Kjeftesmelle

[Smatte]

Eg er ei kjeftesmelle.
Eg går og irettesetter naboungen heile dagen, føler eg. Dette barnet og ungen min har blitt gode venner og går rundt omkring i nabolaget, ofte inn på andre sine tomter og leiker med leikane som er der. Eg meiner dei skal halde seg unna andre sine tomter og hus og ikkje leike/ta med andre sine leiker utan å spørre om lov eller utan at dei ungane er med. Det er tilsvarande leikar på leikeplassen. Likevel tar eg dei gang på gang i slik ugang.

Naboungen har gullfiskhukommelse når det gjeld beskjedar frå oss når på besøk hos oss. "Ikkje ta ting derifrå, ikkje rot nedi der," men neste gong er det på an igjen.
I dag tok eg ungen i å slå på blomstrane mine med ein (riktignok liten,) spade. "Kva er det du gjer på?" spør eg med streng stemme. "Har du lyst å ødelegge blomstrane mine?" Eg får eit svakt "Ja". Eg tar frå ungen spaden og seier "Det er ikkje snilt. Ein skal ikkje øydelegge andre sine ting. Då syns eg du kan gå heim att!" Ungen går gråtande heim. Eg var nok ganske streng. Mannen mine meiner eg er altfor sint og streng i blant.
Eg gjekk riktignok etter og bad om unnskyldning og nakka med snill stemme om at ein må følge reglar hos andre og respektere andre sine ting. Og til forelderen sa eg at eg meiner at ungane må få vite kor grensene går. Eg syns det er heilt greit om andre voksne gir min unge beskjed om kor grensene går/kva som er lov og ikkje lov. Og dei må gjerne kjefte når ungen bryt reglane.
(Barna er mellom 4 og 5 år.)

 

[Isis]

Jeg er nok i litt samme gata som deg, men forsøker å få naboguttene til å sette seg inn i situasjonen. Tenk hvis jeg ødela dine blomster, hadde ikke du blitt lei deg? Forsøker også å ikke eksplodere, men det er ikke så lett alltid. Unger må ha grensesetting.

 

[Apekatter]

Ville kanskje snakket med foreldrene og hørt om de har noen teknikker for å få barnet til å huske regler mer enn to minutter om gangen jeg syns det er greit å si fra, men siden barnet gikk gråtende hjem er det fint at du snakket med h*n etterpå

 

[MariaS]

Jeg er veldig lik deg ser jeg, ut ifra det du skriver i alle fall. Ville nok reagert/gjort det slik du har skrevet jeg også.
Hvordan er foreldrene til naboungen? Setter de grenser eller er de litt likegyldige? Kan virke litt som at naboungen får lov til litt for mye hjemme ut ifra det du skriver om hvordan h*n oppfører seg.

 

[Regnbuebarn 2015]

Eg er ei kjeftesmelle.
Eg går og irettesetter naboungen heile dagen, føler eg. Dette barnet og ungen min har blitt gode venner og går rundt omkring i nabolaget, ofte inn på andre sine tomter og leiker med leikane som er der. Eg meiner dei skal halde seg unna andre sine tomter og hus og ikkje leike/ta med andre sine leiker utan å spørre om lov eller utan at dei ungane er med. Det er tilsvarande leikar på leikeplassen. Likevel tar eg dei gang på gang i slik ugang.

Naboungen har gullfiskhukommelse når det gjeld beskjedar frå oss når på besøk hos oss. "Ikkje ta ting derifrå, ikkje rot nedi der," men neste gong er det på an igjen.
I dag tok eg ungen i å slå på blomstrane mine med ein (riktignok liten,) spade. "Kva er det du gjer på?" spør eg med streng stemme. "Har du lyst å ødelegge blomstrane mine?" Eg får eit svakt "Ja". Eg tar frå ungen spaden og seier "Det er ikkje snilt. Ein skal ikkje øydelegge andre sine ting. Då syns eg du kan gå heim att!" Ungen går gråtande heim. Eg var nok ganske streng. Mannen mine meiner eg er altfor sint og streng i blant.
Eg gjekk riktignok etter og bad om unnskyldning og nakka med snill stemme om at ein må følge reglar hos andre og respektere andre sine ting. Og til forelderen sa eg at eg meiner at ungane må få vite kor grensene går. Eg syns det er heilt greit om andre voksne gir min unge beskjed om kor grensene går/kva som er lov og ikkje lov. Og dei må gjerne kjefte når ungen bryt reglane.
(Barna er mellom 4 og 5 år.)

