Konstant redd i nytt svangerskap

[Daisies]

I januar mistet jeg den nydelige gutten min rett før den magiske 23-ukers grensen. Det ble konstatert både nebbing/livmorhalssvikt, og i tillegg blødning fra morkaken og delvis morkakeløsning. Legene kunne ikke si bestemt hva som faktisk førte til at han døde. Om det ene kom av det andre eller hva som skjedde. Men at det uansett ikke var noe jeg kunne gjort. Og han var helt frisk, fin, og perfekt.

Nå er jeg gravid på nytt (11+4) og er redd. Redd hele tiden. Kjenner etter på kroppen konstant etter tegn på at det holder på å gå galt igjen. Tørr ikke leve som normalt ift aktivitet, og tenker at jeg må ligge mest mulig i ro. Kjemper kontinuerlig med angsten, og vil bare legge meg i fosterstilling og gråte mesteparten av tiden.

Har hatt tre ultralyder så langt (alt normalt), og har en plan med sykehuset om ultralyd videre nå i uke 12, deretter i uke 15, 18, 20, 22 og 24. Og jeg får selvfølgelig ta kontakt med kommunejordmor og komme til kontroll når jeg ønsker. Det er bare det at det hjelper så lite i hverdagen. Ultralydene så langt har bare roet meg ned 2-3 dager, før redselen begynner å ta overhånd igjen.

Så jeg lurer på om noen her har vært igjennom noe lignende, og hva dere gjorde for å holde det ut? Hvordan kom dere gjennom det neste svangerskapet?

 

[Petrine90]

Jeg har vært igjennom nærmest eksakt det du beskriver. Mistet selv i uke 18 forrige gang (ingen levende barn enda), og er nå straks i uke 37. Akkurat samme beskjed som deg, de vet ikke helt hva som startet hva.

Jeg har vært ekstremt redd, og det har vært en skikkelig påkjenning for psyken, men fyfader det har vært verdt det også. De første 12 ukene var jeg passe stresset, men det ble mest intenst rundt perioden vi nærmet oss uke 18. Jeg hadde mange oppfølginger for å berolige meg med ultralyd, men som du sier så hjelper det kun noen dager. Forsøkte å distrahere meg selv så mye som mulig, men det er ikke enkelt. Jeg tror du gjør deg selv en tjeneste med å innse at dette blir tøft, men at du kommer gjennom det - tiden går selv om det er en ekstrem påkjenning.

Fikk påvist nebbing og forkortet livmorhals igjen i uke 22, men sitter her nå og venter på å få ut gutten vår til normal tid. Det fins solskinnshistorier for de som har opplevd det vi har opplevd!

Konkrete tips:
- Prat med noen, både venner/familie, men forhør deg også om muligheter for psykologtimer, psykiatrisk sykepleier på helsestasjon, sosionom på sykehus e.l. Kan du gå til privat psykolog så anbefaler jeg det, jeg har også god erfaring med sosionomer/LUB/Amathea.
- Erkjenn for deg selv at dette blir tøft, men tenk på premien. Det er verdt det. Innse også at det er frykten for at det skal skje noe som er utfordringen - og det eneste som 100 % hjelper for dette er å få et levende barn. Det vil derimot ikke si at det ikke hjelper å prate om det.
- Ha en god plan med sykehus/helsestasjon/fastlege - det virker det som du allerede har.
- Tillat deg selv å bruke denne delen av livet på å være gravid, alt annet blir faktisk ganske ubetydelig i det store bildet.

Ønsker deg masse lykke til!

 

[Arkimedes]

Jeg var veldig redd i svangerskap etter senaborten min i uke 22, men årsaken til senaborten var alvorlig avvik som det nye fosteret kunne sjekkes for. Selv om det nye fosteret ble friskmeldt, var hodet redd for alt annet som kunne skje.

For min del hjalp det å ikke være i arbeid (i en jobb jeg mistrivdes sterkt). Jeg mottok svangerskapspenger, som er mye bedre enn sykepenger fordi man slipper styret med søknadene om sykepenger, dialogmøter med Nav og arbeidsgiver osv. Er du sykemeldt nå? I så fall er mitt lille tips å heller be om svangerskapspenger.

