Kjenner meg deprimert

[Mamamoo13]

Jeg er begynt å bli veldig deprimert de siste dagene. Føler at jeg ikke strekker til. Er sykemeldt fra jobb og hjemme må samboer ta seg av toåringen vår fordi jeg er trøtt og sliten. Har dårlig samvittighet for alt og alle. Ønsker meg livet mitt tilbake andre som er nedstemt for tiden?

 

[Smiila]

Føler meg likeens selc:/

 

[Kka]

Jeg er begynt å bli veldig deprimert de siste dagene. Føler at jeg ikke strekker til. Er sykemeldt fra jobb og hjemme må samboer ta seg av toåringen vår fordi jeg er trøtt og sliten. Har dårlig samvittighet for alt og alle. Ønsker meg livet mitt tilbake andre som er nedstemt for tiden?

Har følt veldig på det jeg og den siste tida. Fikk fødselsdepresjon etter jeg fikk 1. mann, å er ganske redd for at det skal skje igjen. Ble nødt å fortelle samboer litt hvordan jeg følte det, å da kunne jo han forklare hvordan han oppfattet det. Han syntes ikke det var noe problem å ta seg av 3 åringen, å forstod godt at jeg ikke var i form. Det var så godt å høre fra han at det var greit liksom siste uken har det begynt å roe seg litt, er ikke spesielt kvalm lengre, litt mindre trøtt å har begynt å jobbe igjen. Og ikke minst, hormon utbruddene har roet seg ;p er 13+3 nå. Prøv å tenk litt gjennom hvilke situasjoner som gjør deg nedstemt å snakk med de rundt deg om det, kanskje er det ikke så gale, evnt at du klare å snu tankene litt å legge mer vekt på de positive tingene gå iallefall ikke rundt å føl at du ikke strekker til, vi blir litt satt ut av spill en periode av alle disse tusenvis av hormonene men det pleier jo roe seg litt mot 2. trimester

 

[Mamamoo13]

Føler meg likeens selc:/

Huff. Ikke kjekt :/

 

[Mamamoo13]

Har følt veldig på det jeg og den siste tida. Fikk fødselsdepresjon etter jeg fikk 1. mann, å er ganske redd for at det skal skje igjen. Ble nødt å fortelle samboer litt hvordan jeg følte det, å da kunne jo han forklare hvordan han oppfattet det. Han syntes ikke det var noe problem å ta seg av 3 åringen, å forstod godt at jeg ikke var i form. Det var så godt å høre fra han at det var greit liksom siste uken har det begynt å roe seg litt, er ikke spesielt kvalm lengre, litt mindre trøtt å har begynt å jobbe igjen. Og ikke minst, hormon utbruddene har roet seg ;p er 13+3 nå. Prøv å tenk litt gjennom hvilke situasjoner som gjør deg nedstemt å snakk med de rundt deg om det, kanskje er det ikke så gale, evnt at du klare å snu tankene litt å legge mer vekt på de positive tingene gå iallefall ikke rundt å føl at du ikke strekker til, vi blir litt satt ut av spill en periode av alle disse tusenvis av hormonene men det pleier jo roe seg litt mot 2. trimester

Takk for langt svar Hørtes ikke kjekt ut med fødselsdepresjon. Det som skal være en lykkelig tid blir det motsatte. Håper du slipper det denne gangen. Så herlig det må være å begynne å jobbe igjen. Jeg er sykemeldt til onsdag i neste uke. Har lyst til å jobbe igjen etter det. Tror det er all alenetiden på dagtid som gjør meg nedfor. Tror det faktisk vil hjelpe å gå på jobb. Skal iallfall prøve det. Energien vil vel komme litt etterhvert. Jeg er 14+5 idag. Så den bør være rett rundt hjørnet håper jeg. Men hormonene vil nok være der uansett. Skal prøve å tenke positivt noen dager er uansett litt bedre enn andre.

 

[Rog90]

Jeg er begynt å bli veldig deprimert de siste dagene. Føler at jeg ikke strekker til. Er sykemeldt fra jobb og hjemme må samboer ta seg av toåringen vår fordi jeg er trøtt og sliten. Har dårlig samvittighet for alt og alle. Ønsker meg livet mitt tilbake andre som er nedstemt for tiden?

Har hatt det sånn helt siden jeg ble dårlig i uke 6. Snart uke 16 nå, så det blir 10 uker. Har begynt å venne meg til at mannen gjør alt for tiden og han er veldig forståelsesfull, så nå er den dårlige samvittigheten mest ift. jobb. Jeg er lei av at folk hele tiden skal spør, selv om de nok mener godt, «er du bedre nå?, skal du begynne å jobbe snart nå? Osv.

