Kromosomavvik

[Stressaførstegangsmamma]

Av en eller annen grunn ble jeg plutselig drittbekymra for at barnet mitt skal f.eks ha downs. Bekymra for alle utfordringene som kommer med kromosomavvik egentlig.
Jeg er bare så redd for at han/hun skal f.eks bli mobbet, eller føle seg utenfor.
Hadde ikke tatt abort om jeg hadde fått vite det på ultralyd, så er ikke det jeg tenker på.
Er mer den oppvekst delen og at det hadde blitt tøft å oppdra et barn med utfordringer man ikke er forberedt til.

Vær så snill å ikke tro at jeg tror at det å få et barn med kromosomavvik blir noe mindre givende enn å få et barn uten. Jeg er fullt klar over at det kommer minst like mange fine øyeblikk og at ikke alt er en utfordring.

 

[Spinnwild]

Det er jo helt naturlig å bekymre seg for barnets fremtid. Ikke ha dårlig samvittighet for å ønske at barnet skal bli mest mulig normal/frisk. Ja man kan leve fulle liv med syndromer, misdannelser og andre sykdommer, men det er et enklere liv å være uten disse ekstra utfordringene. Både for barn og foreldre. Det følger jo gjerne flere helseproblemer med Downs.

Det å bekymre seg så mye for å få barn med downs syndrom, det skjer nok de fleste gravide i ulik grad. Vi er jo gravide og hjernen går litt amok innimellom. Men sjansen er jo relativt lav for de fleste.
FHIom Downs syndrom:
"Forekomsten blant alle svangerskap i perioden 1967–2014 var 5,5 per 10 000 hos kvinner i alderen 20-24 år, mens den hos kvinner 40 år og eldre var 129 per 10 000, det vil si en mer enn 20 ganger økt risiko."
Men fortsatt ganske lav risiko, synes nå jeg...

Men skjer det så skjer det.
Og da tilpasser man seg.
Man elsker jo barnet like mye.

Vi kan ikke være forberedt på alt, men vi takler det meste!

 

[Streken 2021]

Jeg var også livredd for dette i mitt første svangerskap. Nå tenker jeg på det av og til, men det er ikke den samme redselen der.
Så du er absolutt ikke alene om slike tanker