 

[Daisies]

Jeg har vært igjennom nærmest eksakt det du beskriver. Mistet selv i uke 18 forrige gang (ingen levende barn enda), og er nå straks i uke 37. Akkurat samme beskjed som deg, de vet ikke helt hva som startet hva.

Jeg har vært ekstremt redd, og det har vært en skikkelig påkjenning for psyken, men fyfader det har vært verdt det også. De første 12 ukene var jeg passe stresset, men det ble mest intenst rundt perioden vi nærmet oss uke 18. Jeg hadde mange oppfølginger for å berolige meg med ultralyd, men som du sier så hjelper det kun noen dager. Forsøkte å distrahere meg selv så mye som mulig, men det er ikke enkelt. Jeg tror du gjør deg selv en tjeneste med å innse at dette blir tøft, men at du kommer gjennom det - tiden går selv om det er en ekstrem påkjenning.

Fikk påvist nebbing og forkortet livmorhals igjen i uke 22, men sitter her nå og venter på å få ut gutten vår til normal tid. Det fins solskinnshistorier for de som har opplevd det vi har opplevd!

Konkrete tips:
- Prat med noen, både venner/familie, men forhør deg også om muligheter for psykologtimer, psykiatrisk sykepleier på helsestasjon, sosionom på sykehus e.l. Kan du gå til privat psykolog så anbefaler jeg det, jeg har også god erfaring med sosionomer/LUB/Amathea.
- Erkjenn for deg selv at dette blir tøft, men tenk på premien. Det er verdt det. Innse også at det er frykten for at det skal skje noe som er utfordringen - og det eneste som 100 % hjelper for dette er å få et levende barn. Det vil derimot ikke si at det ikke hjelper å prate om det.
- Ha en god plan med sykehus/helsestasjon/fastlege - det virker det som du allerede har.
- Tillat deg selv å bruke denne delen av livet på å være gravid, alt annet blir faktisk ganske ubetydelig i det store bildet.

Ønsker deg masse lykke til!

Så godt å høre at du har kommet til enden av dette svangerskapet! Satser på du straks har en nydelig baby i armene dine (om ikke allerede)! Det gjør godt å høre at det kan gå godt etterpå....

Om det er greit at jeg spør; hva gjorde du/legene når du fikk påvist nebbing igjen? Jeg er så veldig redd for det nå, for den legen jeg pratet med på sist kontroll var litt avvisende og sa noe i retning av "det er jo ikke noe vi kan gjøre uansett"... Så utrolig demotiverende og skummelt, og så sitter man igjen og føler seg så hjelpeløs...

 

[Daisies]

Jeg var veldig redd i svangerskap etter senaborten min i uke 22, men årsaken til senaborten var alvorlig avvik som det nye fosteret kunne sjekkes for. Selv om det nye fosteret ble friskmeldt, var hodet redd for alt annet som kunne skje.

For min del hjalp det å ikke være i arbeid (i en jobb jeg mistrivdes sterkt). Jeg mottok svangerskapspenger, som er mye bedre enn sykepenger fordi man slipper styret med søknadene om sykepenger, dialogmøter med Nav og arbeidsgiver osv. Er du sykemeldt nå? I så fall er mitt lille tips å heller be om svangerskapspenger.

Takk for tips. Har vært sykemeldt siden jeg mistet gutten min i januar. Jobbet bare 20% en periode nå. Men jordmor har nevnt på det med svangerskapspenger på første kontroll, men jeg klarte ikke helt å ta det inn. Må tenker jeg at jeg skal ta det opp igjen med henne på meste kontroll, og forhåpentligvis få det på plass...

 

[Kinakål]

Jeg var også veldig redd i svangerskapet etter. Jeg synes ikke det var noe koselig og ble bare lei meg av gratulasjoner og oppmerksomhet rundt svangerskapet. Jeg lagde små delmål, det hjalp meg en del! Det største målet var å komme over 23+0 og det klarte vi!

 

[Kinakål]

Vi gikk også til samtaler på sykehuset med en fast jordmor der. Det hjalp også, både å få snakke om gutten vi mistet, og om svangerskapet, redselen og håp.