 

[Mamamoo13]

Har hatt det sånn helt siden jeg ble dårlig i uke 6. Snart uke 16 nå, så det blir 10 uker. Har begynt å venne meg til at mannen gjør alt for tiden og han er veldig forståelsesfull, så nå er den dårlige samvittigheten mest ift. jobb. Jeg er lei av at folk hele tiden skal spør, selv om de nok mener godt, «er du bedre nå?, skal du begynne å jobbe snart nå? Osv.

Så dumt å ha det sånn. Godt du har en mann som hjelper deg og er forståelsesfull. Det gjør hverdagen lettere. Arrg. Kjenner igjen maset fra folk. Selv om det er godt ment. De sier det nok fordi at de savner oss som den vi var før vi ble gravide. Men det er så irriterende. Når jeg er ekstra hormonell så pleier jeg å svare at jeg ikke kan se inn i framtiden. Så hvordan i h... skal jeg vite når formen blir bedre og når jeg kan jobbe igjen. Har desverre ingen spåkule tilgjengelig. Hater virkelig de spørsmålene. Hehe. Men ååh. Håper ting blir bedre snart.

 

[Skogenskongle]

Har det på samme måte.. alt er svart, mørkt og trist. Vil bare at det hele skal være over. Liker ikke at folk kommenterer at jeg er gravid heller... håper det gir seg etterhvert hvis ikke blir det lenge å vente til august gitt..
klem ❤

 

[verpesyk]

Ja, huff. Kjenner meg litt igjen fra den tiden jeg ble sykemeldt. Har vært sykemeldt i 100% i 3 uker, forrige uke begynte jeg å jobbe 40% med hjemmekontor og skal jobbe 40% hjemmekontor og dra litt på jobb de neste to ukene. Det er sikkert sånn når man er så vant med å være superwoman at man får følelsen av å ikke være normal/god nok. Nå har jeg bare meg selv å tenke på og mannen min, siden dette er første barn, men skjønner ekstra at det kanskje føles ille med et lite annet menneske i hus som trenger oppmerksomhet.

Jeg har slitt med sykdom i januar og hatt lite tro på at vi skulle nå uke 12. Har vært gjennom nesten 3 år som ufrivillig barnløse og vært gjennom mislykket IVF i fjor høst, så var ganske på 0% i humør da jeg oppdaget graviditeten. Det var for godt til å være sant. Da vi nådde uke 12, fikk jeg vite at legen hadde funnet GBS i urinen og jeg har nå gått på antibiotika i en uke. Har lært meg til at det ikke alltid skal være så lett, men det meste ordner seg nok til slutt!

Håper den kommende våren kan få opp humør og stemningen til alle her Det er jo tross alt en stor ting å glede seg over - at man skal få barn! Endelig for min del!

 

[Rog90]

Så dumt å ha det sånn. Godt du har en mann som hjelper deg og er forståelsesfull. Det gjør hverdagen lettere. Arrg. Kjenner igjen maset fra folk. Selv om det er godt ment. De sier det nok fordi at de savner oss som den vi var før vi ble gravide. Men det er så irriterende. Når jeg er ekstra hormonell så pleier jeg å svare at jeg ikke kan se inn i framtiden. Så hvordan i h... skal jeg vite når formen blir bedre og når jeg kan jobbe igjen. Har desverre ingen spåkule tilgjengelig. Hater virkelig de spørsmålene. Hehe. Men ååh. Håper ting blir bedre snart.[/QUOTE Før eller senere må vi jo bli bedre, så gjelder det å prøve å tenke positivt. Jeg var i dag ute å spiste med mannen min, det har jeg ikke våget siden midten av desember. Bare det føles som en milepæl, og en skal ikke ha dårlig samvittighet over at en klarer visse ting, men ikke klarer andre ting. Når en er dårlig både fysisk og psykisk bør en prioritere seg selv og de små lyspunkter som kommer, og ikke kaste seg over støvsugeren eller på jobb med en gang en føler seg litt bedre

 

[Måneogsol]

Jeg er begynt å bli veldig deprimert de siste dagene. Føler at jeg ikke strekker til. Er sykemeldt fra jobb og hjemme må samboer ta seg av toåringen vår fordi jeg er trøtt og sliten. Har dårlig samvittighet for alt og alle. Ønsker meg livet mitt tilbake andre som er nedstemt for tiden?

Been there, føler seg så ubrukelig. Men nå hadde jeg ikke barn fra før.
Heldigvis så varte det bare noen uker. Jeg prøver å komme meg mest mulig ut og tenker at det er en grunn til at jeg er som jeg er nå.. Og grunnen er så fin
Håper det blir bedre snart det er virkelig ikke godt å ha det sånn