Kolikk+kveldsrutiner med eldste

[Bebe2020]

Hvordan løser dere dette? Lillebror gråter (eller, rettere sagt, han hyler intenst) fra ca kl 18-22 hver dag. Vi må også bære ham i armene absolutt hele tiden - det blir enda
met krise hvis vi bruker bæretøy. Det er så høyt lydnivå at det ikke går an å snakke med andre. Storebror er egentlig ikke så veldig påvirket av gråtingen, men det er umulig - føler jeg - å ta meg av kveldsstellet til storebror samtidig som jeg ptøver å roe ned lillebror. Det føles helt feil bare å skrike til storebror og be ham gjøre så mye han klarer selv, og droppe lesing og synging i senga.. Hva gjør dere i denne situasjonen? Vi kan jo ikke alltid være to voksne hjemme? Bør ikke jeg klare dette alene?

 

[Katta]

Sniker. Nei, du skal ikke klare dette alene. Tvert imot ,dette er faktisk tida for å kalle inn alle ressurser dere måtte ha tilgjengelig. Besteforeldre, tanter og onkler , venner og venninner. Du kan ikke stå i dette alene, barselstid og overgangen til å bli 2barnsmor(foreldre) er tøff nok i seg selv. Spør om hjelp!

 

[Lywv]

Har hatt det slik selv, bare at jeg har to fra før (blir 9 og 2 i august) og jeg sliter med at jeg føler 9åringen må ta 2åringen alt for masse (mannen jobber natt en uke i strekk og fri en uke). Og jeg snakket med helsesykepleier i tlf i går pga litt andre ting og nevnte at ting føltes uholdbart. Fikk streng beskjed om at det bare var å kalle inn styrkene (it takes a village), å få avlasting og hjelp i det lange løp er det en kort periode, og skulle heller ikke ha dårlig samvittighet for storesøkene.

Jeg kjente at den samtalen hjalp, fikk også direkte spørsmål om jeg FØLTE at jeg måtte klare alt alene, for isåfall skulle jeg legge fra meg den holdningen.

 

[Bebe2020]

Har hatt det slik selv, bare at jeg har to fra før (blir 9 og 2 i august) og jeg sliter med at jeg føler 9åringen må ta 2åringen alt for masse (mannen jobber natt en uke i strekk og fri en uke). Og jeg snakket med helsesykepleier i tlf i går pga litt andre ting og nevnte at ting føltes uholdbart. Fikk streng beskjed om at det bare var å kalle inn styrkene (it takes a village), å få avlasting og hjelp i det lange løp er det en kort periode, og skulle heller ikke ha dårlig samvittighet for storesøkene.

Jeg kjente at den samtalen hjalp, fikk også direkte spørsmål om jeg FØLTE at jeg måtte klare alt alene, for isåfall skulle jeg legge fra meg den holdningen.

Ja, jeg «føler» at jeg må klare det alene - det var jo mitt valg å få to barn... og landsbyen er mye mindre nå i koronatiden med slektninger som ikke vil utsette seg for barnehagebasillusker og annen smittefare, og venner som alle selv skal legge sine barn på kvelden.
Jeg vet jo at kolikk ikke er farlig (babyen er ikke alvorlig syk), men jeg trenger jo likevel å holde ham og trøste ham når han er så fortvilet. Og siden gråtingen varer så lenge, kan ikke storebror vente. Jeg føler meg vel mest trist og skuffet fordi det jo er fullt mulig å ta vare på begge samtidig på dagtid, når lillebror bare gråter i kortere perioder, men vi får det ikke til på kvelden...

 

[marithe]

Jeg skriver under på at du ikke skal forvente å klare dette alene. En unge med kolikk uten storesøsken kan i seg selv være mer enn en person klarer. Det kan godt være naboer, kolleger, venner o.l. gjerne hjelper selv om du tenker de har nok med sitt.

Jeg hadde 2 timer alene mens de to yngste hylte om kapp her om dagen. Det vil si de hylte en stund begge to før de sovnet i fanget mitt begge to. Sååååå glad jeg sjeldent er alene.

Heldigvis roer gjerne slik kveldsskriking seg betraktelig fra 3 mnd.

 

[Spirevipps]

Hvis det ene barnet har kolikk synes jeg det er en selvfølge at begge foreldrene er hjemme på kveldstid . Bytt på å bysse baby og ha kvalitetstid med storesøsken. Det går over .

 

[Mvilhaliten]

Vi har ikke barn fra før, men jeg har gjort det klart og tydelig at kolikkanfallene klarer jeg ikke alene. Da ender jeg eventuelt opp med PTSD tror jeg. Eller blir dypt deprimert. Det handler ikke bare om hva annet man må gjøre - men om at man trenger pauser fra skrikingen. Om det er for å legge andre barn eller for å strikke i 30 minutter, så er det høyst nødvendig med en som avlaster! Lykke til og ikke føl at du må klare dette alene Og til de som sier «det går over», det er svært lite konstruktivt for oss som står med hyling opp til øra. Man vet jo såklart at det går over DET trenger vi ikke høre fra andre

 

[marithe]

Vi har ikke barn fra før, men jeg har gjort det klart og tydelig at kolikkanfallene klarer jeg ikke alene. Da ender jeg eventuelt opp med PTSD tror jeg. Eller blir dypt deprimert. Det handler ikke bare om hva annet man må gjøre - men om at man trenger pauser fra skrikingen. Om det er for å legge andre barn eller for å strikke i 30 minutter, så er det høyst nødvendig med en som avlaster! Lykke til og ikke føl at du må klare dette alene Og til de som sier «det går over», det er svært lite konstruktivt for oss som står med hyling opp til øra. Man vet jo såklart at det går over DET trenger vi ikke høre fra andre

For min del var det «det blir enklere», «det går over» og liknende som var nøyaktig det jeg trengte å høre da jeg var utslitt med første Det ga meg pågangsmot til å holde ut litt til, og følelsen av å bli forstått for at jeg syntes det var vanskelig med alt for lite søvn. «Nytt tiden» trengte jeg virkelig ikke å høre