Guttemamma10og13
Gift med forumet
Jeg har ikke vært så aktiv her inne, men har vært inne å lest litt innimellom. Jeg håper dere her inne kan hjelpe meg litt nå.
Jeg har vært utsatt for overgrep da jeg var yngre, men ikke mange vet om det og jeg snakker aldri om det. Sambo vet om det, men vi har aldri snakket skikkelig om det for jeg liker ikke det. For ett år siden mistet jeg min mor, en av de få som visste det, ho døde av hjerneblødning bare 44 år gammel.
Hele svangerskapet har det egentlig gått fint å takle dette synes jeg, men så klart har jeg savnet å ha min mor her veldig til tider. Eneste jeg har kjent er litt angst av og til, utenom savnet. Men etter en kontroll i går har alt blitt helt annerledes. Vi satt på føden og ventet på UL i to timer og flere ganger fikk jeg skikkelig angstfølelse og sleit med å holde tårene tilbake og ta meg sammen. Jeg har ikke slitt med sykehusangst etter ulykken med mamma, men i går kjente jeg at jeg ikke vil være sykehuset igjen. Og hvertfall ikkje i flere dager, helt aleine med en liten baby. Sambo får ikke overnatte eller være der mer enn 3 timer om dagen.
Jeg føler meg så sliten og deprimert og vil ikke være gravid mer. Det er fælt å si det egentlig, altså eg gleder meg masse til gutten kommer og jeg vil at han skal komme, men at jeg kvir meg til fødselen ødelegger dagene nå og jeg er svimmel, kvalm eller mye i dårlig humør og jeg tenker det kan ikke være bra for gutten heller.
Noen ganger når jeg får kynnere så kjenner jeg angsten samtidig, men plutselig så er den vekk. Jeg har ikke grudd meg til fødselen før, men nå gjør jeg det. Ikke smertene, men det å ligge der naken eller nesten naken og mange mennesker der også å være på sykehuset etterpå alene.
Heldigvis klarer jeg å glede meg til tiden etterpå når vi har kommet hjem og kan i fred og ro bli kjent, men jeg redd dette og skal forsvinne etterhvert som fødselen nærmer seg mer.
Hva skal jeg si til jordmor? Jeg er elendig til å fortelle sånne ting og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å fortelle henne det, men jeg må jo det.
Noen som har erfaringer med dette?
Jeg har vært utsatt for overgrep da jeg var yngre, men ikke mange vet om det og jeg snakker aldri om det. Sambo vet om det, men vi har aldri snakket skikkelig om det for jeg liker ikke det. For ett år siden mistet jeg min mor, en av de få som visste det, ho døde av hjerneblødning bare 44 år gammel.
Hele svangerskapet har det egentlig gått fint å takle dette synes jeg, men så klart har jeg savnet å ha min mor her veldig til tider. Eneste jeg har kjent er litt angst av og til, utenom savnet. Men etter en kontroll i går har alt blitt helt annerledes. Vi satt på føden og ventet på UL i to timer og flere ganger fikk jeg skikkelig angstfølelse og sleit med å holde tårene tilbake og ta meg sammen. Jeg har ikke slitt med sykehusangst etter ulykken med mamma, men i går kjente jeg at jeg ikke vil være sykehuset igjen. Og hvertfall ikkje i flere dager, helt aleine med en liten baby. Sambo får ikke overnatte eller være der mer enn 3 timer om dagen.
Jeg føler meg så sliten og deprimert og vil ikke være gravid mer. Det er fælt å si det egentlig, altså eg gleder meg masse til gutten kommer og jeg vil at han skal komme, men at jeg kvir meg til fødselen ødelegger dagene nå og jeg er svimmel, kvalm eller mye i dårlig humør og jeg tenker det kan ikke være bra for gutten heller.
Noen ganger når jeg får kynnere så kjenner jeg angsten samtidig, men plutselig så er den vekk. Jeg har ikke grudd meg til fødselen før, men nå gjør jeg det. Ikke smertene, men det å ligge der naken eller nesten naken og mange mennesker der også å være på sykehuset etterpå alene.
Heldigvis klarer jeg å glede meg til tiden etterpå når vi har kommet hjem og kan i fred og ro bli kjent, men jeg redd dette og skal forsvinne etterhvert som fødselen nærmer seg mer.
Hva skal jeg si til jordmor? Jeg er elendig til å fortelle sånne ting og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å fortelle henne det, men jeg må jo det.
Noen som har erfaringer med dette?
