Kva var det verste med fødselen?

  • Trådstarter Moderator Linda
  • Opprettet
De siste åpningsriene, utvilsomt. Jeg husker jeg begynte å tenke at jeg var som en fødende sau eller katt som reiser seg opp, snur seg rundt, legger seg ned og så opp igjen, for man aner ikke helt hvor man skal gjøre av seg.
 
At jeg kastet opp mens jeg hadde rier. Og ikke minst syinga etterpå. Det tok lang tid, fikk krampe i beina og det var skrekkelig ubehagelig siden de måtte sy ganske langt opp. Ingen høydare med to leger mellom beina heller må jeg innrømme. :hilarious:
 
Last edited:
Å vente på epiduralen.
 
Å føle jeg ble dratt i alle retninger der nede for å få på plass sugekoppen på tvilling 2.. det ble så ømt etterhvert at jeg fikk panikk.. jeg hadde jo tross alt nettopp født ett barn. Takk Gud for en fantastisk jordmor som fikk meg «tilbake» igjen, så jeg kunne presse ut den andre også. Da slapp vi unna keisersnitt
 
De siste åpningsriene, utvilsomt. Jeg husker jeg begynte å tenke at jeg var som en fødende sau eller katt som reiser seg opp, snur seg rundt, legger seg ned og så opp igjen, for man aner ikke helt hvor man skal gjøre av seg.

Haha, ja, akkurat sånn føltes det faktisk! :hilarious:
 
Hele den lange tiden fra riene trappet seg opp til jeg fikk epidural! Lå på observasjonspost da jeg ble satt igang. Begynte å få skikkelige rier rundt 20.30 tiden på kvelden. Hadde ganske sterke smerter. Hyppige rier og så å si ingen eller ekstremt korte pauser imellom. Klarte verken å ligge, stå eller sitte i ro. Kastet opp og nesten besvimte flere ganger. Ventet på å få komme bortpå føden, men tiden gikk såå utrolig sakte! Klokka ble 02 på natten før jeg kom dit. Måtte da vente enda 2-3 timer før jeg fikk epidural. Så fra 20.30 tiden på kvelden til 4-5 tiden på morgenen var det verste med fødselen!! Fikk det ganske ¨behagelig¨ på slutten da det endte med akutt keisersnitt pga. ingen fremgang i fødselen.
 
De siste åpningsriene, utvilsomt. Jeg husker jeg begynte å tenke at jeg var som en fødende sau eller katt som reiser seg opp, snur seg rundt, legger seg ned og så opp igjen, for man aner ikke helt hvor man skal gjøre av seg.

Uff ja har våre der. Sånn føltes det når jeg var igangsatt med nr 3 og ikke følte meg hørt, eller ivaretatt. Grusomt når du er mitt oppi de smertene og du føler du ikke har kontroll
 
Jeg var tappet for energi pga lite søvn, og hadde vonde rier. Men det gikk så treeeeeeegt. Det var fælt når alt i meg skrek jeg vil bli ferdig, eller sove :p
 
Synes det verste var etter fødselen når de klemmer på magen får ut rester og blod:depressed: blir så dårlig og magen er så øm
 
Å vente på epidural i timesvis med vonde rier for deretter å få beskjed om at nå var det for seint da jeg endelig skulle få den - jeg hadde full åpning og avflating da til alles store overraskelse. Det fant de ut etter jeg skrek «JEG MÅ PRESSSEEE!!» mens anestesilegen vasket ryggen min for å gi meg epiduralen! :p
Det nest verste var de forferdelig vonde riene uten stopp i de 45 minuttene det tok fra 3cm åpning til hun ble født - jeg skrek uten stopp, og lystgass (som da var den eneste smertelindringen jeg fikk) virket ikke i det hele tatt :eek:
 
At frøkna ble tatt vekk etter bare et par minutter på brystet (litt pusteproblemer) og at epiduralen ikke fungerte...
 
Jordmoren jeg hadde de siste timene fra 22-0100. Fy faen!!!! Forteller mer når jeg er klar for det, æsj!
 
At jeg fikk pressrier før jeg hadde full åpning og at hun ikke hadde lagt seg ned i fødekanalen.

I tillegg hadde ×3 på riestimulerende, så pressriene var så sinnsykt kraftig. Så kraftig at på de 2-3 siste pressriene, bare pustet jeg mens kroppen fikk babyen ut selv.. :arghh::oops:
 
Var ikke klar over at kroppen begynte å presse babyen ut selv, vet det heter pressrier men trodde det «bare» var sterke rier som man kunne begynne å presse med.
Brakk meg og holdt på å svime av flere ganger, det å miste kontrollen var skummelt.
Var også for sent for epidural og måtte klippes uten bedøvelse...
Fikk nesten ikke pause mellom riene, han kom som en rakett.
 
Back
Topp