Klar?

MaritS

Glad i forumet
Det er nå fire uker til termin.. Og jeg vet ikke om jeg er klar! Tror jeg kommer til å få litt hetta når jeg kjenner tegnene på at fødsel er i gang. Jeg er veldig klar for å ikke vere gravid lengre, jeg er mye plaga med bekkenet, og det setter store begrensninger i hverdagen for meg. Men er jeg virkelig klar for å gå gjennom en fødsel, å bli mamma?? heheh... Det er så stort og uvirkelig at jeg ikke klarer å forberede meg på det!

Tenk at det er faktisk ikke lenge før jeg har den lille i armene..

Jeg håper bare alt går bra, har angst for at noe skal gå galt, eller at noe er galt med babyen!! Nettopp fordi det er så uvirkelig for meg, at jeg ser ikke for meg at jeg kommer hjem med en baby! Er SÅ redd for at noe skal skje!!
 
Helt naturlig å tenke sånn. Er så stort at en klarer ikke helt å skjønne det. Jeg fatter det heller ikke selv om det er nr 2[8D]
 
ORIGINAL: Rappo

Helt naturlig å tenke sånn. Er så stort at en klarer ikke helt å skjønne det. Jeg fatter det heller ikke selv om det er nr 2[8D]

 
Signerer Rappo! Jeg tenkte mye slikt med førstemann, og mer og mer jo nærmere jeg var. Spekulerte i alt som kunne gå galt, og alt som kunne være galt som de ikke hadde fått med seg på ul. MEN det går går som regel fint, og det er helt normale tanker!
 
Jeg tenker litt sånn denne gangen også. Er altfor utrolig at vi skal være så heldige å få to friske barn liksom!!! [:)]
 
Eg kjenne meg veldig igjen i d du sei.

Eg skjønna at eg e gravid, men eg skjønna ikkje at eg skal bli mamma... Av å til går d opp for meg, å da får eg litt hetta. Tanka som: "Kjem eg til å klare å ta meg av ungen?" og " kjem eg til å bli glad i ungen når den kjem på utsida av magen?" dukka opp, å da får eg enda meir hetta og tenke på om eg e gal som tenke sann, og so balla d berre på seg....

Men innerst inne veit eg at alt kjem til å gå heilt fint, vi e jo laga for d her [:D]
 
Helt naturlig

Egentlig er et mest rent praktisk jeg ikke er klar.

Jeg rekker ikke tenke over om jeg er mentalt klar, for jeg er ikke praktisk klar.

Nevnte jeg at vi ikke har navn? Ikke har ordnet soveløsningene i familien (i praksis har vi altså ikke soveplass til henne, hverken natt eller dag! grunntanken er at vi samsover, men problemstillingen er at midt i dobbeltsenga sover allerede Knerten....) Ikke har orden på huset enda (skal ha hjemmefødsel, og jeg vil ha vannfødsel, har ikke plass til fødekar... har ikke ordnet senga vår enda. skal ha møte med hjemmefødselsjordmødrene hjemme hos oss om ei uke, og badet, hvor vi planlegger fødsleen skal skje ser ikke ut i måneskinn, soverommet er et kaos, og stue og kjøkken er ikke i en tilstand som gjør at vi kan slippe inn folk...) Vi har ikke nok klær i de minste størrelsene (men et tonn fra str 68-74-80...arvet) vogna er ikke funnet frem, det minner meg på at bremsen på den er ødelagt, der vi har flyttet stellebordet til er det ikke plass til å trekke ut babybadekaret (og der vi hadde det da Knerten var baby står nå tørketrommelen, samt at det er eneste plass vi evt kunne skvise inn et fødekar dersom nevnte trommel flyttes, uten å måtte ta ut hele badekaret vårt...)

Mentalt klar? Tja, det kommer en baby, formodentlig jente.
Jeg bekymrer meg lite for det som kan gå galt. Men at livet snus på hodet og ingen ting blir som man planlegge, det forventer jeg. Har bare ikke tid til å ta det innover meg, jeg må rydde huset, ordne permisjonssøknad, få plass til et fødekar, finne et navn, lage eget rom til Knerten OG FÅ HAM TIL Å SOVE DER, dvs i praksis akseptere at mannen sikkert må flytte ut av soverommet for at familien skal få plass (og derved rykre "bleieskift om natta er en pappajobb"-ordningen vår) og ja, ehh... huske å puste.... for snart skal jeg føde....
 
Det er helt uvirkelig spør du meg!!!!
Her hos oss er det nummer 3 og jeg kan ikke fatte att jeg skal bli mamma igjen????!!!! det er helt merkelig egentlig [:D] Men jeg bekymrer meg ikke for ting som kan gå galt, men for fødselen!! Jeg har ALDRI grudd meg til fødselen før, men nå er jeg kjempe nervøs og redd!!(vet ikke hvorfor)
 
Vet du, du er ikke alene...

Som 3. gangs føler jeg det samme...Er jeg virkelig klar for dette...Har i mange uker nå vært veldig klart for å få denne her, men så fort det kom noen tegn som kunne kjennetegne fikk jeg litt panikk..."ikke nå, er ikke klar"....Men i natt kjente jeg en ro over kroppen så nå er jeg klar...(rart nok)[:)]

Men når tiden er inne og ting skjer så tror jeg du er veldig klar og ikke får "panikk" når det skjer...[:)]
 
jeg er klar jeg...[:D]
 
Jeg er klar for babyen , men er langt i fra klar for fødselen . Nå ligger jo jeg på føden og bare venter på at det skal sette i gang (ligger her fordi forrige fødsel gikk lynraskt , og er redd det skjer igjen . Første var rask den også ) men det er ikke noe særlig å bare ligge å vente på smerter . Noen dager er det faktisk greit og jeg håper det skal sette igang , andre dager kan jeg få full panikk og føle at jeg aldri blir klar for fødselen
 
kjenner meg veldig igjen :)
hehe enda jeg har drømt og forberedt meg på å få baby siden je gvar barn selv[8D]
syns jo nærmere fødsel jeg kommer, jo mer uvirkelig blir det......
 
Back
Topp