konsekvenser til barn

Piper Chapman

Piper Chapman

Gift med forumet
får barna deres konsekvenser for adferd som ikke er greit ? om de slår, sparker osv?
hva gjør dere? hva kan man gjøre for og få slutt på det eller idet minste minske slik adferd.
dette gjelder vår 5 åring, og den oppførselen er mest mot far.
 
Det jeg ville gjort når barnet slår/biter etc er å umiddelbart fjerne barnet fra situasjonen. Ta barnet ned fra fanget og snu ryggen til f.eks. Evt hvis det er et annet barn han gjør det mot så flytt barnet bort fra leken/han og gi den andre parten masse trøst og kos. Overdriv gjerne og si "staaaakkar, NÅ fikk du vel vondt vennen, det var ikke snilt gjort!"

Ros barnet når han gjør det du vil, og snakk gjerne i "fredstid" om hva som er lov å ikke lov. Men akkurat i de situasjonene hvor barnet gjør noe galt bør ham bare fjernes og ignoreres mest mulig.

Dersom man setter deg ned for å prate og forklarer som respons på atferdsproblemer/utagering rett etter at barnet har gjort noe galt forsterket man atferden til barnet. Barnet lærer med det at når han slår/spytter så får han masse oppmerksomhet fra de voksne, derfor er det lurt å gjøre slik ofte slik at man får MER oppmerksomhet. Det som får oppmerksomhet, selv om det er kjeft/negativ oppmerksomhet, øker frekvensen av atferden.

Vold (slåing/sparking/biting) er aldri greit og spesielt da må han tas ut av situasjonen et øyeblikk. Han kan jo fint komme tilbake å leke mer etterpå at du har trøstet den andre parten. Men han vil nok fort skjønne at dersom man ikke er snill med de andre barna/voksne så blir det veldig kjedelig. Ikke minst så får søsken/venner/andre så masse oppmerksomhet og ros som han også vil ha. ;) Man behøver ikke å bruke "skammekrok" eller noe, men å ta barnet midletidig ut av situasjonen. Sitte litt på "sidelinja" til han har roet seg, og ser at det ikke er noe morro å gjøre slik at man ikke får delta i leken.

Dersom det er noe sosiale vansker inne i bildet, at barnet sliter med å vite hvordan han skal opptre i lek/komme inn i leken e.l. Må man finne ut hva barnet har vansker med og hjelpe det å finne alternative måter å komme inn i leken på/opptre. ;)
 
Ellepelle skrev:
får barna deres konsekvenser for adferd som ikke er greit ? om de slår, sparker osv?
hva gjør dere? hva kan man gjøre for og få slutt på det eller idet minste minske slik adferd.
dette gjelder vår 5 åring, og den oppførselen er mest mot far.
Klikk for å utvide …
Vi snakker og snakker , her fungerer snakking mye bedre enn straff
 
Syns det er fryktelig vanskelig selv. Sliter med vår femåring for tiden også, hun er mest frekk i munnen da. Syns det er vanskelig å finne konsekvenser som faktisk fungerer. Hun bryr seg ikke om tilsnakk før vi blir ordentlig sinte og hever stemmen, og da begynner hun å gråte og spiller på at hun blir lei seg og at vi er slemme som gjør at hun blir lei seg, prøver å spille på samvittigheten vår.
 
Kengu skrev:
Vi snakker og snakker , her fungerer snakking mye bedre enn straff
Klikk for å utvide …

Det har jeg mye bedre erfaring med og, liker ikke å straffe men heller prøve å ha en dialog om hvorfor det ble gjort og hva som er galt med det.
 
