Kjenner du deg igjen?

[Lutzern]

Utdrag:
"Utydelige retningslinjer har skapt utydelige voksne. Vi er forsiktige, redde for å gjøre feil. Vi vil ikke være gammeldagse og vi er bevisste på at det finnes en ny måte å oppdra barna på, men det er vanskelig å få et grep om hva det egentlig innebærer. Derfor hender det vi tasser rundt barna. Det gjør barna styrende og krevende, noe som kan føre til at foreldrerollen oppleves slitsom."

Kjenner du deg igjen?

http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-appell-til-foreldre-Var-voksen-3393544.html


Synes det er mange gode poeng i teksten. Via jobb i bhg kjenner jeg veldig godt igjen det med usikre foreldre som føler de må gjøre det barna vil, og barna som er usikre fordi de ikke har tydelige voksne som setter grenser og veileder de. Kan skjønne det er slitsomt å være barn i dag når de har så mange valg og ta ansvar for ting som de voksne bør bestemme. Å bare følge hva de voksne har bestemt trenger ikke være fælt - det kan være befriende for barna

 

[Mrs. Lynch]

Flere av de vanskeligste situasjonene jeg er oppi på jobb, ser ut til å ha direkte årsak i at

 

[Mrs. Lynch]

Oisann..
At foreldrene ikke klarer å være autoritative. Veldig mange vil barna sine det beste, men er altfor ettergivende.

 

[stinefine]

Kjenner ikke meg igjen, men er veldig enig i innlegget.

 

[minesotesma]

Nei kjenner meg egentlig ikke igjenn nei..

 

[Kengu]

Kjenner meg i grunn ikke igjen nei.

 

[Sylvanas]

Jeg kjenner meg litt igjen. På mange områder går det helt fint, og har jeg sagt nei så blir det Nei. Men av og til vet jeg ikke hva som er riktig, og jeg er så selvbevisst og tror at alle dømmer meg, og da kan det lett bli feil. Enten sier jeg for mye nei, eller så går jeg med på ting jeg egentlig ikke synes er helt greit. Men kommer jeg til det punktet at jeg har bestemt meg så nytter det ikke med skriking. Jeg er ikke redd for å gå rett ut av butikken om lillemor ikke oppfører seg. Jeg tror at om man er konfliktsky når det kommer til barn så kommer man lettere i konflikter. Tørr man å stå for et nei og ta kampen der og da så er grensene lette å se, og da blir det færre kamper.
Jeg sliter mest hjemme, med bleieslutt f.eks. Jeg er så usikker på hva som er den beste metoden at jeg nok ikke tør å utfordre min datter nok. Det er jeg jo fint nødt til å endre.

 

[Cosacita]

Kjenner meg heldigvis ikke igjen. Jeg finner meg ikke i piss.

 

[Lutzern]

 

[Minimamma]

Kjenner meg jo delvis igjen. Men på den annen side, er det jeg som ofte tar avgjørelsene. Og jeg forventer at barna tar et nei for et nei, hadde det vært et alternativ hadde jeg spurt. Dessuten er det vi voksne som bestemmer, ikke barna. Sambo og hans eks lar f.eks datteren deres på 10 år bestemme alt, og legger alle valg opp til henne. Det ødelegger mye her hjemme, og gjør at mine blir sure for at hun får velge så mye selv. Men her er det ingen rom for diskusjon med mindre vi åpner opp for en.

Til mine barn har jeg også latt de få viljen sin før de i det hele tatt har spurt. Om vi er på bytur, går vi alltid innom lekebutikken først. Da slipper jeg at de begynner å mase, og de er fornøyde resten av dagen.

Målet mitt er å være en trygg forelder som barna vet hvor de har, og at vi alltid kan prate sammen om alt. Det er mitt ansvar at barna har det bra og får sine daglige behov dekket.

 

[Romle]

Tja... Jeg er av natur en ganske ettergivende person, men etter at datteren min ble rundt halvannet år (nå er hun 2 år og 3 mnd) og fikk en veldig tydelig egen vilje, så har jeg hatt en rimelig bratt læringskurve. Nå er jeg mye mer tydelig og et nei betyr nei. Jeg vet ikke om jeg forventer/krever nok av henne, det er det eneste jeg er usikker på. Jeg syns hun er så flink at å skulle kreve mer av henne liksom blir feil, men jeg jo at hun også trenger noe å strekke seg mot. Uansett, rett eller feil, jeg har ei herlig jente, og vi tar utfordringene etterhvert som de kommer.