Det føles ut som hodet skal kræsje, og at jeg først nå begynner å forstå hva som skjedde før, under og etter fødselen...
Det er 3,5 måneder siden jeg fødte en nydelig datter, og jeg har ikke hatt noe forhold til hva som skjedde, før nå. Jeg hadde et par dager med krise på sykehuset, men så har jeg klart meg i ettertid. Jeg har vært mer nysgjerrig enn skremt og redd. Men det kjennes ut som det begynner å komme nå. Nå som det er sommer og man kan kose seg, hvorfor? Det virker jo helt unaturlig...
Jeg er søkt inn til traumesamtaler via DPS, noe som plutselig virker som en god idé. Jeg forstod ikke hvorfor når vi snakket om det, men takket ja til å bli søkt inn. Men nå tror jeg at jeg forstår. Det kommer i ettertid...
Jeg skal gjøre min historie så kort som jeg klarer:
Ble gravid i juni 2015, med termin i slutten av mars. Første forsøk. Jeg har kjent hypotyreose (lavt stoffskifte), og fikk tidlig oppfølging fra sykehus med TUL i uke 10. Stoffskiftet var ustabilt, men de holdt det i sjakk. I uke 27 begynte jeg å få ustabilt blodtrykk, som økte litt og litt. Ingen krise, undertrykket lå da på ca. 90. I uke 29 hadde jeg så kraftige kynnere en natt, at det ble registrert som premature rier. Ingen modning, hjem etter observasjon. Fostervekst hadde falt til -11%. Fostervekst på -17% på kontroll i uke 30. -23% i uke 31. -30% i uke 32. I uke 32 registreres blodtrykk til et snitt på 140/95 og økende. Protein i urin. Uke 33 blir jeg innlagt etter telefon til føden, med kraftige ødemer i ben, hodepine og oppkast. Hjem etter 3 dager, med beskjed om pre-eklampsi, blodtrykket stabiliserte seg. 2 dager etter begynner jeg å riste fra livet og ned hjemme. I uke 34 tar min JM blodtrykket mitt da jeg er hoven i ansikt, rygg, hender og føtter. Blodtrykk registrert til 145/105 over tre målinger. Jeg blir sendt inn på kontroll med en gang, og under UL på poliklinikk begynner jeg å riste på nytt. Overlegen får apparatet vekk og tar blodtrykket 160/110. To sykepleiere og en jordmor kommer inn etter telefon fra overlege, og jeg får beskjed om å sitte i ro for at de skal sette en veneflon. På vei opp til føden får jeg beskjed om at jeg skal få en dose magnesium, og blir lagt på en seng hvor en JM overvåker. Blodprøvene er fine, men alt annet kræsjer. Jeg kaster opp utallige ganger. Jeg blir lagt til overvåkning, og får vedlikeholdsdoser med magnesium og en blodtrykksmåler i hovedpulsåren. Fostervekst på -38,5%. Får masse kramper og blir satt på medisiner, før det blir tatt et akutt sectio da blodtrykket ikke går ned og krampene blir verre. Alvorlig svangerskapsforgiftning med eklampsi. Min datter blir født 6 uker prematur og veier 1600 gram grunnet morkakesvikt. Jeg mister en del blod under operasjonen og begynner å kaste opp. Etter operasjonen viser det seg at blodplatene har falt, jeg er enda dårligere og har fortsatt kramper og blir lagt på intensiven. Her ligger jeg i 4 døgn, koblet til 4 venefloner med drypp, arteriekran, elektroder, blodtrykksmåler, maske med ventoline, oksygen etc. Det blir tatt CT grunnet mistanke om blodpropp i lungene etter smerter og metningsfall. Heldigvis bare en bronkitt og lungebetennelse. Krampene roet seg 3 døgn etter fødsel, og blodplatene var på vei opp sammen med bedre leververdier. Siste krampe får jeg på føden 5 dager etter fødsel, og blodtrykket blir noe bedre.
Min datter lå på NFI i 4 uker, selv var jeg pasient i 2 uker. Hun var frisk, men liten! Spisetrening og vekt var alt hun trengte ❤
Det ble nok en lang historie allikevel, vanskelig å korte den ned. Poenger er at etter jeg kom hjem så har ikke dette skremt meg. Det har ikke vært ekkelt å tenke på at jeg holdt på å dø... Før nå, fordi det går opp for meg... Jeg var jævlig heldig som fortsatt kan være her for min datter og samboer, og jeg er den eneste som ikke har forstått det før nå. Og det er tøft... Det ER tøft å vite at man nesten var på den andre siden, selvom man er glad det gikk bra. Det er tøft at når jeg fikk beskjed om HELLP og eklampsi, og at jeg så vidt kom meg igjen, så bare trakk jeg på skuldrene. Men så kommer det å tar meg nå i ettertid... Det er umulig å sortere et slikt traume, og 4 døgn som er et hull i hukommelsen. Jeg trodde det aldri skulle slå meg så hardt, men det har det gjort...
Det var dagens utblåsning og klage. Nå ser jeg frem til å få hjelp til å sortere og gå videre etterhvert.
