Kan trøste deg med at jeg har følt det slik med begge mine egentlig, mest med nr 2 nå. Nå har de slitt MYE med kolikk de første 5 mnd begge 2, så første halvåret har vært mest slit og litt kos. Fra ca 7 mnd husker jeg at storebroren ble "behagelig" å ha i hus. Da var alle magevondter borte og han ble verdens blideste gutt!! :D
Aurora har slitt enda mer med kolikk enn forrige, men nå begynner det å bli bra til henne også. Var til kiropraktor første 2 mnd, men syntes det hjalp der ig da og ble like fort ille igjen etter en dag... Hun hadde en del låsninger i nakke, rygg og bekken. Hun er også en slik baby som krever oppmerksomhet hele tiden og aller helst vil hun være blant masse folk hele tiden, da er hun blid som ei sol!! En veldig selskapelig baby med andre ord, mens jeg synes det er godt å slappe av hjemme en del = dårlig kombinasjon... ;P Forrigemann var motsatt. Likte å kose seg bare sammen med meg og ble grinete om vi dro ut...
Nei, noen babyer er nok mer "krevende" og da er det nok lett å glede seg til de blir større. Jeg ser også fram til tiden hvor jeg kan dra ut og finne på ting med begge barna og de kan leke sammen (er bare 1,5 år imellom de). Jeg er nok ingen babyperson rett og slett, men allikevel: Jeg har koset meg MASSE i babytiden fordi om jeg tenker slik. Det har vært hærlig å være hjemmeværende i 2 år med 2 tette og har nytt hvert sekund med de begge :)
Men er nok normalt å se fram til tiden som kommer når det er slitsomt i øyeblikket ;)