Krembollen prøver på nummer to!

[Krembollen]

Hei!

Det er første gang jeg har laget en dagbok her inne og egentlig første gang jeg besøker denne siden etter morgenkvalmen med nummer én satt inn for fullt og «ødela» forumet for meg.

Jeg er gift, har en sønn på straks to år og er 26 år.

I november 2017 ble jeg mamma for første gang og alt gikk veldig bra fra unnfangelse (satt på første halvhjerta forsøk) til fødsel (hurtig fødsel etter igangsettelse, veldig god opplevelse) og nå etter et uhell i helgen med et kondom som plutselig sprakk bestemte vi oss for å starte prøvingen på søsken litt tidligere enn vi hadde tenkt, men vi hadde tenkt å starte i desember uansett så det er ikke voldsomt mye raskere

Har ikke gått på noe prevensjon annet enn kondom siden mai og har veldig regelmessige menstruasjoner. Kjenner veldig godt når det er eggløsning og håper vi er like heldige denne gangen og at spira sitter og at vi får positiv test om to uker

 

[Krembollen]

Jeg har veldig tydelige tegn på eggløsning, typ jeg går nesten inn i en tåke hvor det er en konstant følelse av lyst som overskygger alt annet, og toppen var på lørdagen når kondomet sprakk og igår tok vi enda noen runder. Jeg hadde smerter på venstre side, nede ved livmoren så jeg tenker at det er eggstokksmerter som visstnok er vanlig ved eggløsning. Livmortappen var også vidåpen så nå er det bare å vente!

Kjenner jeg er utålmodig og at disse ukene vil gå tregt, samtidig så er det ingen hast. Jeg vil gjerne prøve å prosessen denne gangen, da det var mye angst og stress i forrige svangerskap.

 

[Krembollen]

Jeg merker at denne prøvingen allerede tar mye plass i hodet, noe jeg tror kommer av at jeg egentlig har villet starte med nummer to nesten umiddelbart etter nummer en kom, men at vi måtte vente for det var mye som måtte på plass først.
Jeg endte også med en fødselsdepresjon når barnet var 3 måneder og varte i 4 måneder, noe som stjal mye av tiden fra oss.

Jeg snakket litt med mannen min igår, hvor jeg fortalte at nå når vi har tatt dette valget så kjenner jeg plutselig at jeg blir skikkelig utålmodig og det er en rar følelse for de siste ukene hadde jeg nesten lurt på om vi skulle utsette prøvingen 6 måneder slik at jeg kunne gå ned enda litt mer i vekt, komme litt mer i kontroll med rutiner ol, mens at nå er jeg bare super klar og veldig opptatt av at det må klaffe. Han sier at det kanskje har noe å gjøre med vi ikke "Hadde noe valg" (Les, vi tok ikke den samtalen at nå ønsker vi å prøve, men at det plutselig bare ble sånn) og det fjernet mye av det stresset ved å finne det perfekte tidspunktet. Jeg er ihvertfall veldig glad for at vi er i gang igjen, men jeg kjenner at det er tungt å ha alle disse tankene uten å ha noen å dele det med annet enn mannen min, så da får jeg heller pøse ut litt her.

Det er så spennende, og jeg tenker mye på hvordan livet vil bli videre nå om vi skulle bli gravide igjen. Jeg gleder meg veldig.