Kommer forholdet til å ryke?

[Bkno3390992]

Hei.

Mars i år fikk vi en nydelig datter som er helt frisk og fin. Perfekt liten skapning!

Det var planlagt å få barn, vi hadde forberedt så godt vi kunne men så ganske kjapt at det var mye vi ikke var forberedt på, naturligvis.

Men jeg (mann) er bekymret. Til tross for å få barn som er en vakker hendelse så har ikke jeg og samboeren min det bra sammen. Ved enkelt Google søk viser det seg at mange av tegnene jeg ser tyder på at forholdet står i fare for å ikke holde om vi ikke tar tak i ting mer alvorlig enn frem til nå.

Jeg har ingen intensjoner eller planer om å skulle endre på dagens status som samboere, men på et eller annet tidspunkt er det ikke lengre rettferdig å skulle trumfe noe igjennom om man ikke er lykkelig.

Er alltid to sider av en sak, men jeg vil fortelle min versjon som jeg føler i dette tilfellet står mest i min favør. Etter barnet kom til verden har min samboer forandret seg veldig, mye positivt men også veldig mye negativt som virkelig preger meg.

Hun er veldig irritabel, lite løsnings orientert, virker irritert og grinete ovenfor meg men kan sitte å smile å le samtidig med barnet men når jeg ønsker å fortelle noe merker jeg at hun skifter holdning og måten hun kommuniserer på. Hun vil ikke gi meg nærhet, vi kysser så og si aldri, hun viker unna når jeg forsøker, om jeg holder rundt henne merker jeg at hun så og si ikke ønsker å la meg holde henne. Vi kommuniser veldig dårlig, uansett hva jeg gjør så er det ikke godt nok. En liten negativt ting i hennes øyne overskygger alt det andre som er bra osv.

Jeg er overhode ikke perfekt, og det å bli pappa har vært tøft men også fantastisk. Men jeg føle at vi som samboere ikke har taklet dette ordentlig sammen, men spesielt hun har gjort det til en greie til at alt skal takles selv, noe som skyver meg vekk. Men samtidig blir hun sur om jeg da samtidig ikke i hennes øyne bidrar.

Vi har overhode ikke et sex liv, jeg er direkte ensom og tilbringer fleste ettermiddager etter barnet er lagt med å sitte for meg selv da hun ikke ønsker å være sammen med meg men vil heller sitte alene. Dette har jeg full forståelse for i perioder men ikke som en rutine. Vi snakker ikke om noe, gjør vi det så merker jeg hun ikke er interessert.

Jeg jobber hardt for familien med en omfattende og tøff jobb, er tilstede hele tiden når hun trenger det. Jeg anser situasjonen som svært alvorlig og har kuttet ut alt som har med hobbyer, vennskap og ser familie svært sjelden kun for å dedikere all tiden min til jentene mine utenfor jobb.

Det som er min største bekymring er at jeg ikke lengre føler vi er kjærester, jeg merker jeg mer og mer får et forhold til det hele hvor jeg bare er der for å hjelpe til når hun vil. Jeg er fult klar over at hun har sine meninger om meg som sikkert stemmer i stor grad også, så jeg er ikke der at alt er hennes feil. Men jeg har forsøkt å snakke med henne mange ganger, jeg slipper helt min "egoisme" oppi det hele kun for å hjelpe henne. Jeg har foreslått par terapi, psykolog eller generelt prate med andre. Alt blir mottatt med en fiendtlig holdning.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er for første gang på 10 år livredd for hva som kommer til å skje.

Vil legge til avslutningsvis at hun som kvinne har gått igjennom noe helt utrolig som virkelig har satt min respekt ovenfor henne og kvinner generelt. Jeg forstår at ting tar tid og at kropp og sinn må innstille seg på ting på nytt igjen. Men jeg har vært super tålmodig, men er det et problem så lenge etter mener jeg det bør være rom og forståelse for at man kan sammen finne ut av ting.

 

[Bruspulver]

Jeg ville gitt det mer tid. Babyen er ikke 1 år en gang, første året er unntakstilstand.
Men jeg tenker også det er greit å være bevist på det. Kanskje dere skal vurdere parterapi? Noen å snakke med, få satt ord på hva dere føler.
Tror det er bra å starte tidlig med det en å vente til det flyter over

 

[Eskimonika]

Hei.
Veldig interessant med en manns perspektiv.
Gratulerer som nybakte foreldre.