Jeg tenker at når man sier i fra til andres barn så er det viktig at man bruker mild stemne, sier i fra og forklarer hvorfor på en fin måte. Det gjelder også til egne barn. Kanskje du heller bør si u fra til foreldrene så foreldrene kan være med barnet når det er ute å leker også kan de være de som veileder i rett og galt. Mitt barn hadde knekt sammen om det hadde blitt snakket slikt til og hadde aldri turt å dratt til dere på besøk igjen, eller hos andre.

 

[Smatte]

Jeg er veldig lik deg ser jeg, ut ifra det du skriver i alle fall. Ville nok reagert/gjort det slik du har skrevet jeg også.
Hvordan er foreldrene til naboungen? Setter de grenser eller er de litt likegyldige? Kan virke litt som at naboungen får lov til litt for mye hjemme ut ifra det du skriver om hvordan h*n oppfører seg.

Eg har snakka med foreldra, og har inntrykk av at dei meiner syns det er greit at eg gjorde som eg gjorde. Det er eit veldig aktivt og viltert barn som tester grenser. Vi kan til dømes ta frå ein gjenstand og gi beskjed om at den ikkje skal leikast med, og like etterpå høyrer vi ungen spørre ungen vår om kor vi har slike..

Ungen har fått springe ganske fritt i området, og foreldra har jo fulgt litt med. Men dei har jo yngre barn så det tar jo tid og oppmerksomhet. Har forståelse for det. Eg meiner jo at vi må la dei få utforske og springe fritt når det er trygt. Har ikkje lyst å vera totalt hønemor. Berre følge med at dei følger regler og folkeskikk. Har sterke mistankar om at ungane har tatt andre sine ting. Det er jo for så vidt "normalt", men eg prøver å lære dei forskjellen på "mitt og ditt" og at ein ikkje kan stikke av med andre sine ting utan å spørre om å få låne og respektere andre sine grenser. Og dersom det ligg leiker forlatt på leikeplassen (t.d. bøtte/spade/ball), kan vi kanskje leike litt med del, men dei skal ikkje fjernast frå området, og leggast tilbake der vi fant dei.

 

[Veivalsa]

Hvis mitt barn hadde stått og slått på naboens blomster med spade, og vært 4-5 år, håper hvertfall jeg at naboen hadde sagt ifra med tydelig, men såklart ikke sint, stemme. Og hadde det skjedd igjen, ville jeg som mor satt pris på at naboen kom og sa ifra til meg sånn at barnet og jeg kunne ha snakket mer om å respektere andres eiendom og regler.

 

[Snurri]

Eg er ei kjeftesmelle.
Eg går og irettesetter naboungen heile dagen, føler eg. Dette barnet og ungen min har blitt gode venner og går rundt omkring i nabolaget, ofte inn på andre sine tomter og leiker med leikane som er der. Eg meiner dei skal halde seg unna andre sine tomter og hus og ikkje leike/ta med andre sine leiker utan å spørre om lov eller utan at dei ungane er med. Det er tilsvarande leikar på leikeplassen. Likevel tar eg dei gang på gang i slik ugang.

Naboungen har gullfiskhukommelse når det gjeld beskjedar frå oss når på besøk hos oss. "Ikkje ta ting derifrå, ikkje rot nedi der," men neste gong er det på an igjen.
I dag tok eg ungen i å slå på blomstrane mine med ein (riktignok liten,) spade. "Kva er det du gjer på?" spør eg med streng stemme. "Har du lyst å ødelegge blomstrane mine?" Eg får eit svakt "Ja". Eg tar frå ungen spaden og seier "Det er ikkje snilt. Ein skal ikkje øydelegge andre sine ting. Då syns eg du kan gå heim att!" Ungen går gråtande heim. Eg var nok ganske streng. Mannen mine meiner eg er altfor sint og streng i blant.
Eg gjekk riktignok etter og bad om unnskyldning og nakka med snill stemme om at ein må følge reglar hos andre og respektere andre sine ting. Og til forelderen sa eg at eg meiner at ungane må få vite kor grensene går. Eg syns det er heilt greit om andre voksne gir min unge beskjed om kor grensene går/kva som er lov og ikkje lov. Og dei må gjerne kjefte når ungen bryt reglane.
(Barna er mellom 4 og 5 år.)

