Klarer dere å sette pris på barnet/barna deres i hverdagen?

[Enkefalos]

Jeg husker da vi prøvde, så håpet jeg at hvis vi noen gang kom i mål, så skulle jeg huske hvordan det var å ikke ha barn og at jeg skulle klare å fortsette å sette pris på barnet. Mens vi prøvde, var barnet så EKSTREMT ønsket, og det var alt livet handlet om på et tidspunkt. Jeg var så redd for at den følelsen skulle bli borte i hverdagens tjas og mas.

Til slutt fikk vi jo barn, og jeg kan jaggu si at jeg faktisk har klart å bevare den følelsen. Noen ganger blir jeg helt rørt og fylt av store følelser når jeg tenker på hvor utrolig heldige vi er som har han Selvfølgelig er jeg tidvis utrolig sliten og lei og drømmer meg tilbake til rolige ettermiddager og helger, men det varer heldigvis ikke lenge. Jeg føler tiden som prøver har gjort at jeg setter enda litt mer pris på han enn kanskje andre ville ha gjort. Ikke det at andre som ikke har prøvd lenge ikke setter pris på barna sine, men vi vet jo litt ekstra godt hvordan det føles å ikke ha det man ønsker seg så.

Hva tenker dere om det?

 

[Veivalsa]

Enig i det du skriver der! Det å kjenne på et enormt ønske lenge, og å miste, har nok gjort at jeg setter mye mer pris på å få være mamma. Men jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært om første svangerskapet hadde gått gjennom. Da hadde jeg jo bare fått en unge ramlende ned i fanget 9 mnd etter at vi begynte å prøve. Jeg er likevel ganske sikker på at jeg setter enda mer pris på mammalivet etter en tung reise til målet.
Men, jeg blir likevel kokko når jeg har vært alene med H hele dagen, pappaen er borte 12t flere dager i uka, på dager med utviklingstrinn og tannfrembrudd. Jeg hadde kanskje en sånn ide om at jeg aldri kom til å synes at mammalivet kan være skikkelig slitsomt, særlig i den tida av prøving hvor ingenting annet betydde noe enn å få et barn, meeen det kan være intenst likevel. Men så er jo det, som du sier, at man kan minne seg på hvordan det var før. Ja, masse tid til meg selv, lage mat i ro og fred, dra spontant på butikken osv., men i alt jeg gjorde før var jeg ikke egentlig noe lykkelig for jeg lengtet bare etter å ha et barn.
På et vis kunne jeg ønske at jeg hadde vært alt foruten, denne lange kronglete veien til å få sønnen min, men jeg er jo den jeg er i dag på grunn av de erfaringene jeg har fått, og det ville jeg ikke vært foruten. Samtidig er det todelt, jeg har mistet to ganger, og skulle gjerne ha hatt datteren min tilbake, men da hadde det ikke blitt noen liten H på 15 mnd, som alltid har et skøyersmil og en god kos til mamma på lager, og som vi er så uendelig glad i.

 

[Lil-17]

Kjenner meg så godt igjen! Sitter ofte med tårer i øynene av takknemlighet, men kan også rive av meg håret av frustrasjon innimellom
Er bare SÅ sinnsykt heldige! Vi som bare kunne få ett barn, ender opp med hele fire! Litt av en velsignelse!

 

[Poppi]

Ja jeg klarer å nyte det selv om hverdagen er slitsom innimellom. I kveld har jeg gått inn på soverommet to ganger for å titte på sønnen min og tror jeg gjør det en gang til snart

 

[Siadle]

Ja, det gjør jeg. Selv om jeg har dager der jeg nærmest hater å være mamma, er ungene alikevel de menneskene i verden jeg elsker høyest av alt. Hver eneste dag med de er en velsignelse, selv de dagene der man teller minuttene til de skal legge seg.

 

[Ønskeross2]

Enig i det du skriver der! Det å kjenne på et enormt ønske lenge, og å miste, har nok gjort at jeg setter mye mer pris på å få være mamma. Men jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært om første svangerskapet hadde gått gjennom. Da hadde jeg jo bare fått en unge ramlende ned i fanget 9 mnd etter at vi begynte å prøve. Jeg er likevel ganske sikker på at jeg setter enda mer pris på mammalivet etter en tung reise til målet.
Men, jeg blir likevel kokko når jeg har vært alene med H hele dagen, pappaen er borte 12t flere dager i uka, på dager med utviklingstrinn og tannfrembrudd. Jeg hadde kanskje en sånn ide om at jeg aldri kom til å synes at mammalivet kan være skikkelig slitsomt, særlig i den tida av prøving hvor ingenting annet betydde noe enn å få et barn, meeen det kan være intenst likevel. Men så er jo det, som du sier, at man kan minne seg på hvordan det var før. Ja, masse tid til meg selv, lage mat i ro og fred, dra spontant på butikken osv., men i alt jeg gjorde før var jeg ikke egentlig noe lykkelig for jeg lengtet bare etter å ha et barn.
På et vis kunne jeg ønske at jeg hadde vært alt foruten, denne lange kronglete veien til å få sønnen min, men jeg er jo den jeg er i dag på grunn av de erfaringene jeg har fått, og det ville jeg ikke vært foruten. Samtidig er det todelt, jeg har mistet to ganger, og skulle gjerne ha hatt datteren min tilbake, men da hadde det ikke blitt noen liten H på 15 mnd, som alltid har et skøyersmil og en god kos til mamma på lager, og som vi er så uendelig glad i.