Jeg har også mer tro på å snakke om ting, helst i ettertid. Men hva gjør man da når det absolutt ikke fungerer? Altså, vi snakker, men hun blir bare frekk, og står på sitt om at mamma og pappa er dumme som gjør at hun blir lei seg. ( og da kan det være at hun ble lei seg fordi hun ikke fikk gå fra middagsbordet uten å smake på maten, eller at hun ikke fikk is eller godteri når hun vil, eller at hun ikke får frokostblanding 30 minutter etter at hun har kastet an halv brødskive fordi hun var SÅ mett!) Hun spiller så på det at hun blir lei seg, og det er alltid oss voksne sin feil. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, hvor mye vi snakker sammen, så klarer hun ikke å se det annerledes. Jeg er så rådløs om dagen med dette.... Hun svarer heller ikke når vi snakker til henne, ikke før vi hever stemmen og snakker litt strengt, og gjett hva som skjer? Jo da blir hun såklart lei seg. Oppgitt!!!
 
Jeg har også mer tro på å snakke om ting, helst i ettertid. Men hva gjør man da når det absolutt ikke fungerer? Altså, vi snakker, men hun blir bare frekk, og står på sitt om at mamma og pappa er dumme som gjør at hun blir lei seg. ( og da kan det være at hun ble lei seg fordi hun ikke fikk gå fra middagsbordet uten å smake på maten, eller at hun ikke fikk is eller godteri når hun vil, eller at hun ikke får frokostblanding 30 minutter etter at hun har kastet an halv brødskive fordi hun var SÅ mett!) Hun spiller så på det at hun blir lei seg, og det er alltid oss voksne sin feil. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, hvor mye vi snakker sammen, så klarer hun ikke å se det annerledes. Jeg er så rådløs om dagen med dette.... Hun svarer heller ikke når vi snakker til henne, ikke før vi hever stemmen og snakker litt strengt, og gjett hva som skjer? Jo da blir hun såklart lei seg. Oppgitt!!!
 
Er det bare mot far tenker jeg at far må endre atferd...
 
Vanskelig men prøve å spørre hvorfor han slår når han er rolig?
 
Vi har begynt med at hun har en liste på kjøleskapet med ett par enkle arbeidsoppgaver og noen punkter med oppførsel vi ikke ønsker,feks øve på å ikke slå/bite når du blir sint, må samle seg 5 smiletegn, klarer hun det får hun 30 kr på lørdag!
 
Mrs Lutz skrev:
Er det bare mot far tenker jeg at far må endre atferd...
Klikk for å utvide …

Hva tenker du på da? si gjerne hva du tenker :) vi gjør likt her, eller far er kanskje mer konsikvent enn meg da.
vi snakker om dette hele tiden, sønnen og faren har et kjempe godt forhold, og har hatt hele veien.
men siden jul har det skjedd mye her. vi tenker kanskje at han opplever sorg, det er ikke lenge siden vår hund ble avlivd for hun var så syk.sønnen og hunden hadde et nært forhold.
 
|Frosken| skrev:
Jeg har også mer tro på å snakke om ting, helst i ettertid. Men hva gjør man da når det absolutt ikke fungerer? Altså, vi snakker, men hun blir bare frekk, og står på sitt om at mamma og pappa er dumme som gjør at hun blir lei seg. ( og da kan det være at hun ble lei seg fordi hun ikke fikk gå fra middagsbordet uten å smake på maten, eller at hun ikke fikk is eller godteri når hun vil, eller at hun ikke får frokostblanding 30 minutter etter at hun har kastet an halv brødskive fordi hun var SÅ mett!) Hun spiller så på det at hun blir lei seg, og det er alltid oss voksne sin feil. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, hvor mye vi snakker sammen, så klarer hun ikke å se det annerledes. Jeg er så rådløs om dagen med dette.... Hun svarer heller ikke når vi snakker til henne, ikke før vi hever stemmen og snakker litt strengt, og gjett hva som skjer? Jo da blir hun såklart lei seg. Oppgitt!!!
Klikk for å utvide …

en ting er sikkert det er ikke lett og være foreldre . vi prøver også å snakke en del om det, jeg synes det har hjupet i små skritt.
 