Som Bruspulver sier så - gi det mer tid!
Det er en ekstremsituasjon å få barn og det tar tid (noen ganger år) å «akklimatisere» seg etterpå.

jeg forstår hva du sier og jeg gjetter at min kjæreste kunne sagt flere av de samme tingene om meg et halvt års tid etter fødselen også.

Ift nærhet og sex - hun får sansynligvis overdose med nærhet fra babyen og trenger rom og luft rundt seg. Behovet for nærhet blir mettet og mere til med en liten en. Og en kan være så sliten at en ikke har sjans til å klare prøve tenke eller forestille seg hvordan du opplever det, å savne være kjærester eller bare være nær deg for å vise du fremdeles er viktig for henne.
Alle instinkter sier hun skal være der 300% for den lille babyen og hun har (på generelt grunnlag) nesten ingen minutter om dagen for seg selv.
Selv det å gå på do eller kunne dusje uten å måtte passe på, lytte til eller ha med babyen kan gi en følelse av luksus og alene-tid om det er mulig å få til.

jeg forstår det kan føles tungt og ensomt og at du kan føle deg alene om å dra lasset og ta vare på dere som par.
Men klarer du å stå i det og hjelpe henne å få litt pusterom og å se at du fremdeles er glad i henne og tar vare på dere som par i en intens tid så kan det bli lettere for henne å komme litt opp fra det dypet hun sitter i.

kan godt hende du er flink til det, men hun er biologisk innstilt på babyen deres nå og har liksom ikke noe overskudd igjen til deg i denne perioden dessverre.

Oddsen er meget stor for at din samboer nå for tiden er utslitt av mange måneder med avbrutt og lite søvn, kanskje også dårlig kvalitet på den søvnen hun får. Hun har en som er avhengig av henne absolutt hele tiden og får sjelden 5 minutter som er bare sine. Hun har en hjerne og en hukommelse som fremdeles er mest bomull. Ihvertfall når det gjelder det meste annet enn babyen. Og hun gruer seg for å skulle på jobb igjen fordi hun ikke klarer se hvordan det skal gå.

som sagt sier jeg dette på generelt grunnlag for det trenger selvfølgelig ikke være akkurat sånn hos dere selv om dette er ekstremt vanlig på den tiden.

hun trenger fremdeles tålmodighet, hvor vanskelig det enn kan være.
Og hun trenger se at du gir henne det og at du har forståelse for at dere akkurat nå ikke er helt på samme sted.

ta med blomster hjem eller en sjokoladeeske hun liker eller noe annet, en liten ting bare fordi hun gjør en kjempejobb som mamma.
Lag en god middag, kanskje til babyen er lagt og hun faktisk kan spise den i ro.
Lek med babyen, gå på trilletur eller generelt pass på den (med fokus på den og ikke på tlf eller annet) og si at hun kan ta seg en hvil eller dusj eller bare ha litt alene-tid (funker absolutt best om hun ikke kan høre babyens lyder).
Kom hjem med dusjsåpe eller et lite spa-kit, bodylotion eller noe liknende som hun liker, men ikke unner seg eller ikke føler hun rekker bruke for tiden og gi henne tid til å nyte det.
Legg babyen om den er klar for det og det passer i rutinen dere har.
Ta badestol/kveldsstell enten sammen eller at du gjør det så hun får en pause og får se du og babyen tilbringer tid og koser dere sammen.
Spør om hun vil sove en morgen når du har fri og stå opp med babyen. Skal den amme kan mor kanskje bare få babyen til det og så at du tar den igjen.
tilby kyss og klem og si at du er glad i henne og at du er stolt av henne, at hun er en flink mamma osv. Hun klarer ikke se det selv og er fryktelig sliten.

hun kommer (mest sannsynlig) tilbake til deg igjen. Det er bare den intense mammarollen til en liten en som gjør at man ikke har noe igjen å gi til partneren.
Lykke til!


PS - det med et humør og toneleie til baby og et annet til deg/voksne er hun heller ikke alene om.