Jepp, kjenner meg så igjen i dette. Da jeg lengtet etter å bli mor så jeg for meg at jeg kom til å være så lykkelig for å ha lykkes at alt ville føles som en gave. Har etterhvert skjønt at det er lov å synes at det er tøft å være mamma til tider selv om vi strevde sånn for å få det til.

Fikk en baby som først gråt hele tiden og som er en viljesterk (og fantastisk) 3-åring i dag, og det er ikke sjelden at jeg tror jeg skal bli helt koko av all gråt, grensetesting og flekker over hele huset. Men den enorme takknemmeligheten ligger og bobler i hjertet hele tiden allikevel, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldige vi er som har den lille frøkna vår. Og det er jo mer glede enn koko-øyeblikk da, heldigvis.

Jeg tror ikke vi som har slitt med å få dem elsker barna våre mer enn andre foreldre, men at vi kanskje iblant er litt mer takknemmelige og ydmyke for å ha fått bli foreldre... ja, det tror jeg faktisk.

 

[Katta]

Vi fikk jo førstemann som en overraskelse, og sleit med nummer to. Jeg elsker begge like høyt, men jeg er veldig bevisst på hvor heldige vi er som fikk lillesøster. Selvfølgelig føler jeg meg like heldig som fikk akkurat storebror og ,men det intense ønsket gjør meg absolutt bevisst på hvor utrolig heldige vi er.

 

[Kengu]

Jeg tenker vi har vært griseheldig som har fått ett barn og har detfor prioritert mye tid med han.
Er veldig takknemlig for det barnet vi fikk.

 

[Poppi]

Jeg tenker at det var litt godt at vi sleit med nr en jeg, for da blir jeg påminnet på at jeg ikke må ta dette for gitt og jeg kan også lettere sette meg inn i situasjonen til andre som sliter.

 

[Alvea]

Jeg er også evig takknemmelig for han vi til slutt fikk, og ikke minst få lov til å være gravid enda en gang! Det slår meg titt og ofte at han faktisk er min, og hvor evig uendelig takknemmelig jeg er for at jeg har fått han! Selvom jeg til tider også savner å kunne komme hjem fra jobb og ligge på sofaen hele dagen og være helt alene

 

[VictoriaH]

Det har slått meg flere ganger at det faktisk var LEAH vi ventet på, og hun kom når hun kom, ikke 3 år før. I ettertid ville jeg ikke vært foruten prosessen da det har gjort forholdet mellom meg og samboer så uendelig sterkt, men det var jo en vond tid. Føler ekstra på at jeg er glad jeg kan bruke tiden min med Leah uten å stresse med barnehage foreløpig.

 

[Poppi]

Det har slått meg flere ganger at det faktisk var LEAH vi ventet på, og hun kom når hun kom, ikke 3 år før. I ettertid ville jeg ikke vært foruten prosessen da det har gjort forholdet mellom meg og samboer så uendelig sterkt, men det var jo en vond tid. Føler ekstra på at jeg er glad jeg kan bruke tiden min med Leah uten å stresse med barnehage foreløpig.

Enig med deg, tror prosessen har ført meg og mannen nærmere, samt at jeg tenkte at han vi fikk var verdt å vente ekstra lenge på

 

[Mator]

Jeg kan gå inn å se på det lille mennesket mitt opp til flere ganger i løpet av en kveld, eller bare sitte å titte på henne mens hun leker og føle på en utrolig lykkefølelse enda Tenk at det var hun som skulle komme til oss, etter så mange år! Det var bare meningen og jeg setter enormt stor pris på det.

 

[Poppi]

Jeg kan gå inn å se på det lille mennesket mitt opp til flere ganger i løpet av en kveld, eller bare sitte å titte på henne mens hun leker og føle på en utrolig lykkefølelse enda Tenk at det var hun som skulle komme til oss, etter så mange år! Det var bare meningen og jeg setter enormt stor pris på det.

Herlig

 

[Ønskeross2]

Måtte inn og sjekke om det var noe liv på dette underforumet, og denne tråden fikk meg til å tenke litt mer selv om jeg egentlig har svart på den tidligere.

