Lillesøster er snart tre uker gammel og navneløs. Jeg har lenge (type et par år) hatt ei topp fem liste med jentenavn. Vi visste ikke kjønn under graviditeten, men jeg hadde følelse på gutt. Jeg hadde dermed guttenavnet klart, men også en favoritt blant jentenavnene "mine". Etter fødsel og overraskelsen over at det var ei jente, ble jeg likevel litt usikker på jentenavnet jeg hadde hatt som favoritt. Og det var jo ikke avgjort, for pappaen har jo selvsagt også noe han skal ha sagt i valget av navn Jo mer vi har grublet på navn, jo mer usikker har vi blitt. Mannen har kommet med noen forslag som er alt for vanlige for min smak. Også har vi hatt et alternativ som vi begge liker godt, men som er litt mer utbredt enn mitt (tidligere) yndlingsnavn. Nå er vi altså nært å bestemme oss for det navnet vi begge liker godt, men jeg er redd for å angre på at jeg gir slipp på mitt (tidligere) yndlingsnavn.
Er det noen her som har vært nødt til å inngå kompromiss med partner, som angrer på at de ikke kjempet mer for sitt yndlingsnavn?
Skal nevnes at førstemann fikk sitt navn etter oppkalling etter sin oldefar på pappaens side, etter sterkt ønske fra pappaen. Så jeg kunne nok kjempet igjennom mitt yndlingsnavn om jeg ville. Men jeg ønsker jo at vi begge skal være fornøyd. Og jeg liker jo kompromiss-navnet vårt veldig godt. Jeg er bare redd for å angre senere
Er det noen her som har vært nødt til å inngå kompromiss med partner, som angrer på at de ikke kjempet mer for sitt yndlingsnavn?
Skal nevnes at førstemann fikk sitt navn etter oppkalling etter sin oldefar på pappaens side, etter sterkt ønske fra pappaen. Så jeg kunne nok kjempet igjennom mitt yndlingsnavn om jeg ville. Men jeg ønsker jo at vi begge skal være fornøyd. Og jeg liker jo kompromiss-navnet vårt veldig godt. Jeg er bare redd for å angre senere