Det er 3,5 måneder siden jeg fødte en nydelig datter, og jeg har ikke hatt noe forhold til hva som skjedde, før nå. Jeg hadde et par dager med krise på sykehuset, men så har jeg klart meg i ettertid. Jeg har vært mer nysgjerrig enn skremt og redd. Men det kjennes ut som det begynner å komme nå. Nå som det er sommer og man kan kose seg, hvorfor? Det virker jo helt unaturlig...
Jeg er søkt inn til traumesamtaler via DPS, noe som plutselig virker som en god idé. Jeg forstod ikke hvorfor når vi snakket om det, men takket ja til å bli søkt inn. Men nå tror jeg at jeg forstår. Det kommer i ettertid...
Jeg skal gjøre min historie så kort som jeg klarer:
Ble gravid i juni 2015, med termin i slutten av mars. Første forsøk. Jeg har kjent hypotyreose (lavt stoffskifte), og fikk tidlig oppfølging fra sykehus med TUL i uke 10. Stoffskiftet var ustabilt, men de holdt det i sjakk. I uke 27 begynte jeg å få ustabilt blodtrykk, som økte litt og litt. Ingen krise, undertrykket lå da på ca. 90. I uke 29 hadde jeg så kraftige kynnere en natt, at det ble registrert som premature rier. Ingen modning, hjem etter observasjon. Fostervekst hadde falt til -11%. Fostervekst på -17% på kontroll i uke 30. -23% i uke 31. -30% i uke 32. I uke 32 registreres blodtrykk til et snitt på 140/95 og økende. Protein i urin. Uke 33 blir jeg innlagt etter telefon til føden, med kraftige ødemer i ben, hodepine og oppkast. Hjem etter 3 dager, med beskjed om pre-eklampsi, blodtrykket stabiliserte seg. 2 dager etter begynner jeg å riste fra livet og ned hjemme. I uke 34 tar min JM blodtrykket mitt da jeg er hoven i ansikt, rygg, hender og føtter. Blodtrykk registrert til 145/105 over tre målinger. Jeg blir sendt inn på kontroll med en gang, og under UL på poliklinikk begynner jeg å riste på nytt. Overlegen får apparatet vekk og tar blodtrykket 160/110. To sykepleiere og en jordmor kommer inn etter telefon fra overlege, og jeg får beskjed om å sitte i ro for at de skal sette en veneflon. På vei opp til føden får jeg beskjed om at jeg skal få en dose magnesium, og blir lagt på en seng hvor en JM overvåker. Blodprøvene er fine, men alt annet kræsjer. Jeg kaster opp utallige ganger. Jeg blir lagt til overvåkning, og får vedlikeholdsdoser med magnesium og en blodtrykksmåler i hovedpulsåren. Fostervekst på -38,5%. Får masse kramper og blir satt på medisiner, før det blir tatt et akutt sectio da blodtrykket ikke går ned og krampene blir verre. Alvorlig svangerskapsforgiftning med eklampsi. Min datter blir født 6 uker prematur og veier 1600 gram grunnet morkakesvikt. Jeg mister en del blod under operasjonen og begynner å kaste opp. Etter operasjonen viser det seg at blodplatene har falt, jeg er enda dårligere og har fortsatt kramper og blir lagt på intensiven. Her ligger jeg i 4 døgn, koblet til 4 venefloner med drypp, arteriekran, elektroder, blodtrykksmåler, maske med ventoline, oksygen etc. Det blir tatt CT grunnet mistanke om blodpropp i lungene etter smerter og metningsfall. Heldigvis bare en bronkitt og lungebetennelse. Krampene roet seg 3 døgn etter fødsel, og blodplatene var på vei opp sammen med bedre leververdier. Siste krampe får jeg på føden 5 dager etter fødsel, og blodtrykket blir noe bedre.
Min datter lå på NFI i 4 uker, selv var jeg pasient i 2 uker. Hun var frisk, men liten! Spisetrening og vekt var alt hun trengte ❤
Det ble nok en lang historie allikevel, vanskelig å korte den ned. Poenger er at etter jeg kom hjem så har ikke dette skremt meg. Det har ikke vært ekkelt å tenke på at jeg holdt på å dø... Før nå, fordi det går opp for meg... Jeg var jævlig heldig som fortsatt kan være her for min datter og samboer, og jeg er den eneste som ikke har forstått det før nå. Og det er tøft... Det ER tøft å vite at man nesten var på den andre siden, selvom man er glad det gikk bra. Det er tøft at når jeg fikk beskjed om HELLP og eklampsi, og at jeg så vidt kom meg igjen, så bare trakk jeg på skuldrene. Men så kommer det å tar meg nå i ettertid... Det er umulig å sortere et slikt traume, og 4 døgn som er et hull i hukommelsen. Jeg trodde det aldri skulle slå meg så hardt, men det har det gjort...
Det var dagens utblåsning og klage. Nå ser jeg frem til å få hjelp til å sortere og gå videre etterhvert.
Ellers har jeg ingen trøstende ord, dessverre. Ord blir litt fattige i et sånt tilfelle. Jeg ble rushet inn på sykehuset selv og hjulpet igang i uke 39, med mistanke om HELLP. Uff, nei det var godt det gikk så bra som det tross alt gjorde, at det endte godt! For dere begge 
