Sånn apropos hva vi gleder oss til-tråden, det minner meg på følelsene jeg hadde for kroppen min etter fødsel sist. Jeg tror ikke jeg hadde reflektert så mye over hvordan kroppen kom til å se ut og fungere etter graviditeten og fødselen...det ble i alle fall ganske vanskelig for meg å forholde meg til den etterpå.
I graviditeten var magen stram og rund og jeg fikk kommentarer på at jeg så flott ut (selv om jeg følte meg som en hvalross på slutten). Og så tenker man at etter fødselen, da får man kroppen sin tilbake. Både sånn som den var før utseendemessig mer eller mindre, og at man eier den alene igjen liksom. Ingen hybelboer 24/7 (selv om det også er verdens fineste ting å få oppleve å være hele universet til et lite menneske [emoji173]️).
Men man gjør jo ikke det. Babyen er fortsatt der, 24/7, avhengig av å være nær deg og avhengig av puppen mesteparten av døgnet. Du får ikke noe særlig rom til å bare være deg. Og det er helt herlig samtidig som det er veldig slitsomt. Jeg klarte ikke noe særlig kos fra mannen de første månedene fordi jeg var så mett av nærkontakt med babyen. Taklet ikke noe mer.
Også er det hvordan kroppen ser ut og føles etter en lang graviditet og fødsel. Puppene som blir kjempesvære, såre, harde, til tider kjempevonde. Jeg slet med tette melkekjertler og følte at jeg gikk rundt med tidsinnstilte bomber på kroppen som når som helst kunne gjøre livet vanskelig for meg med å gå helt i streik. Sov babyen noen etterlengtede timer lengre ei natt kostet det meg dyrt i form av to knallharde bowlingkuler...
Magen som var blitt myk deig, noe jeg kunne levd med hadde det ikke vært for operasjonssåret som krysset den litt skakt og som det etter hvert gikk infeksjon i. Henget over det, som jeg nå vet at sannsynligvis aldri kommer til å forsvinne.
Underlivet som kjentes så fremmed, og som gjorde meg vettskremt for å prøve å ha sex igjen lenge lenge (ungen kom nesten ut den veien ved hjelp av ei tang, vet ikke om det var derfor det føltes så annerledes ut, eller om det gjør det uansett pga graviditeten).
Det var kjempetungt å forholde seg til syntes jeg!
Men det fine er jo, at litt etter litt, så går det seg til og hormonene som krisemaksimerer balanserer seg. Og så begynner man å venne seg til at slik er kroppen nå. Den har produsert et helt ekte menneske! Og nå gjør den det jaggu igjen!
Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, jeg ville bare lufte litt tanker, for jeg er sikker på at jeg kommer til å gå på en smell også denne gangen. En liten forberedelse kanskje. Obs, obs! Ikke gå i kjelleren selv om puppene er på vei dit liksom...
Hva slags tanker har dere om kroppen etter fødsel? Hvordan var det forrige gang?
I graviditeten var magen stram og rund og jeg fikk kommentarer på at jeg så flott ut (selv om jeg følte meg som en hvalross på slutten). Og så tenker man at etter fødselen, da får man kroppen sin tilbake. Både sånn som den var før utseendemessig mer eller mindre, og at man eier den alene igjen liksom. Ingen hybelboer 24/7 (selv om det også er verdens fineste ting å få oppleve å være hele universet til et lite menneske [emoji173]️).
Men man gjør jo ikke det. Babyen er fortsatt der, 24/7, avhengig av å være nær deg og avhengig av puppen mesteparten av døgnet. Du får ikke noe særlig rom til å bare være deg. Og det er helt herlig samtidig som det er veldig slitsomt. Jeg klarte ikke noe særlig kos fra mannen de første månedene fordi jeg var så mett av nærkontakt med babyen. Taklet ikke noe mer.
Også er det hvordan kroppen ser ut og føles etter en lang graviditet og fødsel. Puppene som blir kjempesvære, såre, harde, til tider kjempevonde. Jeg slet med tette melkekjertler og følte at jeg gikk rundt med tidsinnstilte bomber på kroppen som når som helst kunne gjøre livet vanskelig for meg med å gå helt i streik. Sov babyen noen etterlengtede timer lengre ei natt kostet det meg dyrt i form av to knallharde bowlingkuler...
Magen som var blitt myk deig, noe jeg kunne levd med hadde det ikke vært for operasjonssåret som krysset den litt skakt og som det etter hvert gikk infeksjon i. Henget over det, som jeg nå vet at sannsynligvis aldri kommer til å forsvinne.
Underlivet som kjentes så fremmed, og som gjorde meg vettskremt for å prøve å ha sex igjen lenge lenge (ungen kom nesten ut den veien ved hjelp av ei tang, vet ikke om det var derfor det føltes så annerledes ut, eller om det gjør det uansett pga graviditeten).
Det var kjempetungt å forholde seg til syntes jeg!
Men det fine er jo, at litt etter litt, så går det seg til og hormonene som krisemaksimerer balanserer seg. Og så begynner man å venne seg til at slik er kroppen nå. Den har produsert et helt ekte menneske! Og nå gjør den det jaggu igjen!
Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, jeg ville bare lufte litt tanker, for jeg er sikker på at jeg kommer til å gå på en smell også denne gangen. En liten forberedelse kanskje. Obs, obs! Ikke gå i kjelleren selv om puppene er på vei dit liksom...
Hva slags tanker har dere om kroppen etter fødsel? Hvordan var det forrige gang?
Ellers liker jeg ikke helt magen de neste mnd etter fødsel, da ser den litt for tjukk ut under ammetoppene. Kanskje jeg må investere i noen bedre ammetopper før hun blir født.
Viste seg å ta mye mer enn 9 mnd å komme tilbake til trivselsvekt, men men....
Får nyte at magen er stram nå da 
For det er den ikke etterpå 
