Må bare få ut litt frustrasjon, og skal for en gangs skyld la bikkja og gubben slippe! Så les videre på eget ansvar 
Jeg er i utgangspunktet en person som ikke tar meg sjøl så veldig høytidelig, har et ganske avslappa forhold til kropp, og tåler det meste av fleip og kommentarer. I løpet av et svangerskap så er det jo normalt at de rundt kommenterer magen, og jeg hadde virkelig ikke trodd at dette var noe som skulle plage meg - det er jo en naturlig greie at magen vokser, folk ser det, og kommenterer - helt greit! Men nå begynner det å bli litt nok likevel...
Jobber på ungdomsskole, og der er det jo 100+ elever og 20+ kolleger. Jeg tuller ikke når jeg sier at det ikke går en eneste dag uten at noen kommenterer hvor stor magen er! Er jo litt uungåelig med så mange folk, det er jo ikke de samme hver dag. Aller, aller oftest er det helt ok kommentarer, sagt på en ålreit måte, men når det skjer mange ganger hver dag så blir man jo likevel litt lei. Og ikke alle er like gjennomtenkte heller, ala "oi! Det ser ut som du skal sprekke!" (sagt i januar), "oi! Skal du føde imorra eller??!" Jeg har ganske stor takhøyde for hva elever kan få seg til å si, og vet at det ikke er vondt ment, så det går egentlig greit... Men har en kollega som får seg til å si de merkeligste ting! Dette er ikke ei jeg kommer sånn supergodt overens med fra før... Men er egentlig litt nysgjerrig på om jeg overreagerer med dette, eller om det er flere som hadde følt seg litt ille til mote:
Første gang var etter juleferien, satt og spiste lunsj på fellesrommet. Denne kollegaen sitter på motsatt side av rommet og sier, høyt: "Ja! Du eser ut ja!" og lager sånn svær bollemageimitasjon med armene. Jeg bare: "eh, ja, den vokser jo..." Så har denne kollegaen vært borte en stund, og vi møttes igjen i gangen nå før vinterferien. "Ja! Der har vi "Magen", ja!" og samme armefakter. Jeg sa "hei" tilbake.. Og så tok det litt av nå mandag, etter ei uke ferie: "Ja! Det må jeg si, du har jammen lagt deg ut! Ja! Er jo bare ei uke siden sist, men det må jeg si! Er du sikker på at det bare er EN der?" Jeg: "øh, ja?". "Ja, de er kanskje litt større de som har to..." (måler meg med blikket, opp og ned flere ganger) "Men det må jeg si, du er schwææær altså!!" Alt sagt med et ganske intenst kroppsspråk og gestikulering.
Hva er det ho ønsker å oppnå? Jeg er liksom litt i tvil på hvordan jeg skal respondere... Det lille jeg slipper gjennom (ho prater både på innpust og utpust) blir litt ala "javel, ok, du synes det, magen vokser ja, stemmer det". Men jeg fatter rett og slett ikke hvorfor det er så utrolig nødvendig å kommentere på den måten hver gang vi treffes?
Andre kolleger (som også har reagert) og mannen, har sagt at jeg må jo bare si fra til henne om jeg ikke liker måten ho snakker til meg på, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg kan ikke komme på en eneste måte å si fra på som ho vil takle på en grei måte, uten at det blir drama / oppstyr, eller at ho blir sur og gjør et stort nummer ut av at hun mener jeg er prippen eller noe.
Og så skjer jo det utrolig teite at jeg, som normalt ikke bryr meg om størrelse, eller har ofra en eneste bekymra tanke ovenfor magen, begynner å tvile og lure på om den faktisk ER unormalt stor. Men, SF-mål ligger midt på gjennomsnittet, og på bilder jeg har sett av andre som er like langt på vei, er den heller litt mindre enn stor, liksom. Er det bare det at folk glemmer hvor stor man faktisk blir som gravid? Føler ikke jeg skal trenge å unnskylde meg eller forklare heller, hva så om den faktisk VAR litt stor?
Og hvis du har lest til hit; takk for at du leste Det hjelper å få det ut et sted!