Synes det var helt innafor, jeg. Ville nok ikke sagt unnskyld en gang etterpå. Kanskje ungen husker det bedre når man sluttet å bruke «snill» stemme. Snill stemme kan fort oppfattes som at det ikke er så viktig. Men at barn i den alderen har gullfiskhukommelse er nok bare sånn, særlig om dette ikke blir terpet på hjemme. Det er bra frekt å gå inn i andres hager og leke med deres leker, og det vet til og med små barn at ikke er lov. Men fristelsen kan nok overstyre hukommelsen...

 

[Snurri]

Jeg er forsjåvidt ganske streng i stemmen når jeg tilsnakker barn som ikke oppfører seg. Jobbet på bowlinghall i noen år, og vi arrangerte barnebursdager der. Foreldrene lot jo ungene herje vilt rundt og løpe på banene osv. Så jeg ble godt vant til å gi streng og tydelig beskjed om hva som ikke er lov. Da slapp jeg som regel å si ifra flere ganger enn én. Så er nok litt yrkesskadet. Ikke noe dill og dall og om og men. Følg reglene. Min erfaring er at foreldrene satte pris på det, så kunne de være de morsomme foreldrene og slappe av, mens jeg var hu strenge som dro ungene ned fra bordene.

 

[Smatte]

Snakkar jo med snill stemme til vanleg. Prøver i alle fall. Eg har vore overarbeida og sliten, samt ganske hormonell i det siste. Men det burde ikkje vere ein unnskyldning. Eg har prøvd å halde meg borte frå sånne situasjoner, men når mannen har manfluensa så blei det sånn. Eg prøver å forklare barna med vanleg stemme først, men når dei har brutt reglane gong på gong, så hever ein jo naturleg stemmen.

Av og til må det ein annan vaksen til for at ein beskjed skal gå inn, tenker eg. Derfor meiner eg at det er heilt greit at vaksne seier i frå til andre barn. Dei må lære at sjølv om noko er greitt å gjera heima, så er det ikkje greit hos andre.

 

[Smatte]

Det hjelper lite å ha pusestemme når ein kjefter på barn. Då trur dei det er ein leik og at det er gøy og greitt. Har lest om barn som har sparka voksne i leggen og så får "pusekjeft" av foreldra. Det går ikkje! Syns den som opplevde det skal få lov å gi skjenne litt på barnet, eg.

 

[Trultemor1]

Jeg tenker at når man sier i fra til andres barn så er det viktig at man bruker mild stemne, sier i fra og forklarer hvorfor på en fin måte. Det gjelder også til egne barn. Kanskje du heller bør si u fra til foreldrene så foreldrene kan være med barnet når det er ute å leker også kan de være de som veileder i rett og galt. Mitt barn hadde knekt sammen om det hadde blitt snakket slikt til og hadde aldri turt å dratt til dere på besøk igjen, eller hos andre.

Barn bør jo kunne tåle at noen snakker til de med en streng stemme når de gjør noe de vet de ikke har lov til.

 

[Trultemor1]

Jeg setter pris på at andre voksne sier i fra til mine barn om de gjør noe de ikke har lov til eller ødelegger andres ting. Såpass må barna tåle. Og ja det er lov å snakke strengt til mine barn for andre voksne. Godt du sier i fra til både barn og foreldrene . Verste som finnes er foreldre som ikke takler at andre voksne irettesetter sine barn.

 

[Regnbuebarn 2015]

Barn bør jo kunne tåle at noen snakker til de med en streng stemme når de gjør noe de vet de ikke har lov til.

Nei, det er ikke alle barn som tåler det eller som trenger streng stemme. Man kommer langt med å veiledning og å være rolig.

 

[Smatte]

Nei, det er ikke alle barn som tåler det eller som trenger streng stemme. Man kommer langt med å veiledning og å være rolig.

Eg hugsar at foreldra mine kunne måtte kjefte på meg, men om andre voksne gav beskjed, så lydde eg med ein gong. Det har ikkje vore tilfelle med dette barnet. Her har eg gitt same beskjed fem-seks gonger utan at det har gått inn. Born er forskjellige.

 

[Regnbuebarn 2015]

Eg hugsar at foreldra mine kunne måtte kjefte på meg, men om andre voksne gav beskjed, så lydde eg med ein gong. Det har ikkje vore tilfelle med dette barnet. Her har eg gitt same beskjed fem-seks gonger utan at det har gått inn. Born er forskjellige.

Akkurat, barn er forskjellige så da kjefter man ikke på andres barn for man vet ikke hvordan de takler det. Men man sier i fra. Og hjelper det ikke så tar man en prat med foreldre som kan si i fra selv eller som gir deg tillatelse til å være ei sur kjeftsmelle som ungen er redd i lange tider etterpå.

 

[tolilla]

It takes a village