Kjett:/

[Lillemirakel]

Jeg og mannen har det egentlig fantastisk sammen.. Men etter at lille kom så har jo selvfølgelig fokuset snudd litt. Jeg er i tillegg midt i en dyp depresjon som nesten har tatt knekken på meg. Han har måttet ta over min permisjon og jeg er sykemeldt. Dette liker han heller ikke, for han vil helst jobbe. (Han kjører langtransport noe som tilsier at han er borte 7 dager i strekk)
Det er vondt for meg at han aldri tar omkring meg lenger. Det eneste han gjør om dagen er å spille GTA. Da snakker vi om mange mange timer for dagen, og gjerne om natta og. Jeg hadde et angstanfall her en kveld, og han sto bare å så på mens jeg ropte på hjelp mens jeg gråt så ille at jeg nesten ikke fikk puste. Det eneste han tilføyde var at han spurte meg hva jeg var så jævla deprimert over. Og at han aldri kom til å forstå. Jeg føler at jeg prøver så hardt, men det er liksom så lite å få tilbake. Lillegutten vår er det som holder oss sammen akkurat nå, men jeg vet ikke hvor lenge vi kan holde på sånn. Jeg elsker han jo, og jeg kommer ikke til å gå fra han, men jeg har null niks peiling på hva han tenker.. Stemninga er jo generelt dårlig mellom oss, sexen er så kjedelig/klein og han virker lite interessert i meg egentlig. Vi har jo gode stunder også der jeg får dem samme kriblende følelsen i magen når jeg ser på han, men de er altfor sjeldne.. Alt skulle jo bli så bra når vi ble en familie, men det har snudd helt.. Nå har vi ikke snakket sammen på 2 timer, og det er så trist
Men hva tror dere jenter, er dette bare en såkalt "fase"? Eller har han rett og slett mistet interessen for meg?


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Raro]

Kjære deg.. Skjønner at dette er tungt for deg.. Det er en kjempe omveltning å få barn.. Var selv ikke forberedt på hvor fullstendig verden snues på hodet.. Det er jo ett fantastisk lite barn dere har skapt sammen Ett kjærlighetsbarn Det er klart at det tar opp hele hverdagen nå. Det er nok ganske tøft for din samboer også. Å vi vet jo alle at menn ikke er så flink til å vise følelser, så kanskje det er hans måte å takle dette på. Vet å trekke seg litt bort på en måte.. Når man er i den situasjonen som du er i nå, så er det nok også lett for å overanalysere ting. Ta tiden til hjelp og fokuser på at du skal bli frisk igjen.. Prøv å nyt lille gull og familielivet. Får du hjelp til å bli frisk? For å svare på spørsmålet ditt så tror jeg dette er en fase.. Det er jo en omveltning for far også å få barn.. Noen menn føler seg litt på sidelinjen nå når mor og barn får alt fokus..

 

[Lillemirakel]

Kjære deg.. Skjønner at dette er tungt for deg.. Det er en kjempe omveltning å få barn.. Var selv ikke forberedt på hvor fullstendig verden snues på hodet.. Det er jo ett fantastisk lite barn dere har skapt sammen Ett kjærlighetsbarn Det er klart at det tar opp hele hverdagen nå. Det er nok ganske tøft for din samboer også. Å vi vet jo alle at menn ikke er så flink til å vise følelser, så kanskje det er hans måte å takle dette på. Vet å trekke seg litt bort på en måte.. Når man er i den situasjonen som du er i nå, så er det nok også lett for å overanalysere ting. Ta tiden til hjelp og fokuser på at du skal bli frisk igjen.. Prøv å nyt lille gull og familielivet. Får du hjelp til å bli frisk? For å svare på spørsmålet ditt så tror jeg dette er en fase.. Det er jo en omveltning for far også å få barn.. Noen menn føler seg litt på sidelinjen nå når mor og barn får alt fokus..

Tusen takk for svar
Han tar hele hverdagen, noe som er helt okei for meg. Jeg elsker å bruke tid med han, men føler ikke at mannen gjør det. Når lillegutt blir satt i fanget hans, så koser han jo og prater til han, men han ender alltid opp med å legge han fra seg å plukke opp konsollen igjen.. Du har rett i at ikke alle er så flunk på å vise følelser, inkl. min mann.. Og jeg er nok flink til å overanalysere ting, men jeg kan se realistisk på def og da er det klart at det er et eller annet som ikke er på stell i forholdet vårt :/
Heldigvis får jeg hjelp, men ser ikke lyset i tunellen enda, men jeg har tålmod til å vente på det og har troa på at jeg blir frisk snart!
Jeg nyter lillegullet til det fulleste, han er bare helt nydelig og han er hovedgrunnen til at jeg kommer meg igjennom hverdagen


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[#MamaBird]

Her tok det tid før pappaen også tok initiativ. Han syns det er vanskelig med babyer rett og slett. Og det forstår jeg. Men har prøvd å vise han litt. Og ha litt forventninger til de overkommelig tingene. Han syns blant annet at det er umulig å ta på klær over hodet ( fortsatt) og han finner ikke helt ut hvordan han skal snakke og hva han skal si. Da er det lett og ta en lettere utvei, som å legge han på leke matta istedet. Men jeg vet hvorfor og det er ikke noe problem lenger.

Håper du finner ut av det for man trenger ikke ekstra med bekymringer med en liten i hus hva med å dra bort et par dager? Til familie eller bekjente. Man trenger jo ikke si til dem hvorfor bare at man vil ut litt. Jeg vurderte det sterkt en periode bo hos farmor for eksempel !

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Jentemamma♡]

Hmm vanskelig og si. Det eneste jeg hadde gitt beskjed om er at det ikke er ok og sitte å spille når du trenger hjelp med barnet, da trur jeg at jeg hadde blitt lettere forbanna. Men kan jo være dette er en stor forandring for han også.. Noen får litt panikk av tanken på at det er slik det vil være nå fremover. Mannen min var litt sånn med første at han ikke var så flink og hjelpe til, mer fordi han var redd. Men det gikk seg til. Tenker det vil hjelpe litt når dere kommer inn i litt mer rutiner skjønner dette er vondt for deg, men der er nok bare en fase! Håper det ordner seg for dere


Sent from my iPhone using BV Forum