S
Sarah&Mia
Guest
Hei
Jeg er gravid med barn nr tre. Vi har to barn hver fra tidligere av og venter det tredje sammen. Foreløpig bor vi ikke sammen. Vi møttes da begge var gift og ble veldig forelsket. Begge var i triste og døde forhold fra før av. Vi gikk begge ut av forholdene, men det førte til en periode med mye turbulens, der vi har hatt det ekstremt ustabilt. Alt fra fantastiske oppturer og en følelse av lykke og kjærlighet som jeg aldri før har opplevd, til grusomme krangler der jeg føler en enorm smerte og som
har ledet til ukesvis med konflikt og dårlig kommunikasjon, hvor jeg er livredd for at det blir slutt. Mye av kranglingen har handlet om utfordringer knyttet til lite tid sammen, pluss mye stress og press knyttet til konflikter med hans eks. Han kan være verdens mest omsorgsfulle og snille mann, som får meg til å føle meg ekstremt elsket og verdifull. Men det er smertefullt å ikke bo sammen, og jeg føler ofte mye savn og at jeg kommer i andre rekke. Når jeg prøver å få trøst og forståelse fra ham føler han seg lett presset og at jeg overkjører ham, hvilket gjør at han klikker og blir veldig sint og aggressiv. Han er aldri voldelig, men kan si og gjøre ting som oppleves som slemt og uempatisk. Ofte avviser han meg i dagesvis etter krangler. Jeg er egentlig en sterk og sta person, men det ender som regel opp med at det er jeg som må beklage og trygle om at vi skal bli venner. Jeg har lenge håpet at vi kunne få barn og flytte sammen, for vi kan som sagt ha det helt fantastisk og harmonisk sammen. Det har ofte blitt kilde til konflikt, fordi han har vegret seg av hensyn til egne barn. I sommer bestemte han seg forøvrig for å satse, og han både fridde til meg og var med på å lage et barn. I løpet av høsten har jeg opplevd at det er tøft å være så mye alene som gravid og har kjent på endel angst og uro knyttet til å bo sammen med hans barn. Datteren hans er bla sjalu på meg. Når jeg ber om vi kan være mer sammen og også forteller om at jeg synes det er vanskelig at hun er sjalu osv ble han igjen veldig sint og anklagende, fordi han mener at jeg presser ham, aldri kan få nok trygghet, bare fokuserer på problemer osv. Jeg føler at han tar null hensyn til at jeg er gravid og hormonell og at det er naturlig at jeg trenger mer støtte og er mer bekymret over ting. Jeg er rådvill og fortvilet. Skal jeg droppe ham? Han er 90 prosent av tiden en fantastisk mann, men 10 prosent forvandler han seg til en slem og illsint person uten empati. Det gjør meg veldig utrygg. Samtidig føler jeg at jeg elsker ham og trenger ham og ikke kan være lykkelig uten ham. Jeg vet at jeg sikkert virker ganske rar og ustabil, men blir ellers sett på som en klok og sterk person. Men dette forholdet gjør meg helt koko. Noen som har lignende erfaringer?
Jeg er gravid med barn nr tre. Vi har to barn hver fra tidligere av og venter det tredje sammen. Foreløpig bor vi ikke sammen. Vi møttes da begge var gift og ble veldig forelsket. Begge var i triste og døde forhold fra før av. Vi gikk begge ut av forholdene, men det førte til en periode med mye turbulens, der vi har hatt det ekstremt ustabilt. Alt fra fantastiske oppturer og en følelse av lykke og kjærlighet som jeg aldri før har opplevd, til grusomme krangler der jeg føler en enorm smerte og som
har ledet til ukesvis med konflikt og dårlig kommunikasjon, hvor jeg er livredd for at det blir slutt. Mye av kranglingen har handlet om utfordringer knyttet til lite tid sammen, pluss mye stress og press knyttet til konflikter med hans eks. Han kan være verdens mest omsorgsfulle og snille mann, som får meg til å føle meg ekstremt elsket og verdifull. Men det er smertefullt å ikke bo sammen, og jeg føler ofte mye savn og at jeg kommer i andre rekke. Når jeg prøver å få trøst og forståelse fra ham føler han seg lett presset og at jeg overkjører ham, hvilket gjør at han klikker og blir veldig sint og aggressiv. Han er aldri voldelig, men kan si og gjøre ting som oppleves som slemt og uempatisk. Ofte avviser han meg i dagesvis etter krangler. Jeg er egentlig en sterk og sta person, men det ender som regel opp med at det er jeg som må beklage og trygle om at vi skal bli venner. Jeg har lenge håpet at vi kunne få barn og flytte sammen, for vi kan som sagt ha det helt fantastisk og harmonisk sammen. Det har ofte blitt kilde til konflikt, fordi han har vegret seg av hensyn til egne barn. I sommer bestemte han seg forøvrig for å satse, og han både fridde til meg og var med på å lage et barn. I løpet av høsten har jeg opplevd at det er tøft å være så mye alene som gravid og har kjent på endel angst og uro knyttet til å bo sammen med hans barn. Datteren hans er bla sjalu på meg. Når jeg ber om vi kan være mer sammen og også forteller om at jeg synes det er vanskelig at hun er sjalu osv ble han igjen veldig sint og anklagende, fordi han mener at jeg presser ham, aldri kan få nok trygghet, bare fokuserer på problemer osv. Jeg føler at han tar null hensyn til at jeg er gravid og hormonell og at det er naturlig at jeg trenger mer støtte og er mer bekymret over ting. Jeg er rådvill og fortvilet. Skal jeg droppe ham? Han er 90 prosent av tiden en fantastisk mann, men 10 prosent forvandler han seg til en slem og illsint person uten empati. Det gjør meg veldig utrygg. Samtidig føler jeg at jeg elsker ham og trenger ham og ikke kan være lykkelig uten ham. Jeg vet at jeg sikkert virker ganske rar og ustabil, men blir ellers sett på som en klok og sterk person. Men dette forholdet gjør meg helt koko. Noen som har lignende erfaringer?
Last edited by a moderator:
