Kommer jeg til å bli en god mor?

[Hageblomsten]

Nå som det nærmer seg 12 uker har jeg begynt å kjenne på tanken å faktisk bli mor.
Da jeg skulle holde niesa mi for første gang for litt over ett år siden, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det føltes helt feil å prate med henne og det å holde henne kjentes unaturlig. Hva om jeg ikke klarer å kommunisere med mitt eget barn? Tenk om jeg bare blir frustrert og irritert når barnet gråter og jeg ikke får roet det ned? Hva om jeg ikke klarer å oppdra barnet på best mulig måte?
Vi har ønsket oss barn lenge nå, lenge før jeg ble tante, og trodde egentlig jeg var mentalt klar.
Blir helt sikkert noe annet når barnet er mitt, men sitter likevel med følelsen av "hva om?".

 

[Nocturne82]

En veldig vanlig tanke! Men man lærer underveis mannen min hadde aldri holdt en baby før førstemann ble født, og han er virkelig verdens beste far. Når man har født første og drar hjem fra sykehuset, føles det litt sånn "tørr dere virkelig å sende ungen med oss hjem?!". Det føles litt som man bør spørre pleierne om hva som er riktig, og at man liksom ikke har "foreldreserfikat" ;-) men det som er så fint, er at det er mange å spørre underveis, man prøver og feiler gjennom hele oppveksten og oppdragelsen. Når barnet er født trenger man jo masse tid for å finne ut hvem som har kommet. Alle barn er forskjellige og det finnes ingen fasit på hvordan man skal gjøre ting riktig. Det er det som er så fint også, man finner utav det sammen mitt beste råd må være å kose massemasse med barna hele oppveksten og snakke mye med dem helt fra de er små. De kan aldri få nok kos <3 det er fantastisk med barn! Slitsomt, men så til de grader verdt alt strev! Bare å glede seg!

 

[Tofus]

Det vil bli noe heeelt annet med egen baby. Man vil kjenne dem til minste detalj, og man er bygd så man elsker sine barn dette er jeg helt sikker på er grunnen at man får en usedvanlig tolmodighet med byssing, mting og stell jeg er glad i andres barn, men kan fort få nok, det kan jeg ikke med egne

 

[Lillegull-14]

Det å stille slike spørsmål, tror jeg er det som faktisk gjør at du kommer til å bli en helt perfekt mor....
Helt vanlig å ha slike tanker. Plutselig snur livet totalt - ett lite menneske vil være helt avhengig av deg. Slike tanker er jo en del av forberedelsen til det som skjer 9 mnd frem i tid...

 

[animo]

Jeg også følte det sånn med første... Alt med barn var kleint og jeg følte meg som en stor idiot når jeg skulle prate eller kose med en unge.. når tuppa kom, var det helt annerledes! Jeg har tilogmed videoklipp hvor jeg nå forstår at hun var drittlei av at mamma tullet og skulle ha henne til å smile ja, jeg har veldig dårlig samvittighet for den

Poenget er at det nesten ikke er mulig å forestille seg hvor naturlig alt blir når en av de småtassene har direktelinje til hjertet ditt

 

[Hageblomsten]

En veldig vanlig tanke! Men man lærer underveis mannen min hadde aldri holdt en baby før førstemann ble født, og han er virkelig verdens beste far. Når man har født første og drar hjem fra sykehuset, føles det litt sånn "tørr dere virkelig å sende ungen med oss hjem?!". Det føles litt som man bør spørre pleierne om hva som er riktig, og at man liksom ikke har "foreldreserfikat" ;-) men det som er så fint, er at det er mange å spørre underveis, man prøver og feiler gjennom hele oppveksten og oppdragelsen. Når barnet er født trenger man jo masse tid for å finne ut hvem som har kommet. Alle barn er forskjellige og det finnes ingen fasit på hvordan man skal gjøre ting riktig. Det er det som er så fint også, man finner utav det sammen mitt beste råd må være å kose massemasse med barna hele oppveksten og snakke mye med dem helt fra de er små. De kan aldri få nok kos <3 det er fantastisk med barn! Slitsomt, men så til de grader verdt alt strev! Bare å glede seg!

Å, det her var innmari betryggende å lese Haha, foreldresertifikat! Hadde jo vært litt kjekt å vite at jeg faktisk er kvalifisert til å ta med et skjørt og sårbart barn hjem
Du har nok helt rett. Må nok bare bli kjent med dette nye mennesket Også har jeg tross alt en haug med støttespillere rundt meg

 

[Hageblomsten]

Jeg også følte det sånn med første... Alt med barn var kleint og jeg følte meg som en stor idiot når jeg skulle prate eller kose med en unge.. når tuppa kom, var det helt annerledes! Jeg har tilogmed videoklipp hvor jeg nå forstår at hun var drittlei av at mamma tullet og skulle ha henne til å smile ja, jeg har veldig dårlig samvittighet for den

Poenget er at det nesten ikke er mulig å forestille seg hvor naturlig alt blir når en av de småtassene har direktelinje til hjertet ditt

Haha, barn kan vel bli lei av foreldrene sine også
Det høres virkelig fantastisk ut <3 Blir spennende å se hvordan det blir å ha den lille her

 

[FrkH]

Nå som det nærmer seg 12 uker har jeg begynt å kjenne på tanken å faktisk bli mor.
Da jeg skulle holde niesa mi for første gang for litt over ett år siden, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det føltes helt feil å prate med henne og det å holde henne kjentes unaturlig. Hva om jeg ikke klarer å kommunisere med mitt eget barn? Tenk om jeg bare blir frustrert og irritert når barnet gråter og jeg ikke får roet det ned? Hva om jeg ikke klarer å oppdra barnet på best mulig måte?
Vi har ønsket oss barn lenge nå, lenge før jeg ble tante, og trodde egentlig jeg var mentalt klar.
Blir helt sikkert noe annet når barnet er mitt, men sitter likevel med følelsen av "hva om?".

D

Du er hvertfall ikke alene om å føle det slik,
jeg har det akkurat sånn jeg og..
tenker på om jeg passer til dette og hvordan det vil bli.. men når hun/han kommer tror/håper jeg kanskje det vil falle naturlig

 

[Novemberskatten]

Jeg tenker sånn nå og jeg skal bli mamma for 4 og 5 gang :-/ Tankene har slått seg helt vrang de siste dagene, og spørsmål som hva om og hva visst ikke osv. Det er helt normalt å tenke sånn, føle sånn så ikke hver redd for det.