 

[Regnbuebarnnr2]

Neste svangerskap var tortur, konstant redsel er vanvittig slitsomt.

Jeg så på hjernedød tv, var sykemeldt, satte delmål og hadde jevnlige kontroller. Men mest av alt var det bare å komme seg gjennom dagene, prøve å finne glede når man kjente spark f.eks

 

[Svartsol]

I januar mistet jeg den nydelige gutten min rett før den magiske 23-ukers grensen. Det ble konstatert både nebbing/livmorhalssvikt, og i tillegg blødning fra morkaken og delvis morkakeløsning. Legene kunne ikke si bestemt hva som faktisk førte til at han døde. Om det ene kom av det andre eller hva som skjedde. Men at det uansett ikke var noe jeg kunne gjort. Og han var helt frisk, fin, og perfekt.

Nå er jeg gravid på nytt (11+4) og er redd. Redd hele tiden. Kjenner etter på kroppen konstant etter tegn på at det holder på å gå galt igjen. Tørr ikke leve som normalt ift aktivitet, og tenker at jeg må ligge mest mulig i ro. Kjemper kontinuerlig med angsten, og vil bare legge meg i fosterstilling og gråte mesteparten av tiden.

Har hatt tre ultralyder så langt (alt normalt), og har en plan med sykehuset om ultralyd videre nå i uke 12, deretter i uke 15, 18, 20, 22 og 24. Og jeg får selvfølgelig ta kontakt med kommunejordmor og komme til kontroll når jeg ønsker. Det er bare det at det hjelper så lite i hverdagen. Ultralydene så langt har bare roet meg ned 2-3 dager, før redselen begynner å ta overhånd igjen.

Så jeg lurer på om noen her har vært igjennom noe lignende, og hva dere gjorde for å holde det ut? Hvordan kom dere gjennom det neste svangerskapet?

Det kan ikke helt sammenlignes, men jeg mistet i uke 17. Jeg var som deg livredd i påfølgende svangerskap, ikke så ille at jeg ikke våget å røre meg, men det ble mye googling, sjekking og styring. Og mange ultralyder med migrene dagen etter.

Jeg synes det ble noe bedre da jeg begynte å kjenne liv hver dag, og enda litt bedre da jeg nådde uke 28, for da øker sjansene for at det går bra ved prematur fødsel veldig.

Jeg merket at det å være sammen med folk og være i aktivitet hjalp. Å prøve å styre fokuset på noe annet, rett og slett. Trening hjalp også, men forstår at du kanskje ikke tør det

Jeg skrev også dagbok. Limte inn ultralydbilder og skrev hvordsn jeg følte meg. Tenkte at om alt går galt, har jeg minner. Skrev også dagbok her inne. Det var mye støtte å få her, og det hjslp mye mer enn jordmora mi som var travel og sa at "det må du nok bare stå i" da jeg sa at jeg var redd.

Jeg fødte en frisk sønn 39+3 i februar. Jeg leste også solskinnshistorier im andre som hadde fått barn etter å ha mistet. Ønsker deg alt godt!

 

[Gravid]

I januar mistet jeg den nydelige gutten min rett før den magiske 23-ukers grensen. Det ble konstatert både nebbing/livmorhalssvikt, og i tillegg blødning fra morkaken og delvis morkakeløsning. Legene kunne ikke si bestemt hva som faktisk førte til at han døde. Om det ene kom av det andre eller hva som skjedde. Men at det uansett ikke var noe jeg kunne gjort. Og han var helt frisk, fin, og perfekt.

Nå er jeg gravid på nytt (11+4) og er redd. Redd hele tiden. Kjenner etter på kroppen konstant etter tegn på at det holder på å gå galt igjen. Tørr ikke leve som normalt ift aktivitet, og tenker at jeg må ligge mest mulig i ro. Kjemper kontinuerlig med angsten, og vil bare legge meg i fosterstilling og gråte mesteparten av tiden.

Har hatt tre ultralyder så langt (alt normalt), og har en plan med sykehuset om ultralyd videre nå i uke 12, deretter i uke 15, 18, 20, 22 og 24. Og jeg får selvfølgelig ta kontakt med kommunejordmor og komme til kontroll når jeg ønsker. Det er bare det at det hjelper så lite i hverdagen. Ultralydene så langt har bare roet meg ned 2-3 dager, før redselen begynner å ta overhånd igjen.

