37+0 
Kjenner at jeg er litt nervøs for å nå ha passert tidspunktet for når vannet gikk sist. Var nesten redd for å stå opp fra senga i morges. 
Helt irrasjonelt - det skjer jo ikke igjen på akkurat samme tidspunkt. 
Håper uansett hun holder seg inne en stund til, men det kan jo skje når som helst. 
Tror jeg har klart å la det meste som stresser meg ligge nå. Det blir som det blir. Fokuset er å ta det med ro resten av tiden. Fikk dog enda en runde sykdom i hus med datteren i helga, og tviholder selv på formen. Vet ikke om jeg klarer en runde til så nært fødsel, så jeg krysser fingrene for at jeg selv ikke blir syk. 
Tross syk datter, har jeg følt på lykke i hele dag.
Har sikkert fått høyere nivåer av oxytocin nå på slutten, og gleder meg bare til fødsel. Litt skummelt og naivt, men det er visst slik hjernen min overraskende fungerer akkurat nå. 
Heller det enn å gå og grue seg!
