Klar for å bli mamma?

[Millyn]

Er det noen av dere som enkelte ganger får tanker om dere faktisk er klare for å bli mamma? Kan dere se for dere å være mamma til en liten baby? Ha ansvaret for et lite menneske?
Gjelder kanskje mest førstegangsfødende.

 

[Bkno3462682]

Ja, tenker ofte på det. Jeg har ikke barn fra før av, min mann har 2 fra tidligere. Men han fortalte at slik tenkte han første gangen også. De er en stor ting og bli/vil bli foreldre,så jeg synest personlig ikke de er rart og få slike tanker. Vi har prøvd i flere år. Mista i fjord okt i uke 12. Men nå prøver vi igjen, og disse tankene får jeg innimellom nå også.

 

[Srh]

Gleder meg masse, men innimellom skremmer tanken meg litt.. Er så vant til å sove lenge, reise mye og bare gjøre det jeg vil og det som faller meg inn der og da.. Og det kan jeg bare glemme om 5 uker Det blir andre boller nå, men tror uansett det blir til det bedre

 

[RosaFuggel]

Jeg tenkte masse på den måten da jeg var førstegangs. Det er ganske overveldende Selv om jeg i 6 år har gjort en god jobb som mamma (ja, det synes jeg er lov til å si når man har stått i det mer eller mindre som alenemamma ) er jeg ganske spent nå også! Blir jo ennå et lite menneske å ta seg av..

 

[Aprilgutt]

Jeg tenker på det oftere og oftere om dagen. Er en slags skrekkblandet fryd. Gleder meg masse, samtidig som tanken på at ingenting noen gang vil bli som før skremmer vettet av meg. Er en så altomfattende endring i livet. Ingen andre forandringer i livet har vært så altomfattende og ureversible. Det er skremmende. Og spennende. Blir jeg en god mamma? Aner ikke.. Har jobbet som lærer i 10 år, og alle sier at dette kommer til å gå så bra. Men i mine øyne er dette noe helt annet. I lærer jobben kan jeg slutte eller gå hjem.. Man slutter ikke som mamma. Dessuten er de så små.. totalt hjelpeløse. Men jeg gleder meg også. Ellers hadde jeg ikke vært her jeg er nå. For han er så veldig, veldig ønsket. Og så veldig Velkommen. Det er bare umulig å se for seg livet etter. Og det er vel det som bekymrer oss førstegangfødende. At vi ikke har helt kontroll. Men bare vent..

 

[RosaFuggel]

Jeg tenker på det oftere og oftere om dagen. Er en slags skrekkblandet fryd. Gleder meg masse, samtidig som tanken på at ingenting noen gang vil bli som før skremmer vettet av meg. Er en så altomfattende endring i livet. Ingen andre forandringer i livet har vært så altomfattende og ureversible. Det er skremmende. Og spennende. Blir jeg en god mamma? Aner ikke.. Har jobbet som lærer i 10 år, og alle sier at dette kommer til å gå så bra. Men i mine øyne er dette noe helt annet. I lærer jobben kan jeg slutte eller gå hjem.. Man slutter ikke som mamma. Dessuten er de så små.. totalt hjelpeløse. Men jeg gleder meg også. Ellers hadde jeg ikke vært her jeg er nå. For han er så veldig, veldig ønsket. Og så veldig Velkommen. Det er bare umulig å se for seg livet etter. Og det er vel det som bekymrer oss førstegangfødende. At vi ikke har helt kontroll. Men bare vent..

Alt er annerledes med eget barn. Da jeg var gravid med storesøster hadde jeg niesen min på 2 år på overnatting. Jeg fikk helt hetta av at det var så deilig å levere henne tilbake til foreldrene hennes, for jeg ble så sliten av å passe henne. Hva slags mamma kom jeg til å bli? Men så fort det er eget barn er alt så veldig annerledes. Heldigvis

 

[Enkefalos]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det dere andre skriver, og det til tross for at vi har hatt tre år på forhånd med prøving å få fordøyd det på [emoji23] Jeg elsker å sove, slappe av, reise, gjøre hva jeg vil.. Sååånn blir det ikke nå [emoji14] Jeg er litt overrasket over hvor ofte jeg blir litt skremt av tanken om dagen [emoji14] Men samtidig vet jeg jo at det er det livet som kommer nå, jeg vil ha. Vi lever i bunn og grunn et A4-liv allerede, mannen min og jeg, så det er bare barnet som mangler. Det kommer til å bli bra, men også skremmende og slitsomt.

 

[Benno79]

Jeg tenker litt sånn denne gangen også jeg.
Selvom jeg har en gutt på 3 år.. jeg synes jo i perioder jeg ikke strekker til med ett barn, hvordan skal det bli med to da liksom... og jeg vet jo litt om hvordan det er å være guttemamma og nå skal jeg bli jentemamma også...
Og hvordan vil storebror takle å få en lillesøster og hvordan vil jeg reagere på hans følelser rundt det...

 

[Aristokatten]

Jeg er klar, men en sjelden gang kan jeg bli litt skremt om jeg tenker for mye på det. Litt redd for at jeg kanskje ikke er klar likevell liksom

Men jeg ER klar for det og jeg gleder meg sånn<3

 

[charmiiss]

Jeg er spent og klar, men om jeg tenker på alt jeg ikke lenger kan gjøre uten å planlegge får jeg litt panikk. Synes også gjerne andre sine barn blir veldig mye og synes det veldig greit når de drar hjem etter å ha vært på besøk. Men panikk kan jeg jo ikke få, for nå er det for sent å snu, haha Stoler blindt på de som sier at kjærligheten man får for sine barn er noe helt annet enn man har følt før, så det gleder jeg meg til å oppleve!