Jeg er i utgangspunktet en person som ikke tar meg sjøl så veldig høytidelig, har et ganske avslappa forhold til kropp, og tåler det meste av fleip og kommentarer. I løpet av et svangerskap så er det jo normalt at de rundt kommenterer magen, og jeg hadde virkelig ikke trodd at dette var noe som skulle plage meg - det er jo en naturlig greie at magen vokser, folk ser det, og kommenterer - helt greit! Men nå begynner det å bli litt nok likevel...
Jobber på ungdomsskole, og der er det jo 100+ elever og 20+ kolleger. Jeg tuller ikke når jeg sier at det ikke går en eneste dag uten at noen kommenterer hvor stor magen er! Er jo litt uungåelig med så mange folk, det er jo ikke de samme hver dag. Aller, aller oftest er det helt ok kommentarer, sagt på en ålreit måte, men når det skjer mange ganger hver dag så blir man jo likevel litt lei. Og ikke alle er like gjennomtenkte heller, ala "oi! Det ser ut som du skal sprekke!" (sagt i januar), "oi! Skal du føde imorra eller??!" Jeg har ganske stor takhøyde for hva elever kan få seg til å si, og vet at det ikke er vondt ment, så det går egentlig greit... Men har en kollega som får seg til å si de merkeligste ting! Dette er ikke ei jeg kommer sånn supergodt overens med fra før... Men er egentlig litt nysgjerrig på om jeg overreagerer med dette, eller om det er flere som hadde følt seg litt ille til mote:
Første gang var etter juleferien, satt og spiste lunsj på fellesrommet. Denne kollegaen sitter på motsatt side av rommet og sier, høyt: "Ja! Du eser ut ja!" og lager sånn svær bollemageimitasjon med armene. Jeg bare: "eh, ja, den vokser jo..." Så har denne kollegaen vært borte en stund, og vi møttes igjen i gangen nå før vinterferien. "Ja! Der har vi "Magen", ja!" og samme armefakter. Jeg sa "hei" tilbake.. Og så tok det litt av nå mandag, etter ei uke ferie: "Ja! Det må jeg si, du har jammen lagt deg ut! Ja! Er jo bare ei uke siden sist, men det må jeg si! Er du sikker på at det bare er EN der?" Jeg: "øh, ja?". "Ja, de er kanskje litt større de som har to..." (måler meg med blikket, opp og ned flere ganger) "Men det må jeg si, du er schwææær altså!!" Alt sagt med et ganske intenst kroppsspråk og gestikulering.
Hva er det ho ønsker å oppnå? Jeg er liksom litt i tvil på hvordan jeg skal respondere... Det lille jeg slipper gjennom (ho prater både på innpust og utpust) blir litt ala "javel, ok, du synes det, magen vokser ja, stemmer det". Men jeg fatter rett og slett ikke hvorfor det er så utrolig nødvendig å kommentere på den måten hver gang vi treffes?
Andre kolleger (som også har reagert) og mannen, har sagt at jeg må jo bare si fra til henne om jeg ikke liker måten ho snakker til meg på, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg kan ikke komme på en eneste måte å si fra på som ho vil takle på en grei måte, uten at det blir drama / oppstyr, eller at ho blir sur og gjør et stort nummer ut av at hun mener jeg er prippen eller noe.
Og så skjer jo det utrolig teite at jeg, som normalt ikke bryr meg om størrelse, eller har ofra en eneste bekymra tanke ovenfor magen, begynner å tvile og lure på om den faktisk ER unormalt stor. Men, SF-mål ligger midt på gjennomsnittet, og på bilder jeg har sett av andre som er like langt på vei, er den heller litt mindre enn stor, liksom. Er det bare det at folk glemmer hvor stor man faktisk blir som gravid? Føler ikke jeg skal trenge å unnskylde meg eller forklare heller, hva så om den faktisk VAR litt stor?
Og hvis du har lest til hit; takk for at du leste
Det hjelper å få det ut et sted!
Jeg ville nu uansett sagt ifra... omså på en skøyeraktig måte men med ett hint av alvor sånn at stemningen ikke blir helt bånn. Skjønt sånn som jeg kjenner hormonene herje så er jeg redd jeg bare hadde bedt henne holde kjeften.... har vanvittig kort lunte etter at jeg ble gravid... 