Så jeg lurer på om noen her har vært igjennom noe lignende, og hva dere gjorde for å holde det ut? Hvordan kom dere gjennom det neste svangerskapet?

Jeg går gjennom akkurat det samme nå. Jeg mistet i uke 19 for 1,5 år siden, og er endelig gravid igjen i uke 7+4, og er livredd. Klarer ikke ha en normal hverdag, ligger bare hjemme og venter bare på den neste ultralyden. Og merker også at det egentlig ikke hjelper, for selvom den lever på mandag f. eks, så kommer jeg fortsatt til å få like angst for om den skal dø halvveis igjen. De jeg har spurt om tips sier bare man må prøve å holde ut på en eller annen måte, men er helt forferdelig.

 

[MammaMaya]

Jeg mistet jenta mi i januar, i uke 28. Og er nå 12+1 i nytt svangerskap. Er helt nummen av frykt. Og på en måte i fornektelse. Har vært på tre ultralyder så langt. Og jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom svangerskapet. Hver dag er en seig pine. Nå var det andre årsaker som gjorde at jenta vår døde, men vi vet at det er fare for at det kan skje igjen. Blir tett fulgt opp, men det hjelper veldig lite. Noen dager angrer jeg på at jeg ble gravid igjen for det er helt uutholdelig å ha det slik som dette.

 

[Daisies]

Takk for svar alle sammen! Det er godt å høre at jeg ikke er alene i dette, men også kjipt å høre at dere har/har hatt det på samme måte!

Jeg opplever mye at jeg scanner kroppen, og leter etter tegn på at det går galt. Ikke bevisst, men det skjer hele tiden. Og så husker jeg bare hvordan det kjentes ut når det endte galt, og da tolker jeg alle små signaler som at det nå går galt igjen, og det er så veldig slitsomt! Jeg blir så irritert av tilbakemeldinger av typen "du må bare stå i det". Selvfølgelig må jeg igjennom det, og det vet jeg så inderlig godt selv. Hadde vært mye mer hjelpsomt og imøtekommende om de kunne spurt "hva trenger du for å klare å stå i det?" eller noe lignende.

Jeg sa på en kontroll at jeg godt kunne tenke meg å ligge tilkoblet en ultralydmaskin 24/7 de neste månedene, men at selv om det er det som kjennes trygt så skjønner jeg at det ikke er gjennomførbart...

Også har jeg søkt på svangerskapspenger nå, men gurimalla - ser at NAV har 10 ukers behandlingstid på dette! Håper å få 80% svangerskapspenger, slik at jeg fremdeles kan holde litt kontakt med jobben, med tilrettelegging. Får en liten pause i hodet mitt når jeg er der, men klarer bare små økter før redselen tar over. Nå har jeg sykemelding mens jeg venter på svar...

Skal på ny kontroll om noen dager på sykehuset (da er jeg 15+0) og da tenker jeg å be om konkrete datoer for når kontrollene er. Fram til nå har det vært litt sånn fra gang til gang, men kjenner det stresser meg.

Så fikk jeg tilbud om samtaler ved svangerskapspoliklinikken på sykehuset senere i svangerskapet. Har takket ja til det, og håper bare vi kommer så langt..

Men hvordan holde ut dette i mange uker til? Det som sier man bare må stå i det, lurer på om de skjønner hvilken tortur det er, og hvor vanvittig utmattet man blir???

 

[Svartsol]

Takk for svar alle sammen! Det er godt å høre at jeg ikke er alene i dette, men også kjipt å høre at dere har/har hatt det på samme måte!

Jeg opplever mye at jeg scanner kroppen, og leter etter tegn på at det går galt. Ikke bevisst, men det skjer hele tiden. Og så husker jeg bare hvordan det kjentes ut når det endte galt, og da tolker jeg alle små signaler som at det nå går galt igjen, og det er så veldig slitsomt! Jeg blir så irritert av tilbakemeldinger av typen "du må bare stå i det". Selvfølgelig må jeg igjennom det, og det vet jeg så inderlig godt selv. Hadde vært mye mer hjelpsomt og imøtekommende om de kunne spurt "hva trenger du for å klare å stå i det?" eller noe lignende.

Jeg sa på en kontroll at jeg godt kunne tenke meg å ligge tilkoblet en ultralydmaskin 24/7 de neste månedene, men at selv om det er det som kjennes trygt så skjønner jeg at det ikke er gjennomførbart...

Også har jeg søkt på svangerskapspenger nå, men gurimalla - ser at NAV har 10 ukers behandlingstid på dette! Håper å få 80% svangerskapspenger, slik at jeg fremdeles kan holde litt kontakt med jobben, med tilrettelegging. Får en liten pause i hodet mitt når jeg er der, men klarer bare små økter før redselen tar over. Nå har jeg sykemelding mens jeg venter på svar...

Skal på ny kontroll om noen dager på sykehuset (da er jeg 15+0) og da tenker jeg å be om konkrete datoer for når kontrollene er. Fram til nå har det vært litt sånn fra gang til gang, men kjenner det stresser meg.

Så fikk jeg tilbud om samtaler ved svangerskapspoliklinikken på sykehuset senere i svangerskapet. Har takket ja til det, og håper bare vi kommer så langt..

Men hvordan holde ut dette i mange uker til? Det som sier man bare må stå i det, lurer på om de skjønner hvilken tortur det er, og hvor vanvittig utmattet man blir???

Jeg tror ingen skjønner det, om de ikke har stått i det selv. Det er egentlig helt vanvittig at forventningen fra mange er at man skal leve og føle helt som vanlig når man går gravid. Vanvittige endringer skjer i kroppen og psyken både før, under og etter fødselen. Og det skjer uansett hvilke tilleggsbelastninger man har. Har man opplevd tap i tidligere svangerskap er det en tøff belastning oppå alt det andre. Jeg tror noen sier at "det må.du bare stå i" fordi de ikke finner på noe bedre å si. Men da jeg fikk beskjed om det, tolket jeg det som en avvisning av type "nå orker jeg ikke å høre på sytinga di lenger", så jeg lot bare som alt var bra på videre jordmorkontroller. Nå har jeg fått fødselsdepresjon, noe jeg i ettertid ser at jeg var i høyrisikosonen for. Jeg klarer ikke å la være å tenke på om det kunne vært unngått med litt bedre oppfølging av min mentale helse gjennom svangerskapet.

 

[Petrine90]

Så godt å høre at du har kommet til enden av dette svangerskapet! Satser på du straks har en nydelig baby i armene dine (om ikke allerede)! Det gjør godt å høre at det kan gå godt etterpå....

Om det er greit at jeg spør; hva gjorde du/legene når du fikk påvist nebbing igjen? Jeg er så veldig redd for det nå, for den legen jeg pratet med på sist kontroll var litt avvisende og sa noe i retning av "det er jo ikke noe vi kan gjøre uansett"... Så utrolig demotiverende og skummelt, og så sitter man igjen og føler seg så hjelpeløs...

Selvfølgelig - bare spør! Jeg opplevde at de var veldig imøtekommende, det var jevnlig oppfølging og innleggelse et par ganger pga. veldig forkorting, men det gikk helt fint til slutt! Nå har vi fått den lille gutten vår, så det fins lyspunkter her selv om det er helt jævlig å komme seg dit.

Jeg hadde jevnlige kontroller på sykehuset som sagt, og det var like mye for min psykiske helse. Vær tydelig, få de til å forstå hvordan dette påvirker deg - så skal de legge til rette for deg. Jeg synes du er veldig reflektert, og det er et godt tegn! Det er helt vanlig å scanne etter «feil», det blir på en måte som å forberede seg på at det går galt. Men plutselig går det bra

Et annet viktig poeng er at ingen vet hvordan en normal livmorhals utvikler seg i et svangerskap, ettersom man ikke måler dette på alle. Variasjoner er normalt, det ene er ikke nødvendigvis et tegn på det andre etc. Dette kan gå veldig fint, selv om det er slitsomt på veien.

Som sagt, bare spør om jeg kan hjelpe.

 

[Daisies]

Igjen - tusen takk for svar alle sammen! Det føles jo også godt bare å lufte ut at jeg er redd her inne!

17+2 idag, og dagene snegler deg av gårde. Gleder meg veldig til jeg kan kjenne skikkelige bevegelser regelmessig igjen, men gruer meg usannsynlig mye fordi det føles som om vi sakte kryper nærmere 'dommedag'. Har en veldig frykt for ukene 20-24...

Men nå har jeg fått en veldig forståelsesfull lege på sykehuset, og får komme til kontroller med ultralyd der annenhver uke, og oftere om jeg trenger. Og hos samme lege - slipper å møte nye leger hver gang. Hadde kontroll uke 15+0, 16+2, og skal igjen 18+0. Så oul 19+1. Kjenner det trygger meg veldig, og at det er noe jeg trenger gjennom disse ukene. Går også på progesteron og albyl-e, og det kjennes godt å vite at jeg faktisk  gjør noe - om det gir mening?
Venter fremdeles på svar om svangerskapspenger, men må vel bare regne med at det går igjennom...

Ellers har jeg tatt til meg mange av rådene deres! Jeg har fått noen å prate med, og forsøker også å åpne litt opp til mine nærmeste om hvor redd jeg er hele tiden. Skriver dagbok, og ser mye på bilder fra ultralydene, for å gjøre det så virkelig som mulig. Prøver å tenke at uansett hva som skjer så er det en baby i magen akkurat nå.

Men har ikke turt å forberede noe som helst hjemme enda...

 

[Arkimedes]

Venter fremdeles på svar om svangerskapspenger, men må vel bare regne med at det går igjennom...

Hei, så kjipt at du fremdeles må vente. Heldigvis kan de tilbakedatere sånn at det blir svangerskapspenger fra datoen dere søkte istedenfor sykepenger.

Og det er rart at køen har blitt så lang. Jeg ventet bare i under ett døgn i 2020-2021! Kanskje pga ferie eller at flere nå har blitt klar over ytelsen? Har stått nevnt i flere aviser i det siste i forbindelse med motstand til Nav-legen som ytret seg om sykemelding hos gravide.

 

[Mymlens]

Hei, så kjipt at du fremdeles må vente. Heldigvis kan de tilbakedatere sånn at det blir svangerskapspenger fra datoen dere søkte istedenfor sykepenger.

Og det er rart at køen har blitt så lang. Jeg ventet bare i under ett døgn i 2020-2021! Kanskje pga ferie eller at flere nå har blitt klar over ytelsen? Har stått nevnt i flere aviser i det siste i forbindelse med motstand til Nav-legen som ytret seg om sykemelding hos gravide.

Varierer fra kommune til kommune hvor raske de er til å behandle søknader hos NAV. Det er store forskjeller rundt om i landet, dessverre

 

[Daisies]

I år kjenner jeg at jeg hater at det er ferietid... Har hatt så god plan med oppfølging fra sykehuset, lege og jordmor, men nå når jeg skal inn i de ukene jeg gruer meg mest til, så skal alle på ferie... Samtidig Jeg vet at det selvfølgelig ikke er noe overlagt i det, men følelsene hører ikke på fornuften, og følelsene opplever at nå blir jeg stående i det alene gjennom dette..

Legen på sykehuset hadde glemt å gi beskjed om å sette meg opp til kontroll når hun har ferie, så jeg måtte ringe inn og 'mase' meg til å få komme til en kontroll neste uke. Da er jeg 19+6. Opplever stort sett at folk er varme og omsorgsfulle, men det er så slitsomt å føle at jeg må passe på alt selv hele tiden!

Samtidig syns jeg det er forferdelig å gå inn på sykehuset der jeg mistet gutten min.. Kjenner at jeg blir aktivert og fryktelig redd hver gang - alle minnene kommer kastet tilbake over meg. Å være i de samme rommene som jeg fikk den vonde beskjeden sist.. Har noen av dere opplevd det samme? Hva gjorde dere med det?

Herregud, dagene er lange nå! Det varer for evig, og bekymringene og redselen stopper aldri mer enn for en kort liten stund...