 

[Veslejenta88]

Høres ganske normalt ut og er veldig enig med begge over. Nå er min nr 3 8 uker og vi er vant med baby tiden og alt som følger med. Mannen veit at det blir lite på han men lykken med flere barn så får han nok nærhet av de to andre barna våres. Jeg føler meg mildere når mannen tar babyen så jeg kan dusje, spise og gå på do i fred. Sånne små ting blir plutselig veldig viktig når man har baby og man trenger ikke å gjøre store greiene for at føles bedre. Med nr 2 var barseltiden veldig unntakstilstand da han ble hasteoperert for brokk 8 uker gammel og fikk uvi så endte over 1 uke på sykehuset. Ca en operasjon i året etter det og nå skal vi til ønh ang mandlene. Med nr 1 så merket vi virkelig det med unntakstilstand. Vi hadde det helt forferdelig ang hverandre og verst var det under pappapermen og jeg hadde ferie. Løsningen vår var å ikke være sammen hele tiden. Mannen fikk mer kontakt med venner, men jeg måtte mer eller mindre kaste han ut i begynnelsen. Nå drar han ut ganske ofte mens jeg elsker å sitte i sofaen i fred. Han har en veldig god venn som har samme bil og bil interesse som han så de skrur bil sammen. Vi er fortsatt godt og nr 1 er 6 år. Man må nesten bare finne noe som passer en. Men med nr 1 så tenkte ingen av oss på at vi kunne gjøre ting hver for oss og da ble det mye knis Inger og vi begge trudde det kom til å ende med skilsmisse. Heldigvis gikk det seg til.

 

[Nordlys2018]

Hei.
Veldig interessant med en manns perspektiv.
Gratulerer som nybakte foreldre.


Som Bruspulver sier så - gi det mer tid!
Det er en ekstremsituasjon å få barn og det tar tid (noen ganger år) å «akklimatisere» seg etterpå.

jeg forstår hva du sier og jeg gjetter at min kjæreste kunne sagt flere av de samme tingene om meg et halvt års tid etter fødselen også.

Ift nærhet og sex - hun får sansynligvis overdose med nærhet fra babyen og trenger rom og luft rundt seg. Behovet for nærhet blir mettet og mere til med en liten en. Og en kan være så sliten at en ikke har sjans til å klare prøve tenke eller forestille seg hvordan du opplever det, å savne være kjærester eller bare være nær deg for å vise du fremdeles er viktig for henne.
Alle instinkter sier hun skal være der 300% for den lille babyen og hun har (på generelt grunnlag) nesten ingen minutter om dagen for seg selv.
Selv det å gå på do eller kunne dusje uten å måtte passe på, lytte til eller ha med babyen kan gi en følelse av luksus og alene-tid om det er mulig å få til.

jeg forstår det kan føles tungt og ensomt og at du kan føle deg alene om å dra lasset og ta vare på dere som par.
Men klarer du å stå i det og hjelpe henne å få litt pusterom og å se at du fremdeles er glad i henne og tar vare på dere som par i en intens tid så kan det bli lettere for henne å komme litt opp fra det dypet hun sitter i.

kan godt hende du er flink til det, men hun er biologisk innstilt på babyen deres nå og har liksom ikke noe overskudd igjen til deg i denne perioden dessverre.

Oddsen er meget stor for at din samboer nå for tiden er utslitt av mange måneder med avbrutt og lite søvn, kanskje også dårlig kvalitet på den søvnen hun får. Hun har en som er avhengig av henne absolutt hele tiden og får sjelden 5 minutter som er bare sine. Hun har en hjerne og en hukommelse som fremdeles er mest bomull. Ihvertfall når det gjelder det meste annet enn babyen. Og hun gruer seg for å skulle på jobb igjen fordi hun ikke klarer se hvordan det skal gå.

som sagt sier jeg dette på generelt grunnlag for det trenger selvfølgelig ikke være akkurat sånn hos dere selv om dette er ekstremt vanlig på den tiden.

hun trenger fremdeles tålmodighet, hvor vanskelig det enn kan være.
Og hun trenger se at du gir henne det og at du har forståelse for at dere akkurat nå ikke er helt på samme sted.

ta med blomster hjem eller en sjokoladeeske hun liker eller noe annet, en liten ting bare fordi hun gjør en kjempejobb som mamma.
Lag en god middag, kanskje til babyen er lagt og hun faktisk kan spise den i ro.
Lek med babyen, gå på trilletur eller generelt pass på den (med fokus på den og ikke på tlf eller annet) og si at hun kan ta seg en hvil eller dusj eller bare ha litt alene-tid (funker absolutt best om hun ikke kan høre babyens lyder).
Kom hjem med dusjsåpe eller et lite spa-kit, bodylotion eller noe liknende som hun liker, men ikke unner seg eller ikke føler hun rekker bruke for tiden og gi henne tid til å nyte det.
Legg babyen om den er klar for det og det passer i rutinen dere har.
Ta badestol/kveldsstell enten sammen eller at du gjør det så hun får en pause og får se du og babyen tilbringer tid og koser dere sammen.
Spør om hun vil sove en morgen når du har fri og stå opp med babyen. Skal den amme kan mor kanskje bare få babyen til det og så at du tar den igjen.
tilby kyss og klem og si at du er glad i henne og at du er stolt av henne, at hun er en flink mamma osv. Hun klarer ikke se det selv og er fryktelig sliten.

hun kommer (mest sannsynlig) tilbake til deg igjen. Det er bare den intense mammarollen til en liten en som gjør at man ikke har noe igjen å gi til partneren.
Lykke til!


PS - det med et humør og toneleie til baby og et annet til deg/voksne er hun heller ikke alene om.

Et fantastisk svar <3 Håper det leses, og håper det går bra for dette paret!

 

[Mrs.B]

Jeg har aldri vært så sint på barnefar hverken før eller etter som under unntakstilstanden det første leveåret til ungen. Han fikk ikke sove på samme rom som meg engang sikkert de 6 første månedene. Mange ganger tenkte jeg «skal jeg virkelig være sammen med han der resten av livet». Og stakkars han hvis han gjorde noe «feil» med ungen. Jeg orket ikke tanken på å være fysisk med han, da ungen krevde såpass mye nærhet at jeg følte jeg holdt på å bli kvalt. Når jeg tenker tilbake på den tiden syns jeg bare utrolig synd på han og er bare mer glad i han for at han holdt ut med meg. Det meste er sagt å svarene over, bare prøv å holdt ut og gi henne mer tid. Hun er helt sikkert traumatisert av fødselen, det å ikke få nok søvn og overvelmet av det å bli mor. Jeg sleit iallefall med det å først bli totalt utslitt av å gå gravid og være enorm uten å få nok søvn, til å gå gjennom en hard og traumatiserende fødsel til det å ha ansvaret for det lille nurket som aldri sov mer enn 2 timer i gangen. Det tar tid å komme over noe sånt når du aldri har opplevd det før. Og alle kvinner takler denne påkjenningen forskjellig. Det er desverre mannen det går utover, men det vil ikke si at vi ikke elsker dere.
Hjelp henne så mye du greier med barnet og på andre områder det trengs, det var det som reddet meg iallefall. Det virker som du er glad i jentene dine så jeg håper virkelig det løser seg etterhvert. Lykke til!

 

[Bkno3390992]

Hei.

Har lyst til å svare alle en og en men konkluderte med at jeg svarer generelt. Takk for fine svar. Må si mye av dette har jeg allerede tenkt men så sitter man mye alene og funderer over hva grensen er på ting og tidsperspektiv. Jeg har en tanke om at et år give or take må til før jeg kan føle at jeg kan "kreve" litt ekstra om det gir mening.

Jeg er en selvstendig kar, men må si at når den lille kom til live så gikk det opp for meg hvor avhengig jeg egentlig var og er av samboeren min.

Igjen takk for svar, jeg skal jobbe på videre - for det er det verdt, det vet jeg.

 

[Veivalsa]

I tillegg til de fine svarene du har fått, tenker jeg at det uansett ikke er noe feil av deg å ønske parterapi. Det ER overveldende å bli foreldre, og det er ingen skam å benytte seg av de flotte tilbudene som finnes. Det er bre å ta kontakt med familievernkontoret også får dere raskt en time. De vil ikke at man tar kontakt når man først har bestemt seg for å ta det slutt, men lenge før. Å gå i terapi betyr ikke at det skl bli slutt, men at man ønsker å jobbe med ting og få det bedre sammen

Vi gikk noen ganger i terapi 8 mnd etter babyen vår ble født og fikk masse tips om å kommunisere bedre med hverandre, og begge parter fikk fortelle sin side av ting.

Hvis den ene vil gå i terapi, synes jeg den andre skylder både barnet og forholdet å bli med. Det er ingen skam å gå i terapi og hva er det verste som kan skje, at man ikke har noe å ordne opp i liksom og i beste fall får man løst opp i ting jeg ser ikke at det er noe å tape på det.