Ellepelle skrev:
Hva tenker du på da? si gjerne hva du tenker :) vi gjør likt her, eller far er kanskje mer konsikvent enn meg da.
vi snakker om dette hele tiden, sønnen og faren har et kjempe godt forhold, og har hatt hele veien.
men siden jul har det skjedd mye her. vi tenker kanskje at han opplever sorg, det er ikke lenge siden vår hund ble avlivd for hun var så syk.sønnen og hunden hadde et nært forhold.
Klikk for å utvide …
Det er vanskelig å si uten å se dere. selv om to personer gjør ting likt så vil det aldri bli helt likt. Det går ikke på ord og handlinger, men mer det som ligger bak av tanker og følelser som kommer til utrykk i kroppspråk. Det kan være anderledes sinnstemning. Det er viktig å ikke bli sint/stresset el. Og man må ikke forveksle tydelig og streng.
 
Ellepelle skrev:
en ting er sikkert det er ikke lett og være foreldre . vi prøver også å snakke en del om det, jeg synes det har hjupet i små skritt.
Klikk for å utvide …
Nei lett er det ikke:) heldigvis går ting veldig opp og ned, så håper denne fasen roer seg snart! Høygravid og hormonell, med trassen sutrete treåring og frekk femåring er en prøvelse:p
 
Mrs Lutz skrev:
Det er vanskelig å si uten å se dere. selv om to personer gjør ting likt så vil det aldri bli helt likt. Det går ikke på ord og handlinger, men mer det som ligger bak av tanker og følelser som kommer til utrykk i kroppspråk. Det kan være anderledes sinnstemning. Det er viktig å ikke bli sint/stresset el. Og man må ikke forveksle tydelig og streng.
Klikk for å utvide …
nei det må vi kanskje jobbe med. det er jo ikke sånn vær dag, hele uka som var var det bra men så ble det sånn igjen. vi skal ihvertfall jobbe med det, både far og jeg og barnet. spurt barnet om hvorfor og da sier han bare at det er sånn.tenker kanskje far og sønn må snakke mer sammen om sånne situasjoner også.
 
Her får hun ikke være sammen med oss hvis hun slår. Bærer henne vekk og plasserer henne et sted hun ikke får skadet oss eller seg selv. Men hun er ram på å stikke av og klatre opp steder hvor hun lett kan ramle ned fordi hun blir uforsiktig når hun blir så sint. Så noen ganger setter vi henne i senga si. Stikker hun av, setter vi henne der på nytt. Når hun roer seg såpass at hun ikke stikker av mer, kan vi prøve å snakke med henne. Hender gubben holder henne fast så hun ikke får slått/sparket/stukket av, da hører jeg på gråten hennes når hun er "klar" til å samarbeide og ikke slå mer. Spør ofte om hun er "ferdig å slå", og klar til å samarbeide og snakke med oss. Da kan vi gjerne snakke en stund om hva som gikk galt, vi kan fortelle hva vi tenkte som fikk oss til å si nei til henne eller hva som nå fikk henne til å gå i fistel. Og vi kan spørre om hun er veldig lei seg fordi hun ikke fikk det hun ville ha. F.eks her om dagen somlet hun på vei opp trappa for å legge seg, da ble jeg streng i stemmen. Hun ble tydelig lei seg og satte ikke akkurat opp farta. Så jeg gikk opp på badet, brukte et minutt på å roe meg ned, og kom tilbake i trappa til henne. Spurte da om hun ble lei seg fordi jeg brukte streng stemme, og det ble hun. Da ba jeg om unnskyldning for akkurat den strenge stemmen og sa at jeg blir lei meg og sint når hun ikke hører på meg og samarbeider. Så var vi "ferdige" med den diskusjonen og kunne fortsette med et hyggelig kveldsstell.

Da hun var mindre og prøvde å bite, sa jeg at hun ikke fikk bite meg, det gjør vondt. Men om hun absolutt måtte bite noen kunne hun bite seg selv i hånda så hun fikk kjenne hvor vondt det gjorde. Tok ikke mange forsøkene før hun sluttet med bitingen ;)

Du nevner at hunden deres døde nylig, kan nok være lurt å ta en samtale etter sånne "hissy fits" og spørre rett frem om h*n var lei seg fordi h*n savnet hunden og kanskje det gjorde at h*n ble ekstra sint når dere ikke skjønte at det var DET som var grunnen?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp