Kronisk eller psykisk sykdom

M

Moderator Kristin

Guest
Veldig mange lever med skjulte og veldig åpene kroniske sykdommer eller psykiske problemer. Dette kan ofte godt kjennes på kroppen til både den syke og de nærmeste rundt.
Har du eller kjenner du noen med en kronisk eller psykisk sykdom?
Hvordan føler du det går ut over personen med sykdom og de rundt dem? Og hvordan reagerer barna på sykdommen, merker dem det godt, eller ser dem det ikke?
 
Jeg har noen sykdommer som påvirker meg til en viss grad, heldigvis ikke så mye andre rundt :)

Jeg har en veldig nær venninne som er deprimert. Hun låser seg inne halve året og orker ikke møtes :( Vondt, men forstår jo at hun er syk, så maser ikke på henne <3 I år var hun så frisk at jeg fikk sett henne 1-2 ganger i mnd, det var godt!

Ellers har jeg nær familie med PTSD og ADHD som påvirker folk rundt de i stor grad! Ustabilt humør, ustabile ang. avtaler, mye følelser og kjefting osv. :/
 
Har nær familie med ADHD og det er helt ulevelig dessverre. Vedkommende anerkjenner ikke eget sykdomsbilde og behov for medisiner og terroriserer hele familien i flere ledd.
 
Mannen har ADHD, merker lite til det i hverdagen. Han greier seg fint umedisinert.

Jeg har kronisk hodepine.
 
Jeg har en kronisk sykdom. Den er usynlig så barna ser den ikke. Jeg prøver å stort sett å skjule det, men på de verste dagene må jeg bare si at mamma ikke orker ting pga smerten. De vet om sykdommen, men ikke så mye detaljer, eller at smertene er der mer eller mindre konstant.
 
Har lavt stoffskifte. Fungerar ganske greitt i kvardagen no, så lenge eg tek omsyn til at eg treng kvile litt ekstra av og til.
 
Har kronisk sykdom og psykisk sykdom, den merkes nok av gubben og jentungen. men er ikke noe jeg kan gjøre med den. Synes jo ikke at den er der og er svært få som forstår hva det vil si å ha det jeg har.
Det begrenser seg hva en kan gjøre på dårlige dager.
Jentungen vet mamma er syk, men tenker ikke over det, for henne er det naturlig at mamma er slik hun er [emoji4]
 
Jeg har.
Folk sier de forstår...men kun de som selv er kronisk syke, virkelig forstår.
Barna forstår i den grad barn kan og bør forstå.
 
Jeg er kronisk syk. Barna forstår det nesten mer enn andre. Eldste har alltid hatt ett behov for å beskytte meg og er derfor flinkere på å se når jeg har vondt uten at jeg sier noe. Hu har også en fantastisk medfølelse. Men kan være vanskelig å få folk til å huske det når det er skjult og ikke like ille hver dag og det er vanvittig stor forskjell på de gode og de dårlige dagene. På de gode dagene er jeg nesten normal med smerter jeg kan fint overse, de dårlige dagene så trenger jeg hjelp til å komme meg ut av senga. Heldigvis mer bra enn dårlige for tiden. Og en tilleggs skade har gjort at den kroniske sykdommen ikke virker så smertefull.
 
Har lavt stoffskifte. Funker greit, men merker meg veldig slapp til tider.
 
Jeg har ME og det påvirker meg en del- spesielt i de tunge/dårlige periodene! Men også de gode periodene da jeg har redusert aktivitetsnivået mitt med 65-70% i forhold til før jeg ble syk! Føler meg ikke som meg selv på de gode dagene heller, men det er bedre enn å være sengeliggende
 
Jeg er syk, har flere kroniskesykdommer som påvirker vårt liv. Jeg har dager jeg ikke klarer å komme meg ut av senga, og andre dager jeg spretter opp.
Jeg skulle ønske jeg var normal, og jeg er nok litt deprimert pga dette.
Familien takler dette greit, dessverre så har mannen litt fravær på jobb pga meg. Eneste er at det hadde vært fint med litt medfølelse som han forventer når han er dårlig ;) hihi
Jeg føler også at jeg ikke har rett til å være i arbeidslivet, jeg føler at det er null forståelse for at man har gode og dårlige perioder og at en arbeidstaker burde være 100% til enhver tid og aldri være syk.
Dette er vel det som sliter mest på meg [emoji5]
 
Jeg er psykisk syk, det har tidvis gått hardt ut over båd familie og venner.

Vi har en god del ting vi må ta hensyn om i perioder, og det går ut over ungen med tanke på at jeg i perioder av året er bortreist og ikke i humør. Og jeg er 100%ufør, så også økonomisk er det vanskelig.

Vi gjør alt i vår makt for å holde meg friskest mulig. Men er ikke alltid vi lykkes.
 
My heart skrev:
Med gode medisiner, riktige medisiner og god hjelp kan det hvertfall bli bedre.
Klikk for å utvide …
Ja, bedre er det. Men det er lang vei til frisk og bra. Jeg er lang vei fra å jobbe som normale mennesker, ta utdanning som normale mennesker, fra å fungere som et normalt menneske hele året.

Ja, med riktige medisiner og hjelp kan.man komme lagt. Men jeg blir aldri frisk.
 
Virrehøna skrev:
Ja, bedre er det. Men det er lang vei til frisk og bra. Jeg er lang vei fra å jobbe som normale mennesker, ta utdanning som normale mennesker, fra å fungere som et normalt menneske hele året.

Ja, med riktige medisiner og hjelp kan.man komme lagt. Men jeg blir aldri frisk.
Klikk for å utvide …

Nei, blir nok aldri frisk av diagnosen.. men kan leve godt med den, og ha lange perioder uten manier og nedturer?

Har ei venninne som er bipolar. Jobber som psyk sykepleier, og klarer seg godt. Er stabil, men kan ha perioder innimellom. DU er ikke sykdommen din- husk det ❤️
 
My heart skrev:
Nei, blir nok aldri frisk av diagnosen.. men kan leve godt med den, og ha lange perioder uten manier og nedturer?

Har ei venninne som er bipolar. Jobber som psyk sykepleier, og klarer seg godt. Er stabil, men kan ha perioder innimellom. DU er ikke sykdommen din- husk det [emoji173]️
Klikk for å utvide …
Ja, man kan ha lange perioder uten både mani og depresjon. Men man har det alltid hengende over seg, og bare det er fryktelig slitsomt.
Men man blir jo vant til det. Men man må ta hensyn.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp