Kunne du ha tenkt deg å være surrogatmor?

I

Ikke i bruk

Forumet er livet
Om din aller aller beste venninne spurte deg om du kunne være surrogatmor for henne og mannen, fordi dem ikke kan få barn på egenhånd, hadde du svart ja da? Hvorfor/hvorfor ikke?
 
I teorien så ja, liker godt tanken på det men kroppen min hater å gå gravid.. Blir veldig dårlig med svangerskapskvalme og bekkenløsning så tror ikke jeg hadde klart det.
 
Nei.

1. Hvilke venner? :O

2. Er gravid nå, og erfaringene jeg har gjort meg frister ikke til gjentakelse
 
Ja det kunne jeg, i hvert fall sånn i utgangspunktet.

Hadde kanskje vært verre og vanskeligere det å ikke skulle tilknytte seg barnet og overleveringen etterpå. Men jeg håper og tror jeg hadde hjulpet de om de trengte.

Men kunne aldri klart å være surrogatmor til noen jeg ikke kjenner :)
 
Nei.

Skulle ønske, men nei. For det første virker det som kroppen og hodet ikke tåler å være gravid en gang. Jeg bler ekstremt dårlig og ligger kun innebura i senga/eller over doen... Jeg orker ikke gå gjennom det for å levere fra meg barnet som har vokst inni min mage. Jeg tror ikke min psyke hadde tålt det.
 
Sånne venner har jeg ikke.

Kroppen min egner seg ikke.

Så svaret er neppe
 
Nei.
Vært veldig dårlig i begge svangerskap med kvalme og bekkenløsning, så føler det er nok med egne svangerskap.
Tror også jeg aldri ville klart å gitt fra meg ungen etter fødselen.
 
Nei, det kunne jeg absolutt ikke tenkt meg.

For det første blir jeg så syk i graviditeten, jeg blir liggende på sykehus i flere måneder pga hyperemesis og så sliter jeg med bekkenløsning resten av svangerskapet. Jeg er da helt redusert og får ikke gitt barna mine den oppmerksomheten de trenger og har krav på, og mannen. Samtidig er jeg borte fra jobb hele svangerskapet.

Jeg kan ikke gå igjennom et svangerskap for å glede noen andre når svangerskapet ødelegger meg både fysisk og psykisk samtidig som hele familien min blir nedprioritert.

Jeg hadde heller ikke klart å gi fra meg et barn jeg har båret på. Ville blitt veldig rart å se en god venninne være mamma til et barn jeg har bært frem. Vet ikke hvordan det ville påvirket meg psykisk.

Ingen venn av meg ville spurt om noe slikt. Ikke familie engang.
 
Umiddelbart tenker jeg ja, men hadde nok ikke vært så lett hvis det hadde vært en reell situasjon. Verste hadde nok vært det følelsesmessige. Hadde jeg klart å distansere meg fra fosteret såpass at jeg så på meg selv som tante bare, så hadde jeg ikke hatt tvil.
 
Nei...

Jeg liker ikke å gå gravid (eneste positive for meg er at jeg kjenner liv), så for meg hadde det bare blitt vondt...
 
Nei det kunne jeg nok ikke, men mtp hvor mye jeg hater å gå gravid ville ingen av mine venninner engang ha tenkt tanken på å spørre meg.
 
Nei, det kunne jeg ikke gjort :)
 
Nei, absolutt ikke. Jeg hater å være gravid, og jeg kunne aldri levert fra meg en baby etter et svangerskap.
 
Nei hadde aldri klart å levert fra meg barnet etter fødsel. Og er så ukomfortabel på slutten av svangerskapet samt hatt noe med begge svangerskapene så har nok med de har hatt nå
 
Nei, jeg er en elendig gravid så det hadde fungert dårlig. Og jeg tror heller ikke jeg hadde taklet det emosjonelt. Men jeg synes at surrogati, under de rette forholdene, er en fantastisk ting å gjøre!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp