Konstant engstelig tobarnsmor

[Svartsol]

Jeg er i permisjon med barn nummer to. Alt har gått bra og jeg har en veldig avbalansert og rolig baby. Kanskje for rolig, for jeg har masse tid til å bekymre meg for stort og smått. Det går mye i karastrofetanker:
- hvis min mor er litt sent ute, kan jeg tenke at det har skjedd henne noe fælt, f.eks. en ulykke
-når det er noe med barna, blir jeg alltid redd for at det er noe svært alvorlig, f.eks kreft, diverse syndromer eller at noen har misbrukt dem. Det er veldig skremmende følelser.

- jeg er redd for at jeg "forsømmer" barna uten å vite det selv. Har vi vasket det godt nok? Burde vi bruke mer hudkrem? Får de sunn nok mat? Pusser vi tenner godt nok? Får største se på for mye tv? Hvis eldste er litt sår i rumpa en gang, tenker jeg ganske umiddelbart at det er fordi jeg ikke er god nok som mor, selv om vi skifter bleie så fort det har skjedd noe.

-Jeg er også redd for at det skal.skje meg eller mannen noe, og tar meg i å google livsforsikringen for å sjekke hva den dekker.

-jeg er også redd for å bli fattig og for å ikke kunne gi barna det se trenger.

-Jeg erredd for at noen skal tenke atjeg er en dårlig mor og at barnaskal bli tatt fra meg, enda jeg intellektuelt vet at det ikke er noen åpenbar grunn til det.

Dette har tatt helt av de siste dagene, og det ironiske er jo at dette faktisk gjør meg til en dårligere mor, for jeg klarer ikke være til stede med alle tankene mine.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Men det er så vondt og ensomt å bære på dette alene.

Det hører med til historien at jeg selv vokste opp med psykisk og noe fysisk vold. Jeg har også tidligere vært i et dårlig forhold, noe som påvirker min evne til tillit til andre.

 

[Babyfever91]

Åh kjære deg det høres ikke lett ut å ha det sånn i hverdagen!

Jeg har slitt med post partum depression etter fødsel og fikk beskjed på helsestasjonen at noen også kan få post partum anxiety etter fødsel.

Du er på ingenting måte en dårlig mor! Men du skal ikke måtte gå rundt å ha det sånn. Klarer du å snakke med legen eller helsestasjonen om disse tankene du har? Jeg kan på ingen måte diagnosere noenting men noe av det du skriver minner om en del av tankene jeg har hatt etter fødsel som viste seg å være depresjon/angst. Hadde du det sånn før fødsel med baby nr 2 eller er det noe "nytt"?

Sender mange varme klemmer!

 

[FruHåpefull82]

Kjære deg,
har slitt (og sliter fortsatt) med en del av det samme. Særlig det med ulykker, jeg ser for meg de forferdeligste ting, bare mann og barn er ute av døra, det er kjempeslitsomt. Har hatt det litt vanskelig, men har funnet god hjelp fra psykologen min, som har fortalt meg hvor normalt det er, alle tankene, bekymringene, og endog redselen for at noe skal gå galt.

Jeg vet ikke helt hvilket råd jeg kan gi deg, men synes du bør snakke med noen som kan lytte og forstå, og forhåpentlig åpne opp sånn at du får det bedre og kommer mer på rett spor tankemessig. Jeg er sikker på at du er en super mamma, og det er utrolig vondt å gå og ha det sånn som du har det.

Stor klem!

 

[Svartsol]

Åh kjære deg det høres ikke lett ut å ha det sånn i hverdagen!

Jeg har slitt med post partum depression etter fødsel og fikk beskjed på helsestasjonen at noen også kan få post partum anxiety etter fødsel.

Du er på ingenting måte en dårlig mor! Men du skal ikke måtte gå rundt å ha det sånn. Klarer du å snakke med legen eller helsestasjonen om disse tankene du har? Jeg kan på ingen måte diagnosere noenting men noe av det du skriver minner om en del av tankene jeg har hatt etter fødsel som viste seg å være depresjon/angst. Hadde du det sånn før fødsel med baby nr 2 eller er det noe "nytt"?

Sender mange varme klemmer!

Tusen takk for snilt og omsorgsfullt svar. Jeg har hatt generalisert angst tidligere. Men ble bedre. Jeg var en del redd før fødsel fordi jeg hadde abyortert i uke 17 i svangerskapet før. Så jeg har vært gjennom litt i det siste også.

Jeg vurderer å snakke med noen, men er plutselig redd for det også. Sånn var jeg ikke før. Da var terskelen lav for å oppsøke hjelp. Merker at jeg går inn i gamle, usunne mønstre med intens googling om tema som bekymrer meg, lite matinntak og sene kvelder. Jeg er heldigvis ikke tynn, men mat er jo viktig likevel. Så der kan jeg prøve å skjerpe meg litt.

 

[Svartsol]

Kjære deg,
har slitt (og sliter fortsatt) med en del av det samme. Særlig det med ulykker, jeg ser for meg de forferdeligste ting, bare mann og barn er ute av døra, det er kjempeslitsomt. Har hatt det litt vanskelig, men har funnet god hjelp fra psykologen min, som har fortalt meg hvor normalt det er, alle tankene, bekymringene, og endog redselen for at noe skal gå galt.

Jeg vet ikke helt hvilket råd jeg kan gi deg, men synes du bør snakke med noen som kan lytte og forstå, og forhåpentlig åpne opp sånn at du får det bedre og kommer mer på rett spor tankemessig. Jeg er sikker på at du er en super mamma, og det er utrolig vondt å gå og ha det sånn som du har det.

Stor klem!

Tusen takk for fint svar! Lei for å se at du også sliter med noe av det samme. Men jeg er glad for å ikke være alene om det, i alle fall. Tror nok psykolog er en lur løsning, egentlig. Vet ikke hvorfor det sitter så langt inne å be om hjelp.

 

[FruHåpefull82]

Tusen takk for fint svar! Lei for å se at du også sliter med noe av det samme. Men jeg er glad for å ikke være alene om det, i alle fall. Tror nok psykolog er en lur løsning, egentlig. Vet ikke hvorfor det sitter så langt inne å be om hjelp.

Det satt langt inne her også, men som et ledd i utredning gjennom et sykehus i Frankrike, inkluderte det psykologsamtale. Det var verken skamfullt eller noe av det jeg trodde, men mer en lettelse over å kunne si akkurat det jeg tenkte til noen som aldri ville dømme meg, men heller hjelpe meg med perspektivet. Så jeg har gått til henne i flere måneder. Her i landet inkluderer de psykolog i alle slike situasjoner som feks om man står i en abort etc. og jeg setter pris på at det er såpass stort fokus på psykisk helse. Har ellers inntrykk av at man bare sendes hjem med nyfødt baby og det var det ... Men det følger så mye med, og ingen fødselsopplevelse er lik. Trodde aldri jeg skulle kjenne på sånn frykt eller få slike tanker, men de kom tidlig, og der jeg trodde det var ammetåke, ble det verre senere med et ganske negativt og fortvilende tankemønster fordi jeg ga slipp på meg selv så mye, og det var ingen der som sa til meg at det er normalt, eller at man som kvinne også trenger å bli sett, og at tankene og følelsene våre er der, og at de kommer – kanskje mest av hormoner – men noen ganger blir de værend og blir en angst i oss.

 

[fennikel]

Jeg er i permisjon med barn nummer to. Alt har gått bra og jeg har en veldig avbalansert og rolig baby. Kanskje for rolig, for jeg har masse tid til å bekymre meg for stort og smått. Det går mye i karastrofetanker:
- hvis min mor er litt sent ute, kan jeg tenke at det har skjedd henne noe fælt, f.eks. en ulykke
-når det er noe med barna, blir jeg alltid redd for at det er noe svært alvorlig, f.eks kreft, diverse syndromer eller at noen har misbrukt dem. Det er veldig skremmende følelser.

- jeg er redd for at jeg "forsømmer" barna uten å vite det selv. Har vi vasket det godt nok? Burde vi bruke mer hudkrem? Får de sunn nok mat? Pusser vi tenner godt nok? Får største se på for mye tv? Hvis eldste er litt sår i rumpa en gang, tenker jeg ganske umiddelbart at det er fordi jeg ikke er god nok som mor, selv om vi skifter bleie så fort det har skjedd noe.

-Jeg er også redd for at det skal.skje meg eller mannen noe, og tar meg i å google livsforsikringen for å sjekke hva den dekker.

-jeg er også redd for å bli fattig og for å ikke kunne gi barna det se trenger.

-Jeg erredd for at noen skal tenke atjeg er en dårlig mor og at barnaskal bli tatt fra meg, enda jeg intellektuelt vet at det ikke er noen åpenbar grunn til det.

Dette har tatt helt av de siste dagene, og det ironiske er jo at dette faktisk gjør meg til en dårligere mor, for jeg klarer ikke være til stede med alle tankene mine.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Men det er så vondt og ensomt å bære på dette alene.

Det hører med til historien at jeg selv vokste opp med psykisk og noe fysisk vold. Jeg har også tidligere vært i et dårlig forhold, noe som påvirker min evne til tillit til andre.

Hei! Vondt å høre at du har det sånn Håper du finner styrken til å be om hjelp! Det som har hjulpet meg til å be om hjelp er å sende en kjapp melding til jordmor/helsesykepleier og spesifikt nevne angst/psykolog i meldinga. Så kunne jeg ikke trekke meg. Har også gått privat hos klinikk partum, fikk god omsorg og hjelp der, følte det var lavere terskel siden jeg visste at de hjalp mange gravide og barselkvinner og følte meg tryggere av den grunn. Lykke til

 

[Svartsol]

Det satt langt inne her også, men som et ledd i utredning gjennom et sykehus i Frankrike, inkluderte det psykologsamtale. Det var verken skamfullt eller noe av det jeg trodde, men mer en lettelse over å kunne si akkurat det jeg tenkte til noen som aldri ville dømme meg, men heller hjelpe meg med perspektivet. Så jeg har gått til henne i flere måneder. Her i landet inkluderer de psykolog i alle slike situasjoner som feks om man står i en abort etc. og jeg setter pris på at det er såpass stort fokus på psykisk helse. Har ellers inntrykk av at man bare sendes hjem med nyfødt baby og det var det ... Men det følger så mye med, og ingen fødselsopplevelse er lik. Trodde aldri jeg skulle kjenne på sånn frykt eller få slike tanker, men de kom tidlig, og der jeg trodde det var ammetåke, ble det verre senere med et ganske negativt og fortvilende tankemønster fordi jeg ga slipp på meg selv så mye, og det var ingen der som sa til meg at det er normalt, eller at man som kvinne også trenger å bli sett, og at tankene og følelsene våre er der, og at de kommer – kanskje mest av hormoner – men noen ganger blir de værend og blir en angst i oss.

Min helsestasjon har faktisk et tilbud, for helsesykepleier var litt bekymret for meg allerede på en av de tidligere kontrollene, men da følte jeg at det gikk "bra". Så kanskje jeg skal ta en prat med helsesykepleier.

Fantastisk at du har fått så god hjelp i Frankrike. Og tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Det hjelper mye!

 

[Svartsol]

Hei! Vondt å høre at du har det sånn Håper du finner styrken til å be om hjelp! Det som har hjulpet meg til å be om hjelp er å sende en kjapp melding til jordmor/helsesykepleier og spesifikt nevne angst/psykolog i meldinga. Så kunne jeg ikke trekke meg. Har også gått privat hos klinikk partum, fikk god omsorg og hjelp der, følte det var lavere terskel siden jeg visste at de hjalp mange gravide og barselkvinner og følte meg tryggere av den grunn. Lykke til

Tusen takk for svar og takk for gode råd. Skal bygge opp mot til å ta kontakt med helsesykepleier. Jeg var faktisk hos partum etter senaborten jeg var gjennom i fjor vår. Så det er også en mulighet. Men jeg må tenke litt økonomisk for vi drømmer om større hus. Men bolig er ikke viktigere enn min psykiske helse, så klart.