Vi har nå 1,5 år bak oss med negative søskenforsøk, og jeg synes til tider det er fryktelig tungt at det har tatt så mye energi bort fra å nyte det barnet vi har. Har ikke så vondt av henne egentlig, for hun har det godt med verdens stødigste pappa og jeg er jo ikke helt ute av stand til å regulere meg jeg heller. Men jeg har sørget, og sørger fortsatt, mye over at jeg føler at JEG går glipp av mye med henne fordi jeg er sliten og lei og hormonell i lange perider, og knapt rekker opp etter luft før vi er i gang igjen.

Men her en kveld krøp jeg oppi senga hennes en stund før jeg skulle legge meg, som jeg har gjort stadig vekk i det siste. Krøket meg sammen i den korte senga, holdt henne i hånda og bare lyttet litt til den gode sove-pusten. Og da tenkte jeg plutselig: hadde jeg gjort dette dersom vi ikke hadde all denne bagasjen med oss? Hadde jeg stoppet opp like ofte og kjent på den kjærligheten som er så stor at det gjør vondt, og holdt så godt fast i de fine stundene? Eller hadde jeg kanskje vært enda litt mer i hverdagstralten og opptatt med jobb og oppussing og alt det andre voksne driver med, og på den måten ikke vært særlig mye mer mentalt tilstede enn jeg er i dag? Det får jeg jo aldri vite, men det er en trøst for meg å tenke på at alt dette gjør at jeg kanskje tar litt ekstra vare på det som er fint.

 

[Poppi]

Måtte inn og sjekke om det var noe liv på dette underforumet, og denne tråden fikk meg til å tenke litt mer selv om jeg egentlig har svart på den tidligere.

Vi har nå 1,5 år bak oss med negative søskenforsøk, og jeg synes til tider det er fryktelig tungt at det har tatt så mye energi bort fra å nyte det barnet vi har. Har ikke så vondt av henne egentlig, for hun har det godt med verdens stødigste pappa og jeg er jo ikke helt ute av stand til å regulere meg jeg heller. Men jeg har sørget, og sørger fortsatt, mye over at jeg føler at JEG går glipp av mye med henne fordi jeg er sliten og lei og hormonell i lange perider, og knapt rekker opp etter luft før vi er i gang igjen.

Men her en kveld krøp jeg oppi senga hennes en stund før jeg skulle legge meg, som jeg har gjort stadig vekk i det siste. Krøket meg sammen i den korte senga, holdt henne i hånda og bare lyttet litt til den gode sove-pusten. Og da tenkte jeg plutselig: hadde jeg gjort dette dersom vi ikke hadde all denne bagasjen med oss? Hadde jeg stoppet opp like ofte og kjent på den kjærligheten som er så stor at det gjør vondt, og holdt så godt fast i de fine stundene? Eller hadde jeg kanskje vært enda litt mer i hverdagstralten og opptatt med jobb og oppussing og alt det andre voksne driver med, og på den måten ikke vært særlig mye mer mentalt tilstede enn jeg er i dag? Det får jeg jo aldri vite, men det er en trøst for meg å tenke på at alt dette gjør at jeg kanskje tar litt ekstra vare på det som er fint.

Nydelig skrevet

 

[lmn86]

Måtte inn og sjekke om det var noe liv på dette underforumet, og denne tråden fikk meg til å tenke litt mer selv om jeg egentlig har svart på den tidligere.

Vi har nå 1,5 år bak oss med negative søskenforsøk, og jeg synes til tider det er fryktelig tungt at det har tatt så mye energi bort fra å nyte det barnet vi har. Har ikke så vondt av henne egentlig, for hun har det godt med verdens stødigste pappa og jeg er jo ikke helt ute av stand til å regulere meg jeg heller. Men jeg har sørget, og sørger fortsatt, mye over at jeg føler at JEG går glipp av mye med henne fordi jeg er sliten og lei og hormonell i lange perider, og knapt rekker opp etter luft før vi er i gang igjen.

Men her en kveld krøp jeg oppi senga hennes en stund før jeg skulle legge meg, som jeg har gjort stadig vekk i det siste. Krøket meg sammen i den korte senga, holdt henne i hånda og bare lyttet litt til den gode sove-pusten. Og da tenkte jeg plutselig: hadde jeg gjort dette dersom vi ikke hadde all denne bagasjen med oss? Hadde jeg stoppet opp like ofte og kjent på den kjærligheten som er så stor at det gjør vondt, og holdt så godt fast i de fine stundene? Eller hadde jeg kanskje vært enda litt mer i hverdagstralten og opptatt med jobb og oppussing og alt det andre voksne driver med, og på den måten ikke vært særlig mye mer mentalt tilstede enn jeg er i dag? Det får jeg jo aldri vite, men det er en trøst for meg å tenke på at alt dette gjør at jeg kanskje tar litt ekstra vare på det som er fint.

så utrolig fint og sterkt skrevet