, men er vanskelig å finne en like spennende jobb som den jeg hadde, så jeg gikk tilbake likevel. Fikk etterhvert forhandlet lønna, og tjener i dag nesten 300.000 kroner mer i året enn jeg gjorde den gang faktisk - gikk en liten f... i meg, så har stått på krava og vært beinhard etter jeg fikk den lærepengen. Jeg vet hvilken verdi jeg har for de, og har innsett at det kun er meg selv som orker å kjempe en kamp for lønnsøkning og lignede. Som mamma sa: Det er ingen av mine mannlige kollegaer som ville akseptert det, så hvorfor skulle jeg gjøre det? Vi har en tendens til å "forhandle" mye mykere og snillere enn menn gjør. Hadde en ny situasjon et par år etterpå, der det gikk veldig tregt. Kom en lignende jobb på jobbmarkedet, så da søkte jeg den selv om jeg ikke var så interessert, og fortalte arbeidsgiver om det når jeg hadde vært på førstegangsintervjuet. Da fikk jeg tilbud om ny lønn samme uke, så jeg trakk meg fra søknadsprosessen før andregangsintervjuene kom i gang. Helt utrolig teit at man må gjøre det på den måten men...