Men føler meg veldig klar for å se på en ny side av livet og oppleve det også. Så tenker jeg at mye er hva man gjør det til.
Er fryktelig glad i nevøen min og kan bare se for meg å få en helt egen blir noe enda mer magisk.

 

[Kristin :)]

Vel, altså... Vet hvordan det er å være mamma til 3, men hvordan blir det når nr 4 kommer? Blir det så travelt som alle vil ha det til? Strekker jeg til? Hvordan skal jeg klare å følge opp alle sammen? Tankene rundt det er mange, selv om jeg ikke er førstegangsfødende. Innerst inne vet jeg jo at det kommer til å gå bra, men skummelt er det likevel

 

[Hamasita]

Jeg er veldig usikker på om jeg vil strekke til for to. Jeg vet jeg MÅ, men hvordan takle det? Har jeg tålmodighet til alt dagen bringer etter natt etter natt uten søvn? Føler jeg holder på å rakne noen ganger bare med ett barn! Men på den andre siden gleder jeg meg utrolig til å bli jentemamma, få to barn som kan leke med hverandre, se hvor forskjellige de blir [emoji173]

 

[Aprilbeibi17]

Føler meg eigentleg veldig klar, alltid drømt om å bli mamma og samme gjelder han. Samtidig lever vi allerede eit veldig "A4" liv, med jobb og middag til faste tider og tar det rolig osv, veldig klar for å utvide familien vår til 3 MEN kjenner eg gruer meg veldig til om eg får det til, vil det slite oss ut og ikkje minst slite veeldig på forholdet, vil eg klare å vere streng når det e behov seinare, forstå babyen osv .. Det som bekymrer meg mest, om eg klarer å bli ein god mamma og ta meg av lille Satser på det går seg til

 

[Irith]

Nå er jeg ikke førstegangs, men tankene om man er klar for en til er jo alltid der. Nå er det stor aldersforskjell mellom nummer en og to her, men man lurer jo på om man klarer å følge opp begge to like bra, og vise begge to like mye kjærlighet og varme.

Og mer enn én gang har vi lurt på hva f... vi har gjort.. med å starte på nytt når junior endelig er stor nok til å klare veldig mye selv. Rykk tilbake til start, liksom

 

[Nihza]

Nå er det min 3. som er på vei, men han kommer som en atpåklatt, så på mange måter er det som å starte på nytt.
Alt av utstyr er på plass, babyrommet er ferdig oppusset, mangler å fikse vugga og sy kantbeskyttere og div til den - men det er det eneste. Er veldig sikker på hva jeg vil ha/trenger av utstyr, og hva jeg ikke trenger/vil ha.
Det som surrer er hvordan overgangen til å ha småbarn igjen skal bli. De to jeg har fra før er nå 11 og 14, og er i den alderen at de raser rundt på egen hånd til trening og aktiviteter. De kan være hjemme alene mens jeg drar på butikken, de overnatter hos venner og jeg har vent meg på friheten til å gå på kino og ut og spise med samboeren, reise osv. Nå skal det bli nye år der man ikke har den samme friheten lengre. Det er samboerens første barn, han er noe yngre enn meg, så vi hadde mange samtaler og tenkte mye før vi bestemte oss for om vi ville dette. Nå gleder vi oss stort, samtidig som det er litt skummelt. Jeg er ikke i 20-åra lengre, så lurer jo på hvordan kroppen takler å skal gjøre alt på nytt....

 

[LykkeIMagen]

Vi gleder oss stort alle 5 til neste kommer! Minsten nå er akkurat blitt 3år så for oss har vi enda en som er litt avhengig selv om han også er blitt veldig selvstendig på et vis.. Vi har en (bonusen min) som blir 10 i år, ei på 8 (mi fra tidligere) år, minsten som er felles på 3år og nå kommer "kronen på verket", ei lillesøster
Så nå er det over og ut med mer babyproduksjon i en alder av "bare" 26... Litt trist, men fornuften sier stopp..
Alt er klart av utstyr etter storebror og klær er kjøpt og noe er gravd frem etter storesøster. Vugga må vaskes og "innredes" med madrass osv. Men ingen bråhast, termin er om 8 uker enda, så jeg får bruke permisjonstiden til slikt småting

 

[RosaFuggel]

Nå er jeg ikke førstegangs, men tankene om man er klar for en til er jo alltid der. Nå er det stor aldersforskjell mellom nummer en og to her, men man lurer jo på om man klarer å følge opp begge to like bra, og vise begge to like mye kjærlighet og varme.

Og mer enn én gang har vi lurt på hva f... vi har gjort.. med å starte på nytt når junior endelig er stor nok til å klare veldig mye selv. Rykk tilbake til start, liksom

Haha, samme her! Storesøster blir 7 i juni, og jeg begynner helt på nytt... Noen ganger er jeg usikker på hvor lur jeg egentlig er

 

[Kristin :)]

Nå er jeg ikke førstegangs, men tankene om man er klar for en til er jo alltid der. Nå er det stor aldersforskjell mellom nummer en og to her, men man lurer jo på om man klarer å følge opp begge to like bra, og vise begge to like mye kjærlighet og varme.

Og mer enn én gang har vi lurt på hva f... vi har gjort.. med å starte på nytt når junior endelig er stor nok til å klare veldig mye selv. Rykk tilbake til start, liksom

Akkurat den tanken hadde vi også sist før nr 3 kom heldigvis har det gått kjempefint