 

[Regnbuebarnnr2]

I år kjenner jeg at jeg hater at det er ferietid... Har hatt så god plan med oppfølging fra sykehuset, lege og jordmor, men nå når jeg skal inn i de ukene jeg gruer meg mest til, så skal alle på ferie... Samtidig Jeg vet at det selvfølgelig ikke er noe overlagt i det, men følelsene hører ikke på fornuften, og følelsene opplever at nå blir jeg stående i det alene gjennom dette..

Legen på sykehuset hadde glemt å gi beskjed om å sette meg opp til kontroll når hun har ferie, så jeg måtte ringe inn og 'mase' meg til å få komme til en kontroll neste uke. Da er jeg 19+6. Opplever stort sett at folk er varme og omsorgsfulle, men det er så slitsomt å føle at jeg må passe på alt selv hele tiden!

Samtidig syns jeg det er forferdelig å gå inn på sykehuset der jeg mistet gutten min.. Kjenner at jeg blir aktivert og fryktelig redd hver gang - alle minnene kommer kastet tilbake over meg. Å være i de samme rommene som jeg fikk den vonde beskjeden sist.. Har noen av dere opplevd det samme? Hva gjorde dere med det?

Herregud, dagene er lange nå! Det varer for evig, og bekymringene og redselen stopper aldri mer enn for en kort liten stund...

Ja, gråt alltid på de rommene uansett nyheter. Tror jeg gjorde mange gravide ekstra bekymret når de så meg hylgråte ut av de undersøkelses og ultralydrommene.
Fikk ikke gjort så mye mer enn å la følelsene komme.

Hadde heldigvis god oppfølging, og var ikke på samme sted som jeg fikk beskjed. Ble på samme rom når jeg måtte inn på sjekk.

 

[MammaMaya]

I år kjenner jeg at jeg hater at det er ferietid... Har hatt så god plan med oppfølging fra sykehuset, lege og jordmor, men nå når jeg skal inn i de ukene jeg gruer meg mest til, så skal alle på ferie... Samtidig Jeg vet at det selvfølgelig ikke er noe overlagt i det, men følelsene hører ikke på fornuften, og følelsene opplever at nå blir jeg stående i det alene gjennom dette..

Legen på sykehuset hadde glemt å gi beskjed om å sette meg opp til kontroll når hun har ferie, så jeg måtte ringe inn og 'mase' meg til å få komme til en kontroll neste uke. Da er jeg 19+6. Opplever stort sett at folk er varme og omsorgsfulle, men det er så slitsomt å føle at jeg må passe på alt selv hele tiden!

Samtidig syns jeg det er forferdelig å gå inn på sykehuset der jeg mistet gutten min.. Kjenner at jeg blir aktivert og fryktelig redd hver gang - alle minnene kommer kastet tilbake over meg. Å være i de samme rommene som jeg fikk den vonde beskjeden sist.. Har noen av dere opplevd det samme? Hva gjorde dere med det?

Herregud, dagene er lange nå! Det varer for evig, og bekymringene og redselen stopper aldri mer enn for en kort liten stund...

Skjønner godt hvordan du har det. Jeg har heldigvis fått god oppfølging selv om det er ferietid. Men jeg blir veldig trigget på sykehuset.
Bare det å bevege seg rundt gravide og nyfødte. Blir trigget av venterommet til blodprøver for der ser man rett ned på fødestuen hvor jenta vår ble født, og i forrige uke var jeg for første gang på ultralyd i det rommet jeg var på ultralyd når de bekreftet at jenta vår var død. De hadde ikke tenkt over at det var det rommet. Jeg knakk totalt, men stod i det. Fikk tøffe beskjeder på den ultralyden og så det rommet kommer jeg ikke til å klare og gå inn på igjen. Tenker eksponeringsterapi sikkert er bra til en viss grad. Denne gangen ble jeg møtt av sykehusklovner på vei ut, og jeg freste til de. Stakkers... for jeg elsker jo konseptet sykehusklovner.
Tror disse følelsene er veldig vanlige, og jeg er selv på vei inn i de ukene hvor jeg forventer at det blir tyngre mentalt. Så må bare ta de følelsene som kommer